Dette er Europas råeste høydefall

Det eneste jeg ser i min umiddelbare nærhet er et hav av rødskimrende, knust og sylskarp skiferstein i varierende størrelser. Vi befinner oss på 3 000 meters høyde, under blikket til La Meije, Dronningen, med sin spisse topp på 3 984 meter som rager opp noen kilometer til vår høyre side. Nedenfor oss strekker Vallon de Chancel seg ut i det som føles som en mindre evighet.

Jeg har kjørt her hundrevis, kanskje tusenvis, av ganger på ski gjennom årene, og når jeg ser underlaget som skjuler seg under snøen om vinteren, forstår jeg hvorfor jeg har knekt en og annen stålkant akkurat her.

Men vi bør kanskje forklare hva slags sted vi egentlig befinner oss på.

La Grave: Alvoret.

En liten bondeby med steinbygninger i Frankrikes fattigste avkrok, avfolkningsområdet Hautes Alpes, med knapt 500 fastboende innbyggere i dalen og omtrent like mange kyr. Byen ligger i sørøstlige Frankrike, nær grensen til Italia, med den mektige nasjonalparken Les Écrins med topper over 4 000 meter som nærmeste nabo, og omgitt av kjente sykkelsteder som Alpe d’Huez i den ene retningen og Col du Galibier i den andre.

Les også

To føtter i grava

Franske La Grave er verdens mest kompromisløse skisted, uten preparerte løyper. Her er vår guide til et pudderhull du bare må oppleve før du går i grava.

La Grave har gjort seg kjent som verdens antagelig mest kompromissløse skisted om vinteren. En gammel gondolbane fra 1976 går oppover et fjell i to seksjoner, fra 1450 meters høyde til 3 200 – pluss en liten slepeheis over den som strekker seg opp til 3 550 meters høyde. Bortsett fra en liten pliktskyldig (og lovpålagt) stripe på breen fra slepeliften, finnes det ingen løyper, ingen avsperringer, skilt eller til og med en skipatrulje som jobber med skred.

Alt er rått, naturlig og så ekte som heisbasert skikjøring bare kan bli. Her er du overlatt til elementene og din egen kunnskap, evne og dine egne (forhåpentligvis smarte) beslutninger. Terrenget er vilt, vakkert, bratt og komplekst med nedfarter på opptil 2 500 høydemeter i et vanskelig navigerbart terreng. Jeg har tilbrakt utallige vintre her og mistet mitt hjerte og min skikjører-sjel til La Grave for mange, mange år siden.

Dette er som hjemme for meg, men frem til nå har jeg aldri vært her om sommeren. Nå er jeg her med min (med rette) lett bekymrede samboer Ullis og sykler i stedet for ski som redskap. Vi ruller gjennom byen en solfylt morgen tidlig i juli etter en liten klatring på 50 høydemeter fra vår camping i den vestlige enden av byen. Lerketrærne oppe på fjellet lyser grønne, og byen er fylt med blomster der vi ruller langs Route National 91. Den som fungerer både som bygdevei og gjennomfartsvei. Vi stopper ved butikken Ski Extreme for å hilse på min gamle venn Bruno Florit.

Klokken er ti om formiddagen, og han og kompanjongen Pascal Vallin sitter utenfor i skyggen og nipper til hvert sitt glass rosé med isbiter i. Bruno driver, i tillegg til butikken, guidefirmaet Bike La Grave. Pascal er den tidligere bareieren som nå er ansvarlig for å bygge og vedlikeholde sykkelløypene på fjellet om sommeren. Pengene kommer dels fra kommunen og fra andre kilder, som blant annet sykkelmerket Santa Cruz sitt løypebyggerinitiativ, og gjør at et par personer kan sysselsettes i sommermånedene for å utvikle og vedlikeholde syklingen i byen.

– Den begynner litt bratt og steinete, men etter det blir det ganske flytende. Bruno peker på et kart og foreslår at vi begynner med å kjøre AVAG One, den (ifølge ham) enkleste løypa på fjellet.

AVAG står for Association Vélo Alternatif de la Grave, alternativ sykling med andre ord – noe som skal vise seg å stemme til hundre og ti prosent.

– Perfekt, sier vi og ruller ned bakken til heisens dalstasjon og kjøper dagskort av den samme kvinnen som har sittet i luken i over 20 år, like småbitter og smågretten nå som da.

Det er ingen direkte stress eller heiskø, det er bare oss og et par vandrende nederlendere her. Ingen horder av syklister er å se, og når vi får hjelp til å laste syklene på heisen, innser vi at det nok ikke pleier å være det ellers heller. Den eldgamle gondolen er organisert med seks gondoler om gangen i klaser der hver av dem tar seks personer, og det finnes kun tre sykkelholdere på hver gondolklase.

Den eldgamle heisen er ikke avtagbar og må derfor stoppe hele banen når en av klasene kommer frem til heisstasjonen for å slippe på og av folk. Vi ser nervøst ut fra gondolen når syklene våre henger nesten fritt, 300 meter over bakken over den første store klippeveggen på fjellet. Vi går av på mellomstasjonen P2 på 2 400 meters høyde og får hele La Meije-massivet kastet rett i ansiktet. Det er et uvanlig syn for meg å se fjellet i sommerdrakt. Fjellets pyramideformede topp er helt snøfri, og under den skimrer en serie av svære breer i grått i det sterke solskinnet.

Vi ruller ut fra mellomstasjonen, følger skiltet mot AVAG One, og innen et minutt står vi og leter etter linjer i en bratt, smal seksjon fylt med skarpe steiner.

Det blir bedre snart, tenker vi, mens vi klønete tar oss nedover. Når vi kommer inn i den glisne lerkeskogen, innser jeg raskt at La Graves definisjon av «flow» er ganske annerledes enn resten av sykkelverdenens. Det vi møter er en tilsynelatende endeløs rekke av bratte svinger og switchbacks i alle former.

Les også

De beste destinasjonene for stisykling i Alpene

Det kryr av fantastiske steder å sykle i Alpene. Mattias Fredriksson har besøkt alpene for å sykle sti i rundt 20 år, og her deler han sine favorittsteder i Sveits, Østerrike og Frankrike.

Jeg har nettopp byttet til nye bremseklosser på begge syklene våre, men den neste tanken er hvor jeg kan kjøpe flere, for akkurat nå føles det som om vi kommer til å brenne gjennom de vi har allerede på turens første runde. Kjøreregelen her er enkel i teorien, men vanskeligere i praksis: stå med rette ben og legg vekt på sykkelens front for å få trykk på forhjulet, bedre bremseeffekt og lettere komme gjennom svingene.

Det er tydelig at sykling i La Grave krever en del tilpasning, akkurat som skikjøringen her om vinteren. Du kan ikke bruke din vanlige bikepark-teknikk og tro at du kan suse ned fjellet på første forsøk.

Etter omtrent halve turen, rundt 500 høydemeter, begynner terrenget å flate ut litt mer, og det føles ikke som om vi klamrer oss til bremsene hele tiden. Stien begynner å flyte bedre, og den siste biten ned til landsbyen byr på fantastisk teknisk sykling i passe bratt terreng.

Fortsatt rå og upolert, men likevel ganske innbydende.

Vi dukker ut av et skogparti ved foten av fjellet, ved elven Romanche, som bruser med iskaldt brevann. Vi tar oss opp de 50 bratte høydemeterne tilbake til landsbyen og ruller bort til heisen for en ny tur.

Denne gangen tar vi bikers-left fra mellomstasjonen, mot stien Côte Fin som går i samme område som det klassiske offpiståket med samme navn – eller Rocky Garden på skikjørernes engelsk. Og det er nettopp det som møter oss der på den første delen av stien, stein og klipper. Det føles ikke så flowy, tenker vi, og snur tilbake for å ta stien Desoutter i stedet, som ser litt mer medgjørlig ut.

Les også

Stisykling i Val Gardena

Ikke noe annet fjellområde i Alpene er så spektakulært og unikt som Dolomittene. Klatrere og fjellvandrere i Val Gardena får nå selskap av stisyklistene.

En stund, i hvert fall. For plutselig er vi tilbake blant bratte switchbacks igjen når vi kommer inn i lerkeskogen. Men etter at stien krysser den beryktede Chanceltraversen og begynner å traversere tilbake mot heisgaten, kommer også det etterlengtede flowet langs en sveipende, bølgende singletrack krydret med små dropp og kortere bratte partier.

Vi møter til slutt stien fra første tur og nyter den avsluttende delen ned til bunnen litt mer, siden vi nå har litt mer kontroll på hvordan den går. Vi avslutter dagen med å slepe syklene opp trappen nedenfor heisens dalstasjon og krasjer ned under solparasollen på hotell Castillans uteservering. Tre store grande bière senere ruller vi tilbake mot campingplassen med verkende bremsefingre.

Neste morgen møter vi Bruno ved Ski Extreme. Det er søndag, og veien gjennom landsbyen er stengt hele dagen på grunn av landeveisrittet Marmotte Granfondo Alpes med over 5 000 deltakere som skal rulle gjennom landsbyen før det avsluttes med Alpe d’Huez klassiske monsterklatring.

Med andre ord, butikkene vil ikke ha mye å gjøre i dag, så Bruno setter bare en lapp på døren om at han er tilbake rundt femtiden og ruller med oss ned til heisen.

Denne gangen tar vi heisen helt opp til Col des Ruillans på hele 3 200 meter. Her oppe er luften betydelig kjøligere, og vinden som sveiper inn fra Glacier de la Girose hjelper definitivt ikke. Jeg peker ut skilinje etter skilinje på og fra breen.

Helt der oppe kan man se toppen av slepeheisen på hele 3 550 meters høyde, på den andre siden av dalen brer den frodige høysletten Plateau d’Emparis seg ut, og over hodene våre sirkler utallige svarte ravner – choucas. Legenden sier at det er døde alpinisters sjeler som vokter over sine domener. Men nå er vi ikke her for å stå på ski, men for å sykle.

Det er bare det at når vi ser ned i dalen Chancel, hvor vi skal sykle, ser jeg ikke den minste antydning til at det finnes en sykkelsti der, det eneste jeg ser er et gigantisk hav av rødbrun skiferstein i alle størrelser fra småstein på størrelse med hånden min til gigantiske klippeblokker. Bruno freeridesurfer ned den øverste delen fra heisen før han tar en venstre og følger noe som faktisk ser ut som sykkelspor.

Dette er starten på King Stone Road, en av verdens høyest beliggende og lengste, dedikerte sykkelstier. Bygget av lokale krefter som nevnte Pascal Vallin og den kanadiske ekstremskikjøreren Ptor Spricenieks, som har bodd i landsbyen i rundt 20 år.

Å i det hele tatt forsøke å bygge en sykkelsti i dette terrenget var en monumental utfordring. Dels fordi alt måtte gjøres med håndverktøy, men også fordi det tok flere timers vandring hver dag bare for å nå stedet man skulle bygge for dagen, og for å komme tilbake til heisen igjen.

Legg også til at snøsmeltingen hver vår gjør at steiner som metodisk er lagt på plass for å skape et underlag som kan sykles på, flyttes flere meter. Ofte åpner ikke King Stone Road før tidligst i slutten av juli, men etter den snøfattige vinteren og en varm vår har stien kunnet begynne å kjøres allerede i slutten av juni.

Hvem kongen i historien er, får jeg ikke vite. Men det er litt morsomt at man har døpt en sti til noe slikt med tanke på at sist gang Frankrike hadde en konge, hugget man gladelig hodet av ham.

– Her i La Grave må man tilpasse seg fjellet, ikke omvendt.

Vi sykler på et fjell, ikke i en sykkelpark, så det er du som må tilpasse kjøringen og teknikken etter det, sier Bruno når vi står midt i et hav av sprengstein.

– Dette er mountain biking, sier han med en kraftig betoning på ordet mountain – montagne bike på franskengelsk.

Og montagne bike i La Grave handler ikke om høyest mulig fart, men snarere om å manøvrere en serie med utfordringer i relativt lav hastighet. Bruno snakker om at bremsene heller skal brukes for å øke farten i stedet for å ta den ned, og demonstrerer ned en klippehelle bestående av flere avsatser.

Jeg er utrolig fornøyd med meg selv når jeg klarer en del på første forsøk, bare for å stoppe brått 150 meter senere på neste utfordring. Dette er definitivt sykling man må vokse inn i gradvis og lære seg hvordan den fungerer, det er en helt annen sak enn å kjøre selv en svart singletrack i en hvilken som helst sykkelpark.

Montagne bike, som sagt. Egentlig akkurat som La Grave om vinteren, men i sommerversjon. For det kommer ikke som en overraskelse at verdens mest særegne og unike skisted også er verdens mest særegne og unike sykkelsted.

Vi tråkler oss ned til den legendariske fjellhytten Refuge Chancel og dens storslåtte utsikt over La Meije og den dypgrønne fjellsjøen Lac du Puy Vachier. Over sjøen ligger de klassiske renna Le Banane og Patou i sommerdvale i solskinnet. Vi trykker i oss en omelett og avslutter med en stenkare Génépi.

– Det er bra for motet, sier Bruno med en latter, mens vi sveiper i oss den søtsliskede urtespriten.

Ganske snart skifter terrenget form, fra den karrige steinørkenen til et grønt, fruktbart gresslandskap. Stien slynger seg nedover bakkene før den dykker inn i den dypgrønne lerkeskogen og teleporterer oss til sykkelens eget nirvana.

Dette er intet annet enn en syvstjerners sykkelopplevelse i store, åpne svinger som kobles sammen av perfekt tekniske partier, for å skyte oss inn på en travers som slynger seg mellom lerkens tykke stammer i det som føles som en evighet med små hopp, korte men tekniske bratte partier og svinger hvor man kan trykke fast bakhjulet og pumpe med seg fart.

Igjen, og igjen, og igjen.

Det er intet annet enn ren sykkelmagi av aller ypperste merke. Traversen pumper oss frem til heisgaten hvor Bruno plutselig stopper, han har en idé. Vi dytter syklene opp en bratt tursti i noen hundre meter før vi hopper på syklene igjen og tråkker tvers over fjellet, forbi et par uvanlig luksuriøse setre, før vi når frem til en brusende bekk, fylt med iskaldt brevann.

En bro bygget av smale trestokker tar oss over bekken og engen Chalvachère. Det føles som om vi allerede har syklet i en evighet, og det har vi, men vi har fortsatt omtrent 400 høydemeter igjen til bunnen av landsbyen. 400 høydemeter med teknisk sykling som krever at både kropp og hjerne er med på notene. Bruno peker ut en ny sti som det lokale stiteamet holder på å bygge, og til min forbauselse ser jeg til og med noe som ser ut som en velodromkurve.

Nå er det «bare» engene og avslutningen med en serie småglatte svinger igjen før vi har tatt oss gjennom alle de 1 800 høydemeterne. Men når jeg går inn i denne delen for tredje gang på to dager, begynner jeg å få en følelse av hva det handler om.

Jeg sier ikke at alle svingene sitter perfekt, men jeg begynner å forstå hva La Grave om sommeren handler om, og hva som kreves av meg som syklist for å kunne nyte opplevelsen her.

Det er ganske nøyaktig den samme følelsen jeg fikk da jeg først kom hit som en uerfaren offpistkjører og sakte, men sikkert lærte hva skikjøring på store fjell egentlig handler om. Og nå står jeg her igjen, mange år senere, med nesten nøyaktig den samme følelsen surrende i kroppen. Verktøyet er annerledes, snøen er byttet ut med stein og jord, men La Graves kompromissløse sjel er nøyaktig den samme.

I en sykkelverden som stadig beveger seg mot tilrettelagte gleder og jevne flytstier, er det forfriskende å komme til et sted hvor fjellet fortsatt bestemmer og dikterer betingelsene.

Gi deg hen og utfordre deg selv, og du vil bli møtt av en sykkelopplevelse som ikke ligner noe annet på denne planeten. Bare vær forberedt på at du trenger litt tid til å vokse inn i den. For her handler alt om fjellet. Fjellet og deg. Og dine skrikende bremser.

LES OGSÅ

Fra frustrasjon til eufori: Slik lykkes du med cruxet

Cruxet, kilden til så mye frustrasjon, men også til hemningsløs eufori. Se video og les første del av vår guide til å lykkes med cruxing.

Dette er Trulsrunden i Østmarka - guide og tips til din første tur

Snøen har sluppet taket og det kan du nyte godt av. Her tar vi for oss stisykkel-runden i Østmarka som heter Trulsrunden. Hvordan finner du frem, hvordan kommer du deg dit. Og hvorfor heter det Trulsrunden?