Stisykling i Portugal

Byen Sintra er listet på verdensarvlisten til UNESCO med sin romantiske natur og arkitektur. Vi snirkler oss oppover trange gater og krappe svinger ut av byen. Utenfor bilvinduet kan man drømme seg bort i den frodige vegetasjonen. På toppen av bakken skimter vi ruinene av det eldgamle slottet The Moors som ruver over Sintra. Unesco-statusen byen har legger heldigvis ingen demper på stisyklingen. Området har et variert nettverk av både godt vedlikeholdte løyper og naturlige stier.

Neste dag blir vi plukket opp på hotellet i Sintra. Joäo tar kontrollen og forteller oss at vi skal kjøre rolig og se på linjer på den første turen. Vi varmer opp med «connections» som de kaller det, grusveier som binder området og nettverket av stier. Etter 100 meter på en sti de kaller Torgas, skjønner jeg at vi har noe bra i vente. Stien byr til full fart og serverer oss et hav av små doseringer. En variasjon av store og små hopp, tekniske bratte steinpartier og smale stier blant trærne. Hele formiddagen blir brukt til sykling i åssidene rundt Sintra.  

– Det pleier å være stappfullt her i helgene, forteller Joäo. 

Pendo er en liten landsby som ligger nydelig til i åssiden ovenfor Sintra. Her stopper vi for lunsj på Refúgio do Ciclista. Et populært sted for syklister å spise lunsj. Bak disken er en gigantisk kullgrill innbygd i veggen. Fra disken velger man tre forskjellige proteinrike stykker, enten fisk eller kjøtt - og grønnsaker. Kokken griller spydene og serverer med ferskt brød og oliven. Det smaker himmelsk.

«Med altfor høy hastighet inn i en skarp venstre ned en bratt skrent er det duket for dagens turnøkt.»

The Donkey Trail starter ved Santuário da Peninha-Estacionamento, et lite kapell som ligger vindutsatt på toppen av berget. Kapellet stod ferdig i 1710 og hit kom konene til sjømennene for å be om en trygg seilas. Vi er her bare for å runde av dagen etter en bedre lunsj. 

Verken Joäo, Luis eller Hugo har skrytt nevneverdig av stien. Men utsikten er slående. Fra toppen ser vi en lang grønn rygg som brer seg innbydende nedover mot sjøen. Sintra og Lisboa kan skimtes i horisonten mens Atlanterhavet velter seg i sol. Hjulene får fart på seg og vi dundrer nedover en bred grusvei som er full av små og store rullesteiner. Etter et par svinger så gjør vi en skarp venstre og vi er inne på en smal singletrack med doseringer og små hopp. Herregud så gøy! Gigantiske kampesteiner omringer stien og vi kjører rett igjennom, deretter suser det igjen ut på en smal sti med paradis-grønt gress på hver side. Underlaget er løst og nesten støvtørt. Vi krysser bilveien og hiver oss ned i skogen, fortsatt med høy hastighet, doseringer blir høvlet og vi ender på en liten kjerrevei. 

Det viser seg at guidene fra Weride syntes det er utrolig kult med jenter som sykler så bra som Ida og Hilde. Det er ikke vanlig at jenter driver med terrengsykling i Portugal. Jeg ligger bak Hugo på en sti de kaller 17 sticks, og har Hilde og Ida i ryggen, etterfulgt av Anders. Ida utrykker misnøye med farten og skriker «kan du få han til å kjøre raskere!», og da har vi allerede høy hastighet. I farten får jeg ropt frem til Hugo «the girls want you to go faster!» Hugo setter opp farten og vi suser nedover stien.

– We’re not done yet, sier Joäo og igjen bærer det inn på en ny singletrack omkranset av kratt og tornebusker. Vi suser igjennom noe som ligner en smal dal som er omringet av tornebusker som man absolutt ikke vil havne i klammeri med. Stien ender i en støvsky nede ved havet. Jeg er i så ekstase at jeg ikke helt husker mitt eget navn. Tankene flakser. Når de omsider lander, så lander de på at dette er bra sykling. Stien er kanskje ikke den lengste, men kombinasjonen av tekniske partier og fantastisk flyt på stier med utsikt over Atlanterhavet hele veien ned gjør at alt stemmer. 

Algarve-regionen ligger tre timer sør for Lisboa. Ryktet sier at det aldri regner her. Når  værmeldingen sier regn i Sintra hvor vi holder til og sol i Algarve blir valget enkelt. Etter to dager sykling i Sintra tar vi turen sørover. Det blir en såkalt hviledag med en to-mils tråkketur langs Praia da Falésia uten nevneverdig klatring. Kyststiene ligger høyt oppe på sanddynene og man sykler til tider nærme kanten som gjør det ekstra spennende. Algarve er guiden Luis sitt hjemsted. Han har ordnet oss en leilighet ved en 5-stjerners resort. Slitne etter turen får vi verken benyttet oss av overdådige fasiliteter som svømmebasseng, golfbane eller treningsstudio.

«Don’t mind the dogs, just don’t stop, roper Luis og Joäo.»

Etter en tidlig start på dag fire blir vi plukket opp av gutta. Etter en kjøretur ankommer vi Cova da Muda, en liten landsby i Algarve. Her går virkelig ting på lavgir. Ingen mennesker som stresser rundt, kun lokalbefolkningen som virker å ha all tid i verden. Tåka ligger tjukk over Cova da Muda. Uvanlig, i følge Bruno. Her har det blitt arrangert flere enduroritt, og løypene er raske stier med bygde doseringer og hopp. Jeg sliter med å finne rytmen mens Joäo følger tett bak meg. Med altfor høy hastighet inn i en skarp venstre ned en bratt skrent er det duket for dagens turnøkt. Det hele ender med tverring av framhjulet og en kollbøtte over styret. En oppvisning for Joäo som, idet jeg går over styret, utrykker lyder for bekymring. Jeg lander mykt og sklir halveis ned den bratte skrenten, lettere overrasket. Litt senere på dagen legger Ida seg ned i en sving for å studere jordsmonnet. Hun kommer syklende ned, full av skrubbsår og grus. Et kutt på håndleddet er såpass dypt at det blir en tur til legevakten. De kommer straks tilbake og kan fortelle at legevakten var tom for både nål og tråd. Dermed må vi tilbake til byen og dagens planer blir endret. 

Mens Ida og Luis drar på legevakten blir vi kjørt til et lite berg de kaller Cerro Cabeca de Camera for å fortsette syklingen. Her er det Bruno som har stått for løypene som er til tider bratte, raske og korte. Berget som består av vulkansk stein og rød jord er veldig spesiell sykling. Stien brer seg i doseringer nedover på begge sider av fjellet og det er så mye stein at det må ha vært litt av et arbeid å bygge disse stiene. Etter dagens siste tur spiser vi lunsj på en fantastisk vegetarrestaurant før vi kjører tilbake til leiligheten. 

Det er en ny dag, og kroppen begynner å bli stiv og øm. Tross det er god stemning rundt bordet, og det blir hivd innpå kaffe og en stor frokost. Etter en lang kjøretur nordover ankommer vi Monchique, en landsby som ligger helt nord i Algarve-regionen. Her er det bratte daler og raske, støvtørre stier. 

Men bilen kommer ikke opp bakken til Picota, fjellet som er utgangspunktet for dagens tur. Alle må ut, av med sykler og henger og deretter får vi dyttet bilen opp bakken. Når vi setter utfor løypene viser Hilde virkelig hva hun er god for nedover. Det er vanskelig å holde følge med Norges Cup-vinneren i utfor. Mens Hilde suser nedover hakk i hæl på guiden tenker jeg at vi burde hatt helhjelm og rustning - her går det fort. Bilen venter på oss nede ved asfalten i bunnen av dalen og en gjeng med landeveissyklister tråkker forbi, området er ekstremt populært for landeveissykling. Her er det langdrag som gjelder. Vi jukser med både vilje og glede, og lemper syklene opp på hengeren igjen. 

– Just pure fun, kaller Luis stien «Power lines». Stien følger strømlinjene. Bratt og full av doseringer stort sett hele veien og man avslutter blant appelsintrær. Etter en lang lunsj på en rolig kafé i landsbyen drar vi til andre siden av dalen og opp på fjellet Fóia, hvor Power Lines begynner. Med lovord om en ti kilometer lang nedoversti kjenner jeg at forventningene bygger seg opp. Ti kilometer? Kan det være sant? Vi setter utfor den slake stien med mye tråkking og stein. Vi krysser asfalten og hiver oss ned i skogen. Doseringer og serpentinsvinger spytter oss ut på et gårdstun. To hunder kommer bjeffende, og jager oss inn i nye doseringer. Vi har blitt advart mot hundene på forhånd.

– Don’t mind the dogs, just don’t stop, roper Luis og Joäo. Vel nede dirrer hele kroppen av adrenalin, jeg gliser fra øre til øre. Dette er mitt livs beste sti.

– Det er ikke uten grunn at de kaller stien «Ocean of rocks», advarer Luis. Vår siste dag i Portugal blir brukt i S. Miguel Bike Park. Vi er varme i trøya etter flere dagers sykling og vi prøver å få inn så mange runder som mulig. Det ender med at jeg punkterer ti ganger, og storparten av dagen går med til lapping av slanger. Vi bruker de siste timene av oppholdet på å dundre nedover steinete bratte stier, igjennom irrgrønn vegetasjon, og gjentar alt på nytt. Jeg tar meg selv i å drømme meg bort og skulle gjerne repetert alt en gang til.

Algarve, Portugal

Reise dit: Flyselskapet TAP Portugal flyr direkte til Lisboa fra Gardermoen.

Sykle der: Vi benyttet oss av WeRide, det lokalet guideselskapet som holder til i Lisboa.

• For 6 dagers sykling må du regne med ca. 9000,- pluss flybilletter og mat. 

• WeRide skreddersyr turen etter ditt ønske og nivå. På agendaen har de alt fra ren endurosykling med kun shuttling, og ren stisykling og utfor. 

• De tar seg av transport og hotell under hele oppholdet og du blir hentet på flyplassen.

• WeRide tilbyr også guiding halv eller hel dag. Du kan også bli med på teknikkurs eller leie World Cupsyklist i utfor, Emanuel Pombo som guide og instruktør.

Når: Fra september til mai. I januar og februar ligger temperaturen på mellom 15 og 20 grader.