Enduroøya Madeira

Bilde av hjul i tørr dosering. Bæng! Masse støv rett i kameraet.


Videoen med utforstjerna Brendan Fairclough,
som sykler stier så støvskyen står på Madeira er fengslende. Vi sitter benket foran TV ́en hjemme hos Bård og ser på gamle Youtube-klipp med en hjemmebrygget øl.

Det er første uka i desember. Utenfor står syklene med et tynt frostlag, i gangen ligger klærne i en våt haug. Barfrost-sesongen er i gang, det nærmer seg jul. Vinteren er knapt over oss, og vi lengter allerede etter tørre stier, sol og varme under en uformell afterbike.


– You have to come to Madeira, sier Brendan. Bæng! Droneklipp av 4-5 syklister som jager hverandre på åsrygger ned mot havet.

Vi er solgt.

– Det er vel neppe like bra som Nesbyen, sier Ove Grøndal på høyre anke.
Primus motor for Nesbyen Freeride har et glimt
i øyet, men jeg klarer ikke helt å la være å tro at han mener alvor når han sier at Nesbyen er det beste stedet for sykling i verden. Jeg sitter på flyet sammen med han, og en gjeng andre norske endurosyklister på vei til sydhavsøya. Men Ove vil helst snakke om Nesbyen.

– Det var jo sånne dry og dusty trails på videoen, prøver jeg meg.
– Ikkji like dry å dusty som på Nesbyen, svarer han tørt.

– Neinei, tenker jeg. Vi får se.

Fra flyet, som er stappfullt av skandinaviske pensjonister, ser vi at Madeira ikke er stor. Faktisk er den knøttliten. Den vulkanske øya er en del av Portugal, skarve 800 kvadratkilometer stor, og har knapt 300 000 innbyggere. Vi ser nesten hele øya fra flyet når nedstigningen begynner, men hvor pokker er flyplassen?


Ei hylle. Det er den beste måten å beskrive flyplassen på. Jeg begynner å stusse. Denne øya er altså så bratt at de har måttet bygge flyplassen på ei hylle av betong. Det er først flere måneder etter besøket jeg skal lese meg til hvor skummel denne flyplassen har vært. Og her skal vi sykle. Forhåpningene til stiene vi har sett på video blir ikke mindre når himmelen eksploderer i det sola går ned over havet. Dette må jo bare bli bra.

Det er John Fernandes som skal guide oss. Etter å ha levd store deler av oppveksten på de britiske øyer er han stødig i engelsk, og har startet sitt eget guideselskap.

Motorveien går i store strekker på brokonstruksjoner – landskapet er så bratt at det vanskelig lar seg planere til veier av denne størrelsen, forteller John. Bananplanter henger tett inn mot veibanen. Vi svinger av veien når vi kommer inn til Funchal sentrum. Opp fjellsiden. Noe av det bratteste og smaleste jeg har kjørt noen gang.

Før jeg dro hit, googlet jeg mulighetene for landeveissykling. «Gradients up to 18-30%, it ́s hopeless», var det jeg fant. Jeg hadde likevel ikke klart å se for meg at det er så bratt som det jeg ser nå. I den stupbratte skråninga er det gjort et slags komisk forsøk på å lage en rundkjøring. Det er så bratt at når vi runder midtrabatten i rundkjøringen er jeg hellig overbevist om at Transporteren kommer til å tippe over når som helst.

– Uhm, joda, jeg må sjekke med noen kompiser, i utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt noen kveldstur, sier John litt tilbakeholdent. Flere av oss er innstilte på å bruke hvert våkne minutt av oppholdet så smart som mulig, og maser ivrig på om vi ikke rekker en tur den første kvelden på øya. Men hvem har med seg lykt til syden, egentlig? Alle, utenom meg selvfølgelig. Heldigvis er ikke alle like gira på å dra ut, så jeg får låne Knut sin.

– Å FY FAEN HVOR SURT!

To timer senere står vi ... vel, vi vet ikke helt hvor vi står. Bilen har kjørt oss i et tåkehav og pissregn uten like oppover fjellsiden. Det eneste jeg vet, er at jeg har at grunn under føttene, og at vi skal nedover. Gradstokken i bilen viste tre grader når vi gikk ut. Fire grader!? Rene tilfeldigheter vil ha det til at jeg tok med en undertrøye i ull og skalljakke til Syden. Det får jeg så til de grader bruk for nå.

Dette er som vintersykling hjemme i Norge, bare uten snøen. Vi tråkker oss ut på en sti. Jeg aner ikke omfanget av og blir introdusert for en følgesvenn for resten av uka; Poncha. Madeiras egen nasjonaldrikk. Det blir ikke siste gang vi drikker den under oppholdet. Jeg blir stående nesten en halvtime i dusjen når vi kommer tilbake for å få varmen i meg igjen. Jeg mumler noe for meg selv om at jeg håper neste dag blir varmere. Og tørrere.

Madeira er en spesiell øy. Den ligger på høyde med Marokko utenfor Afrikas kyst, men langt nok vest til at klimaet er vesentlig fuktigere. Googler du turistøya, vil
du raskt finne ut at klimaet kan variere voldsomt bare på noen få kilometers avstand, og i forskjellige høyder. Det har vi allerede fått erfare, og når vi står opp neste morgen er det ikke stort bedre. Nok en gang kjører vi opp til tåka. Utfordringen med at man vil kjøre masse nedover, er at man som regel må oppover først. På Madeira er det så bratt at det å sykle opp er helt utelukket når frisk og rask norsk ungdom er på ferie for å herje nedover på sti.

Vi treffer ikke mye folk. De gående går stort sett langs oppmerkede turstier, som vi styrer unna. På Madeira har terrengsyklistene begynt å tilrettelegge, og flere enduro- og utforritt har blitt arrangert.

Det har blitt skapt et slags naturlig nettverk av stier også. Fra gammelt av er det bygd såkalte «lavadas», som går over alt på øya. Små kanaler støpt i betong
og brostein for å transportere vann til jordbruket. Smale stier går langs disse lavadaene, men vi er bare sporadisk innom dem. Det vil si, Bård skal snart få stifte et nærmere bekjentskap.

– Dette er en ganske kul sti, den flyter ganske greit, men det er noen små gaps over disse lavadaene, forteller John.
Vi trekker på skuldrene, og er spent på hva som venter oss. Jeg er litt underlegen i selskapet med disse hardbarka enduro-syklistene, og tenker jeg kanskje skal styre unna. Vi dropper inn på stien og glemmer fort at det er vått, og Oves mumling om «dry and dusty». Det er sånn terreng som man elsker som syklist, hardbarka endurokar eller ei. Super flyt, vi leker.

Jeg mister gutta litt foran meg, og roer litt ned. Så kommer jeg til denne gapen. På den andre siden står gjengen – og nedi gropa – der står Bård. To meter nedenfor meg, lettere fortumlet.
– Hva skjedde!? spør jeg, selv om det nesten er åpenbart.
– Nei jeg kom jo i full fart etter de andre da, og så ble jeg litt overraska da hoppet kom, og så rakk jeg ikke å ...ja.
Bård kom akkurat litt for kort, og fikk en bråstopp da han traff kanten på landinga og ramla baklengs ned i lavadaen. Vi får alle en liten støkk etter dette, og bestemmer oss for å ta det litt easy.

Resten av dagen og uka blir en reise gjennom landskap, klima, og endeløse utforstier, Rutinene blir befriende enkle etter hvert. Vi står opp, John og sjåføren henter oss. Hanglende med et sterkt ønske om mer kaffe sjangler vi fra side til side
i Transporteren når vi freser opp fjellsiden på søken etter nye stier. Naturen har en quick-fix for trøttheten vår.

Hver morgen blir som å ta et vinterbad for første gang. Vi går ikke ut av bilen igjen før vi står på over 1000 meter over havet, og sur vind pisker oss i ansiktet. Veteranen Espen er den eneste som har vært lur nok til å pakke med et ekstra sett dekk. Det priser han seg lykkelig for. Jeg derimot, sklir rundt på noe fransk tørrværsgummi, og er prisgitt egen teknikk, mot og dårskap. Ingen av delene er særlig finkalibrert hos en gjennomsnittlig norsk stisyklist i februar.

John sitter i framsetet, og forsvinner sporadisk hen i mobiltelefonen hvor han konstant leter etter å finne det beste været.


– Det varierer ekstremt, fra nord til sør, og øst til vest, forklarer han oss.

Vi hadde nok skjønt det uten forklaring også. Vi starter i 20 grader og sol i Funchal, og tar oss opp og fram på øya. Fra de høye punktene står vi av og til over skydekket som ligger tjukt over den nordlige delen av øya. Men der er også de beste stiene.

Vi står høyt oppe ett eller annet sted og fryser.
For bare en time siden stod vi et annet sted noen kilometer unna, hvor det var sol og vindstille. Vi trekker jakkene opp rundt halsen, og biter oss i
det. Høyt oppe er sanda som leire av alt regnet, og dekkene høres ut som borrelås mot underlaget. Regnet pisker mot ansiktet, og jeg må bite sammen tennene for å ikke smake på gjørma, og kniper igjen øynene for å kunne se noe som helst. I tåkehavet flyter stien i løse luften der jeg kaster meg fra dosering til dosering. I tåka begynner tretoppene lenger nede å tegnes, og vi dykker ned i skogen.

Tåka blir tynnere, terrenget blir tydeligere, og det er som en scene fra Jurassic Park. Vi tror ikke våre egne øyne. Høye trær strekker seg opp mot tåka og vi skimter så vidt tretoppene i den tropiske skogen. Glemt er det sure været på toppen. Dette er som en gjengs høsttur i Nordmarka hjemme, bare ti ganger mer eksotisk, varmt og klamt. Vi herjer gjennom jungelen, helt ned til landsbyen Porto da Cruz. Hadde det vært siste tur for dagen hadde det blitt Poncha, men vi nøyer oss med et tre-etasjes smørbrød og cola.

«Eksponert» er et ord vi elsker å bruke, og stien vi sykler nå er selve definisjonen på det. Glemt er alle snille flytstier vi syklet lenger oppe, nok en gang har både klima og landskap på Madeira endret seg på mindre enn én time. Fra kaldt gufs og klissvått, til tørrere, varme stier. I teorien burde jeg være over meg av lykke.

I stedet er jeg livredd. Stien følger kanten av et loddrett stup på over 400 meter, rett ned i havet. Det er så vakkert, men skremmende at det føles helt surrealistisk. Jeg må ha minst 300 i puls i det jeg lener meg ut mot kanten for å se ned i havet. 
Heldigvis varer det ikke lenge, og vi svinger bort fra kanten og frykten, og inn på en flytsti ned mot bebyggelsen, hvor nok Poncha venter.

Det er siste dag hvor vi lar kaffemaskina få kjørt seg skikkelig, og Espen har svidd knebeskytterne sine i stekeovnen i et fåfengt forsøk på å få tørket de fra dagen før. Vi kjører forventningsfullt til toppen. John har lovet oss bra vær. Denne dagen også. Jeg har fort lengst sluttet å bry meg om været, og fokuserer heller på stiene, som er kjempemorsomme.

Sola kommer ikke denne dagen heller. Men der
vi står, har vi utsikt helt ned til hovedstaden Funchal. Mellom oss og den er det ere hundre høydemeter. Vi tråkker avgårde de første meterne, men herfra og ned handler alt om å holde seg fast, og nyte.
 På de bratte, høye åsryggene ned mot sentrum sykler vi i støv, så tørt som jeg aldri har syklet før
i mitt liv. Det er som å sykle i fjærlett løssnø. Og akkurat som på en solfyllt løssnødag, har vi skille
 i ansiktet når vi kommer ned. Solbrilleskille, etter
alt støvet.

Endelig ble det dry og dusty trails på
 Ove. Armene verker.

Endelig får vi gjøre sånn som Brendan Fairclough.


BÆNG! Dry and dusty trails.