7. juli 2012 var første gangen jeg syklet trysilrittet og min rittdebut på terrengsykkel. Kort sagt, var det en veldig hard opplevelse. 4:57:23 ble tiden den gangen og tankene går tilbake til den dagen når jeg nå står på start for å sykle trysilrittet igjen. Det var ca 5 timer med hat den dagen i 2012, men det ble i etterkant en god motivasjon for å konkurrere mer på sykkel.

Jeg kjente jeg var ganske spent når jeg stod i startfeltet. Sist gang startet jeg bakerst, nå startet jeg foran i pulje 1. Rittet startet rett i en hard motbakke og det ble kjørt beinhardt fra startskuddet gikk. Planen var å være offensiv opp den første bakken og satse på at jeg fant en bra gruppe jeg kunne kjøre med fra toppen. Syren kom fort i bena og jeg kjente at jeg kjørte langt over evne, men jeg tenkte at jeg bare måtte holde ut. Etter en stund(eller det jeg trodde var en stund) tenkte jeg at nå må vi snart være på toppen, for jeg var helt i grenseland i forhold til hvor fort jeg kan kjøre. Jeg tittet ned på klokken, jeg hadde kjørt 2.7km.... Shit!! Tankene løp løpsk i hodet og jeg tenkte: ‘’skal det virkelig være over for meg allerede nå?! Jeg bestemte meg for å roe ned litt, men jeg kjørte fortsatt relativt hardt.

Det samlet seg en gruppe over toppen på ca 15-20 mann og vi jobbet bra sammen. Vi holdt bra tempo og tok igjen en del ryttere på veien. Den harde starten hang igjen i bena, men jeg greide å holde tempoet til gruppen, så vidt. Vi kjørte en lengre stund i høy fart på gruspartiet og rett etter at jeg la meg bakerst igjen etter en føring, ble det satt enda høyere fart i front. Mannen foran meg måtte slippe gruppen og jeg måtte ta en 30-40m spurt forbi han for å tette luken til gruppen igjen. Der kom krampen! Jeg klarte akkurat å tette luken, men det lugget skikkelig i både legger og lår. Så begynte nok en kar foran meg å slippe taket på gruppen og jeg må ta en ny 30-40m spurt.

Vi nærmet oss endelig første stiparti. Det gikk slakt oppover hele veien til stipartiet og på slutten var det en kort kneik. Rett før kneiken, på verst mulige tidspunkt, så tullet en kar foran med giret og kjedet hans hoppet av. Han skeiet rett ut til siden og hindret meg og et par andre. Jeg så de rundt meg komme fort i gang igjen, men når jeg måtte sparke i gang sykkel for å i det hele tatt komme meg tilbake på setet, med ben fulle av syre og krampen som hele tiden ligger og lurer ble det en luke til de foran.

Jeg jobbet hardt gjennom stipartiet for å prøve å få kontakt igjen. Jeg var nesten helt opp i ryggen på gruppen igjen når vi kom ut av stipartiet, men når farten økte igjen på det neste gruspartiet økte også avstanden.

Luken til gruppen ble ikke større, men jeg greide ikke nærme meg dem heller. Jeg tråkket alt jeg hadde og jeg begynte å kjenne smaken av frokosten i munnen. Jeg så bak meg hele tiden og håpte at det skulle komme en gruppe jeg kunne henge meg på, for dette kostet mye. Jeg ble kjørende alene i en mil, hvor ble det av de bak?! Jeg var helt i kjelleren og bena var dønn stive. Jeg så ned på klokken og så at jeg hadde tapt mye tid og jeg måtte stå på nå hvis jeg skulle greie målet mitt om å komme i mål på under tre timer.

Et stykke inn i neste stiparti lå jeg fortsatt alene, men så! Nå hørte jeg lyden av noen bremser et stykke bak meg. ENDELIG! Jeg håpte for meg selv at det var en kar med stor fart på flatene, hvor jeg kunne ligge i dragsuget og forhåpentligvis ta igjen litt av tiden jeg tapte tidligere i rittet.

Ut på neste grusparti ble jeg endelig tatt igjen av en annen syklist som kom helt alene. Han holdt en utrolig fart på flatene og jeg kjente en slags hallelujah-stemning. Jeg hadde vært langt nede, men nå ble farten mye høyere. Han tråkket på og jeg ble liggende bak. Han ga ingen tegn til at han ville at jeg skulle frem og dra og slik kroppen var, tenkte jeg at det var helt greit. Jeg ble liggende bak en god stund, men bena gikk nesten ikke rundt lenger. Jeg slet faktisk med å bare henge på nå.

Akkurat da jeg var på mitt verste kom drahjelpen fra tidligere, redningsmannen fra hauerseter sykkel, igjen i stor fart og nå hadde han 3-4 andre på slep også. Idet han passerte meg sa han ‘’fy søren, du kjører som en jævel nedover!’’ På dette punktet var jeg helt kake og det eneste svaret jeg greide å få ut av munnen var et enkelt ‘’Ja.’’

Han tråkket på igjen og vi bak hang på så godt vi kunne. Vi jobbet bra sammen som gruppe helt til det var ca 4 km til mål, da var det full stopp i bena og jeg måtte se Mr. Hauerseter sykkelklubb forsvinne av gårde med en annen stakkar på slep som også jobbet livet av seg for å henge på.

De siste kilometerne til mål tråkket jeg alt jeg hadde men det gikk nesten ikke fremover. Det så ut som om jeg skulle greie målet mitt og det gjorde jeg! Jeg kom i mål etter 2 timer og 56 minutter med smerte, kramper, syre og sure oppstøt og jeg skylder en stor takk til drahjelpen fra Hauerseter sykkel som reddet meg etter smellen jeg gikk på tidlig i rittet.

Jeg kom i mål på en tid som er mer enn 2 timer raskere enn den tiden jeg brukte i 2012. En tid som endte opp med å bli 21 minutter bedre enn i fjor og en tid jeg ville sett på som utenfor rekkevidde, hadde det ikke vært for treningsopplegget med Ola Kjøren og Team Terrengsykkel!  Så med det vil jeg si hjertelig takk for muligheten til å være med på dette prosjektet!

Vil også si hjertelig takk til rittleder og alle som var med på å forme Trysilrittet til det vellykkede arrangementet det var. Storkoser meg hvert eneste år jeg har vært her, og jeg kommer selvsagt tilbake neste år!