Stisykling i Alpene med tog som utgangspunkt

Valais-regionen i den sydvestlige delen av landet har en rik historie med turstier og ruter, og kjente topper som Matterhorn og Monte Rosa. 

Planen er klar når vi kommer til Sveits; reise med hurtiggående tog, og gå av på forskjellige steder i løpet av en uke for å få en sømløs overgang mellom å rulle på skinner og sti. Når vi først er ute fra perrongen, føltes det lett som en plett å få tilgang til noen av verdens beste stier. Transport og heiser går like punktlig som sveitsisk urverk, og det eneste som holder oss fra å spise middag på kveldene er vår manglende evne til å kalle det en dag og komme oss inn før skumring. 

Chris Winter, eieren av reiseselskapet Big Mountain Bike Adventures, begynte å arrangere terrengsykkelturer i Sveits med sin lokale partner, Francois Planchard, tilbake i 2001. Han etablerte en perfekt base i Lourtier, en liten bondelandsby litt opp i dalen fra den berømte destinasjonen Verbier. I min ungdom fikk jeg muligheten av Chris til å guide noen av turene hans i Sveits og gjorde det i flere år som student.  Jeg var drevet av selvtillit og tørst for terrengsykkelturer, og både Chris og jeg hadde forelsket oss i Sveits på forskjellige tidspunkt i livet, men  av samme grunn. Landets spesielle kombinasjon av endeløse stier og høyt avansert infrastruktur for offentlig transport er en spesiell blanding, som vi er tillbake for å oppleve sammen med Ludo May, Julia Hoffman, filmprodusenten Mike Gamble og fotografen Mattias Fredriksson.

«Når vi først er ute fra perrongen, føltes det lett som en plett å få tilgang til noen av verdens beste stier.»

Å reise i den digitale tidsalder har tatt oss til det punktet hvor vi nå kan bevege oss på tvers av kontinenter uten å bryte kontakten med omverdenen eller de der hjemme. Det å reise for å «koble ut» kan egentlig bli noe som forsvinner i fremtiden. Vi vet at det å være konstant påkoblet kan være destruktivt. Men samtidig er det å reise med terrengsykkel gjennom Sveits ved hjelp av tog, buss og heiser en kombinasjon av futuristisk kommunikasjon og historisk arv. En kombinasjon av å gå fortidens ruter med intelligensen av nåtiden og fremtiden. 

Swiss Federal Railways, eller SSB som det er malt på hvert tog i dyp helvetisk rødfarge, utgjør selve effektiviteten i vår reise. Halvparten av gruppa kommer fra Geneve, de andre fra Zurich, men vi drar alle fra togstasjoner i etasjen under flyplassene. Vi finner gratis trådløst internett på flyplassen og togstasjonene, så den overhengende faren for en enorm telefonregning kan vi heldigvis glemme. I løpet av det jeg vil kalle en travel reisedag har vi reist med fly, landet i Genéve, tatt en heis noen etasjer ned til toget, og senere gått av toget i Martigny i Valais, uten å engang å være under åpen himmel. Kontaktlinsene mine begynner å bli tørre av mangelen på frisk luft når toget snirkler seg inn i Val de Bagnes mot Verbier, vår første sykkeldestinasjon på turen vår.

Bare noen timer senere, høyt over alpebyen Verbier ligger jeg på hjulet til Ludo May langs en ukomfortabelt smal sti, vi jager inn og ut av skygger og jeg må stadig manøvrere sykkelen unna i siste sekund for å unngå uheldige sporvalg. Ludo flørter delikat med kantene på den eksponerte stien. Han leder an med hoijing og hyling, smeller inn i en ny sving, vi endrer retning og tar fatt på klatringen mot Col Pierre Avoi.

«Togene i Sveits går på rutetid, det er det ingen tvil om.»

Jeg har kjent Ludo i nesten et tiår, helt siden han deltok i det famøse VM i utfor i Champery i 2011. Siden den gang har han deltatt i EWS, og dukket opp i filmen Strength in Numbers sammen med levende sykkellegender som Wade Simmons og Matt Hunter. De siste ti årene har den brokete engelsken hans blitt bedre. Ludo vokste opp i Le Chable, byen i dalbunnen bare en gondoltur unna Verbier. Han er utdannet murer, men nå har han terrengsykling som levebrød. Det er ingen ting som å følge lokale syklister på deres stier. De har en forståelse som går utenfor det å vite hva som venter rundt neste sving. Alt er kjent for Ludo; lukten, utsikten, og ikke minst grepet stien gir mot dekkene. Jeg for min del, må bruke bakhjulet hans som rettesnor for å klare å holde følge. Fra Col Pieree Avoi dropper vi inn mot Loutier langt der nede i dalen. Utsikten mot Grand Combins klassiske omriss på den andre siden av dalen gir syklingen en ekstra dimensjon. 

Jeg tror aldri jeg vil miste fascinasjonen min for gondolbaner. Følelsen av å klatre oppover en 45% bratt stigning mens man sitter i en togvogn føles helt utenomjordisk. Og til tross for at jeg har tilbragt halve livet i heiser og gondoler som skikjører, føles disse tauvognene som fra en annen planet. Saint-Luc-banen ligger litt utenfor allfarvei i Artery i Rhone-dalen, men man får enkelt til en overgang ved å bruke den sveitsiske PostBus-tjenesten. Kabelbanen ble bygd i 1995 for å erstatte en gammel stolheis, og tar nesten 500 høydemeter på litt over fem minutter. 

Vi er halvveis på turen vår opp, og jeg har knapt hatt tid til å sovne av før dørene åpner. Jeg slenger sekken over skulderen, går ut av terminalen og vi setter av gårde på stien. Klatringen fra kabelbanen tar oss 250 høydemeter til Hotel Weisshorn, som ligger vakkert plassert på et platå 2337 meter over havet. Mens vi sitter på terrassen utenfor det legendariske hotellet fra 1882, ventet vi på vår tyske venn Julia Hoffman som skal bli med på vår sveitsiske stiparade. Værsystemene beveger seg like effektivt som de kjente sveitsiske togene, og vi håper alle at Julia vil slå regnet. Hun slipper unna de verste regnskurene og senere boltrer vi oss i klassisk stisykling de nærmeste dagene. Balkongstien som går langs fjellsiden i retning mot Zinal blir en favoritt som vi sykler flere ganger. Omgivelsene er mildt sagt spektakulære med Dent Blanche (4 357 moh) og med sine hengende isbreer på nordsiden som det mest iøynefallende fjellet.

«Jeg unngår så vidt en rett høyre fra en selfiestang.»

Tilbake ned langs Rhonen er det forferdelig varmt. Vi samles i Sierre ved togstasjonen hvor vi igjen får koblet oss på gratis internett (igjen) og prøver lykken på Google for å finne en måte å holde en øl kald i mer enn fem minutter. Planen er å dra tilbake inn i det høyalpine terrenget over Crans-Montana. Og til tross for at det å komme seg opp ikke byr på utfordringer for oss, føles selv det å sitte i kabelbanen som en real jobb i den stekende varmen. Cabane des Violettes er en restaurant og hytte på kanten av en klippe, hvor inngangspartiet er prydet med duellerende valaisiske og sveitsiske flagg. Det blir en kort natt for oss, fylt hovedsaklig med usikker plotting av vår litt usikre rute langs en fjellrygg tilbake til bikeparken. Den neste morgenen blir vi møtt med en kjapp «syklene på ryggen ned en stige»-opplevelse. Derfra handler det om dekk som vrenger seg og tunnelsyn ned en utforløype. Nydelig preparerte doseringer og uforutsigbare off-camberpartier holder spenningsnivået høyt for hver eneste sving. Vi går gjennom hele utvalget fra en eksponert alpin travers til tørre, støvete vinranker i Rhone i løpet av en morgen. 

Når vi løper gjennom avgangshallen i  Täsch til toget en siste gang, har vi syklene i kofferter og bager på ryggen. Vi er på vei opp til Zermatt, og de andre passasjerene rundt oss aner ikke om vår manglende planlegging. De har hatt god tid til å rekke toget, og tror sikkert vi har hatt det samme. Etter å ha syklet fra fjelltopp til togstasjon og repetert dette noen ganger i løpet av en dag skulle man tro vi hadde lært en ting eller to, men den gang ei. Vi kommer oss med toget med et nødskrik. Togene i Sveits går på rutetid, det er det ingen tvil om. 

Skjærende svinger i månelandskap, alpint terreng med 13.000 fots fjell og total stillhet begynner å føles vanlig. I sekken min har jeg tatt med en nødflaske med vin i tilfelle den avsidesliggende Fluhalp hytta er stengt for kvelden. Det viser seg at jeg undervurderte den sveitsiske perfeksjonen, selvfølgelig er hytta åpen, og vinkartet er ikke til å kimse av. Og her er vi da, i nok en tullete fin lokasjon veiet ned unødvendig av fermentert pærejuice. Den siste heisen opp til Rothorn (3 104 moh) lar oss kontemplere over at vi var drevet mot å sykle enda en sti. 

Fra toppen følger vi en eksponert sti på en fjellrygg i retning Weisshorn, en av mange 4000-meters topper rundt Zermatt. Naturen byr oss på et lysshow av de sjeldne når solstrålene slår gjennom skylaget og iscenesetter den mørke dalen under oss. Vi tar en pause, så kameraet går varmt. Så smått kommer vi oss i vei til Flualp, som er vår endestasjon for kvelden. Her, på 2620 meter over havet og med utsikt rett mot Matterhorn på motsatt side av dalen, sovner vi etter vår sjette, lange dag på sykkel i fjellet. 

Etter frokost neste morgen tråkker vi avgårde for en tur mot Findel-isbreen, som ligger ovenfor Flualp-hytta. Isbreen er enorm, og i lyset fra morgensolen vises de mange sprekkene og juvene i isbreen ekstra tydelig. Vi finner en sti på moreneryggen ved kanten av isbreen, og følger den tilbake ned i dalen og videre mot Zermatt. Drøyt 1000 høydemeter og åtte kilometer senere triller vi inn i Zermatt til lunsj. 

– Neste holdeplass Gornergrat.

Jeg våkner av at hodet faller ned fra vinduskarmen som er vendt sørover. Jeg åpner øynene, og myser ut over et landskap av blå isbreer og karrige fjelltopper. Reisen vår fra dalbunnen nærmer seg slutten. Det er vår siste dag på tur, og etter en uke med intensiv sykling i høyden begynner det å kjennes på kroppen.  

Gornergrat-banen som dateres tilbake til 1898 klatrer nesten 1500 meter med 360 graders panoramautsikt mot Gorner-breen, Zermatt-dalen og det kjente Matterhorn. Endestasjonen Gornergrat som ligger 3089 meter over havet har lang tradisjon for fotturer og alpine ekspedisjoner. Med en rik historie for friluftsliv og opplevelser, er derfor ikke stisykling bare på radaren her, men også i vekst. I området skal det utvikles fem nye sykkelstier over de neste sju årene, og det har for lengst blitt vanlig å treffe syklister med dyrt utstyr både på tog, kabelbaner og busser. 

På vei ut av toget er det grupper med turister som nesten magnetisk trekker seg mot utsiktspunktene for å ta bilder. Jeg unngår så vidt en rett høyre fra en selfiestang. For å unngå folkemassene, slipper vi oss ned på en sti med en blanding av røffe steinpartier og flyt. Stiene er både krevende og vanskelige. De er perfekte. 

Vi følger stien ned mot Riffelsee, et av Zermatts vakreste fjellvann der Matterhorn speiler seg i vannet, og terrenget som er skjåret ut av isbreene mange tusen år tidligere. Det går for fort for komfort, og jeg blir distrahert av alt rundt meg. Jeg ler av meg selv, og Mark Twains sitat; «Sveits ville vært litt av et sted hvis det ble jevnet med jorda». Det er ikke noe sted som dette, og det er jeg glad for. 

Verbier

Beste sti: La Chaux til Lourtier er en fantastisk utforkjøring fra toppen av Verbier Bike Park, helt ned til den nydelige byen Lourtier. Fantastisk utsikt og teknisk, men ekstremt bra sykling. 

Sykkelbutikk: Médran Sports ligger midt i Verbier, og har alt du trenger til terrengsykling: www.medransports.ch.

Spise/drikke: La Marmotte har en fantastisk uteservering og ligger omtrent midt i utforkjøringen hvis du kommer fra Savoleyres-heisen ned mot Verbier. Fornuftige priser og sykkelvennlig! 

Bo: Hotel La Vallee ligger i den lille byen Lourtier, bare noen minutter opp dalen Val de Bagnes fra gondolen til Verbier. Et perfekt sted komplett med sykkellagring, spa og boblebad, og sveitsisk mat. 

Val d’Anniviers

Beste sti: Piste Bleue fra Tignousa til St. Luc. Denne stien er tilgjengelig via St.Luc-banen, og har utrolig bra flyt og mellomstore hopp. 

Komme seg dit: Hvis du reiser fra Rhone-dalen uten bil, ta den sveitsiske postbussen fra Bois-de-finges rett utenfor Sierre. Denne sykkelvennlige tjenesten vil bringe deg opp til Vissoie, hvor du har overgang til St. Luc. Når du er i St.Luc, kan du ta funikular-toget og ankomme oppe i det alpine terrenget. 

Bo: Hotel Weisshorn ligger høyt over St.Luc, og har karakter fra tilbake det ble bygd i 1882. 

Zermatt

Beste sti: Mark Twain-stien på Gornergrat-siden følger kanten av fjellet og gir deg spektakulær utsikt mot Matterhorn. Ta Rotendboten-utgangen av Gornergrat-banen, og begynn utforkjøringen ned mot Riffelsee (Reflection Lake) og på Mark Twain-stien. 

Spise/drikke: Fluhalp hytten er et utrolig sted for et måltid eller en kaffe. Høyt over Zermatt og litt utenfor allfarvei, men dette stedet bør du besøke.

Bo: Chalet Hotel Schonegg i Zermatt er et flott 4-stjerners hotell med trygg sykkeloppbevaring og hyggelige ansatte. Frokosten er utrolig, og de har en nydelig uteservering med utsikt over hele Zermatt og mot Matterhorn.