Stien gjennom Alpene

Så dukket neste utfordring opp.

I dagene før avreise hadde jeg blitt småsyk. Selv i slakt terreng skøyt pulsen i været. I motbakker var det komplett umulig å holde pulsen under rød sone og i pauser nektet den å falle lavere enn 150. Dag 1 ble, på tross av et par fantastiske nedkjøringer, mildt sagt en prøvelse. Men det skulle bli verre. På morgenen av dag 2 føltes formen min noe bedre. Selv om vi ikke parkerte syklene før kl. 23:00 på dag 1 var vi meget klare for en ny dag. 

Allerede kl 08:15 var vi på syklene og hadde derfor forhåpninger om en tidlig ankomst til neste hotell. Formen min føltes som sagt bedre, men jeg merket likevel at gårsdagen hadde satt tydelige spor. Strengt talt var jeg skikkelig i kjeller´n allerede før lunsj. Lunsjen skulle etter planen inntas i en liten fjellby som var siste stopp før vi på nytt bega oss inn i fjellheimen. Sultne, slitne og med noe dårlig tid ankom vi Ampezzo.

Om jeg ikke var i kjelleren fra før, traff jeg virkelig gulvet med et smell da vi fikk beskjed om absolutt alt, av restauranter, kafeer og butikker var stengt i siestaen. Ingen ting kom til å åpne før om to timer. Totalt næringstomme klarte vi å tigge til oss cola, is og espresso. Vi innså nå at resten av dagen kom til å bli en mental og fysisk prøvelse.

Etter en liten pause startet vi på det som føltes som en evigvarende klatring. Toppen tok imot oss med kveldssola som lekte seg bortover eggen. Vi hadde nå kun en rask nedkjøring på sti og en liten klatring igjen. Trodde vi. På vei bortover eggen tok bakhjulet til Amund kvelden. Han måtte derfor ta en alternativ rute til hotellet. Etter litt arbeid kom Jonas og jeg oss bort til starten av nedkjøringen. Lyset var magisk, fjellet majestetisk og jeg var mildt sagt lettet over at dagen snart var over. På starten av nedkjøringen var stien noe uklart, men vi tenkte at den sikkert ble tydeligere etterhvert. Den ble ikke det. 

Så der stod vi. Fanget i skumringen uten en eksisterende sti. 

Ved hjelp av GPS fikk vi bekreftet at vi var på riktig sted, men det hjalp lite da stien glimret med sitt fravær. Etter mye slit og frustrasjon fikk vi rotet oss ned til der stien skulle følge en elv. Da oppdaget vi at kraftig snøsmelting hadde vasket vekk stien. Det vi nå hadde foran oss var et uttørket, bratt og løst elveleie.

Vi hadde for lengst gitt opp å rekke frem for å få tak i mat. Neste bekymring var nå at hotellet skulle stenge dørene før vi kom fram.  Sammen besluttet vi derfor at Jonas skulle dra i forveien. Etter enda mer knot kom jeg meg til bunnen og startet på den siste klatringa. Klokka var 22:00. Jeg hadde vært ute i 14 timer.

Jeg hadde vært i kjelleren i sju av dem. Det var ikke mer enn 250 høydemeter opp til byen, men bakken var bratt, umenneskelig bratt. Hyppige pauser gjorde at fremdriften min var tregere enn Jørgen Brink på stafetten i Val de Fiemme. Mobilen var tom for strøm og det var bekmørkt. Jeg kunne ikke flykte fra tankene og egen fortvilelse.

«Hvorfor gjør jeg dette?» «Er det verdt det?» «Kommer jeg noen sinne frem?» «Er det mulig å gjennomføre dette prosjektet?»

Så da satt jeg der, på dag 2, alene på sykkelen, i mørket og gråt i frustrasjon og total utmattelse.

Drømmen

Jeg tenker ofte på sykling. Jeg drømmer meg jevnlig bort til nye eventyr. Suget etter nye opplevelser og prosjekter gjorde at jeg og to kompiser brukte to uker av sommerferien 2018 på å krysse alpene fra Ljubljana (Slovenia) i øst til Chur (Sveits) i vest. Turen ga oss 615 kilometer og 22400 høydemeter med opplevelser, slit, glede, tårer og minner.

Glansbildet

På film og bilder kan en slik alpetur fremstå som en dans på roser. Det var tidvis ekstremt langt fra sannheten. Flere ti-timers dager på rad er hardt for både kropp og sjel. Jeg måtte grave langt, langt ned i kjelleren. Kroppen var mørkbanket. Ryggen og nakken verket, beina forsøkte å skrike stopp, men bakkene var like fullt lange og bratte. At vi i tillegg måtte sykle en del i mørket de første dagene gjorde ikke den mentale påkjenningen noe mindre.

Når sant skal sies så kom ikke det som noe overraskelse. Dagene var godt planlagt. Høydekurvene og distansen stemte hver dag. Vi hadde lagt ned mye, svært mye, trening gjennom høsten, vinteren og våren for å være så godt forberedt som mulig. På tross av at jeg elsker å være på tur var det ganger da jeg spurte meg selv hvorfor jeg i alle dager hadde valgt dette. Heldigvis var det meste glemt til morgenen etter.

De lange dagene førte til et kalorikonsum på linje på Tour de france ryttere. Dette førte igjen til en evig jakt på mat og kalorier. På tross av at vi spiste omtrent alt vi kom over våknet jeg ved flere anledninger opp på natta fordi magen skreik etter mat og den første tanken hver morgen var en akutt angst for at frokostporsjonene ikke skal være store nok.

Oppturene

11 dager med sykling gir heldigvis flest oppturer. Det er jo en grunn til at vi til stadighet planlegger nye eventyr. Oppturene er store og mektige, men det kan likevel være vanskelig å skille dem fra hverandre. En del opplevelser blander seg sammen til en stor lystig smørje som er vanskelig å gjengi presist i ettertid. Selv om opplevelsene blandes er det noen oppturer som stikker seg ut.

Disse perfekte øyeblikkene er ikke nødvendigvis alltid på sykkelen. Den sjuende dagen på sykkelen syklet vi fra Meranhutte og bega oss rett ut på en 1500 høydemeters nedkjøring. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke husker så enormt mange detaljer fra selve nedkjøringen. Rett etter nedkjøringen rullet vi inn i Meran og fant en sjarmerende isbutikk. Der kjøpte vi så mange kuler som var mulig og satt oss i skyggen. Utforkjøringen må ha vært ekstremt bra. For der satt vi alle tre, etter å ha danset ned på sti, med hver vår kuleis og et smil som var større en sola og tenkte at nå, akkurat i dette øyeblikket, er livet perfekt.

Et annet fantastisk minne er når vi dro ut i kveldssola. Det er sjelden slik at man angrer når man har krysset dørstokkmila. Det har nok aldri vært mer sant enn på Rifugio Auronzo. Hytta ligger perfekt plassert midt i Dolomittene. Vi ankom Auronzo på ettermiddagen. Det var kald vind og regn i lufta. Jeg var så kald at jeg trengte tid under dyna for å få tilbake noe av varmen.

Etter en stund gikk vi ned for å spise middag. På slutten av måltidet så vi at skylaget sprakk opp samtidig som sola var på vei ned. Lyset var magisk. Vi må benytte muligheten til å sykle i disse omgivelsene med dette lyset. Problemet var bare at klærne var våte, vi var slitne og det var to grader ute. Utrolig nok fikk vi overbevist oss selv om at vi skulle komme oss ut. Vi pakket oss inn i alt vi hadde av klær og tok steget ut av døra. Iskalde, og kvalme etter en alt for stor middag, bærte vi syklene opp til en spektakulær egg som lå badet i kveldssol. På toppen av eggen var egentlig alt slitsomt og kaldt glemt.

Synet av fjell i kveldssola var så mektig at jeg ble mo i knærne. Før vi kastet oss på syklene ble vi stående og nyte øyeblikket. I kapp med sola rullet vi ned ved siden av endeløse stup omgitt av en luft som minnet om klar og kald norsk høstluft. Følelsen av å være små ubetydelig prikker i et majestetisk terreng er umulig å beskrive. Den lille kveldsturen var hverken lang eller spesielt krevende, men jeg husker jeg la meg den kvelden med tidenes største smil smørt utover trynet.

Noen ganger er det også slik at det er hverken omgivelsene, fellesskapet, totaltpakka eller selve turen som skaper minnene. Noen ganger er det rett og slett “all about the bike”. På lange turer sykler vi stort sett godt innenfor kontrollsonen. Grunnen er enkel. Redusere sjansen for skader på utstyr eller kropp. Men noen ganger forsvinner denne innebygde risikoanalysen. Noen ganger klaffer det rett og slett så bra at det er umulig å holde igjen. En slik opplevelse hadde jeg på stien ned til Arosa.

Jeg traff flytsonen som aldri før. Hodet mitt var skarpere enn Carlsen mot Karjakin. Kroppen fungerte bedre enn Hushovd på inn mot Lourdes. Det føltes ut som jeg knapt rørte bakken. Jeg fløy nedover stien. Jeg var uovervinnelig og lo av alt som kom mot meg. Kombinasjonen av perfekt smal sti plassert i lett duvende, hurtig og lekent terreng og min følelse av å være Supermann på sykkel. Jeg har aldri prøvd narkotika, men jeg kan umulig se for meg at noe rus i hele verden kan konkurrere med følelsen jeg hadde på vei ned til Arosa.

Aldri mer...eller ?

Å krysse alpene på stisykkel er det hardeste jeg har vært med på. Dagene var lange og tidvis vonde, men det var så inderlig verdt det. Det er absolutt ikke slik at det kun er negativt å gå i kjeller´n. Opplevelsene, minnene og den selvsentrerte stoltheten blir forsterket når jeg presset meg lengre enn det jeg trodde var mulig. 

Å traversere alpene fra øst til vest var ikke bare lett, men jeg ser tilbake på en tur med fantastisk sykling, solnedganger og store naturopplevelser i områder vi ikke tidligere har besøkt.

Jeg ser tilbake på brutalt lange klatringer, men også nedkjøringer som føltes enda lengre. 

Jeg ser tilbake på kremstier, god mat, dårlig humor og særdeles godt humør 

Jeg ser tilbake på en tur som gav mange små, fantastiske øyeblikk som alltid vil være lagret i min mentale minnebok. 

Kort tid etter turen garanterte jeg at jeg aldri skulle gjøre noe like hardt igjen. Onde tunger ville ha det til at jeg hadde sagt det samme tre ganger tidligere. Jeg hevdet likefullt at denne gangen mente jeg det.

Jeg holdt løfte for meg selv helt frem til vi for alvor startet planleggingen av neste eventyr.

Kjellerenn, min trofaste venn - vi sees igjen.