Stisykling på Island

«Mot foten av fjellet Brennisteinsalda, ga alle full gass av rent engasjement. Kanskje var det en smule naivt. »

Island er et vakkert sted å sykle. Blå fjell av myk, formbar jord stod i sterk kontrast til sylskarpt lava-landskap med utilgivelige stier. Steindekte elveleier krysset de gamle flomslettene i Fjallabak Naturreservat. Vi syklet gjennom episenteret som er utgangspunktet for ulike flerdagers ekspedisjonsruter. Landmannalauger er en populær destinasjon om sommeren for fotturister. Men alle som har sansen for å ferdes i naturen, tiltrekkes av Landmannalauger-hytta og dens nærliggende varme kilder og geysirer. 

Vi hadde så vidt pakket ut av tilhengeren, og var alle utålmodige etter å komme oss på sykkelen. Vi tråkket av gårde med bestemte pedaltråkk. Dette skulle bli vår første kveld med fotografering på Island, og det eventyrlige landskapet ga oss utallige muligheter for forskjellige bakgrunner og fine stier. 

Wade ledet an på tvers av den sørlige ryggen av Laugahraun – lavafeltet, som slutter ved luftventilene ved fjellet Brennisteinsalda. Røyken stod av fjellene, og vi penset oss inn på Laugavegur-stien motsatt vei av den vi skulle sykle neste dag. Som gruppe tok vi dagens utforsking som en suksess, og syklet tilbake ned til Landmannalauger for litt avslapping i de nærliggende varme kildene.

Neste dag forberedte vi frokost i hytta i nytørkede klær, ved godt mot før den første etappen langs Laugavegur-stien. Selvsikkerheten fikk seg imidlertid en støkk allerede i den første klatringen, når kraftig vind slo mot ansiktet. Da vi la de varme og innbydende kildene i Landmannalauger bak oss, gikk klatringen opp til Laugahraun-lavaområdet gjennom et trangt dalføre bombardert av skarpe svarte steiner på størrelse med busser. Da vi endelig kom opp på det lange, slake partiet av størknet lava, tråkket vi hardt på langs silkemyk sti. Forbi steiner og hinder mot damp-søylene vi så dagen før. Mot foten av fjellet Brennisteinsalda, ga alle full gass av rent engasjement. Kanskje var det en smule naivt. 

Dytting og bæring av sykkelen opp til de vulkanske åsryggene og bratt sykling ned i dalførene ble snart et slags daglig ritual for oss. Jordsmonnet varierte fra sandete og løst, til hardpakket og forblåst. Det tok ikke lang tid mellom hver klatreetappe. Etter lange og morsomme utforkjøringer, fulgte strabasiøse klatringer forbi dampen fra geysirene opp til eksponerte åsrygger. Horisonten virket nesten endeløs, landskapet goldt og eksponert. Stiens underlag skulle kanskje tilsi at vi kunne syklet raskt av gårde, men moder jord hadde andre planer for oss. Vinden tok seg opp, skyene åpnet seg, og farten vår ble komisk lav der vi kjempet mot både vind og regn. Fingre og tær ble kalde, og snart fant vi oss selv samlet rundt en geysir som om den var et komfortabelt og varmt leirbål.

«Det neongrønne gresset knaste under et tykt lag med rim, og vi fikk fart på hjulene over den frosne jorda.»

Med syklene på ryggen tok vi oss opp neste klatreetappe, bare for å bli møtt av en vegg av snø. Svarte fotavtrykk fra hundrevis av fotturister som hadde vært her før oss ledet oss over det strabasiøse snøpartiet. Temperaturen sank så raskt at det ikke ville gå lang tid før det hvite teppet hadde fått et nytt lag, og de sorte fotavtrykkene våre ville være borte. 

Vi jobbet på videre gjennom den svarte ørkenen, og kom til en litt obskurt plassert gravstøtte, dedikert til en mann som hadde dødd der i en snøstorm. Deler av inskripsjonen sa «så nær tryggheten». Så nær tryggheten? Det betydde jo at vi måtte være nærme ly for vinden og været? Kjedelig for mannen som hadde dødd, men for vår del var det ny inspirasjon til å sykle videre.  

Som en slags oase lå Hrafntinnusker-hytta der på en ørkenslette av sand og stein. Med det skarpe, røde taket og det stolte islandske flagget i sikte, økte vi farten mot hytta med en klar visjon om varme og et godt måltid. Som de andre hyttene langs ruta, tilbyr Hrafntinnusker overnatting i sovesal, en varm dusj, skydd fra elementene, og ikke så mye annet. Slitne som vi var, følte vi at vi hadde kommet til et firestjerners hotell. Vi spiste lunsjen vår, signerte gjesteboka, og dro ut igjen for å sykle videre.

Vinden ulte mens vi tråkket på over et flatt og åpent platå. Derfra ledet stien oss gang på gang ned i dype daler som inneholdt både elvekrysninger og bæring av sykkelen gjennom gjørme og snø. Til tross for at det var vått og kaldt, lærte vi oss å sette pris på beskyttelsen fra den kalde vinden lenger oppe på ryggene som disse små dalførene tilbød oss. 

Vår siste utforkjøring ned til Álftavatn-hytta den kvelden var en lang, sammenhengende teknisk sti. Utsikten var intet mindre enn utrolig. Den store isbreen som dekker Islands berømte vulkan Katla kunne skimtes i horisonten, blant irrgrønne vulkanske fjell og elver. Langt der nede lyste innsjøen ved hytta knallblått mot oss. Vi navigerte oss ned utforkjøringen og testet grepet i den løse sanden, spent på hva som ventet oss rundt den neste svingen, og svingen etter der igjen. 

Álftavatn - hytta ligger midt i en bred dal, ved kanten av en avlang innsjø. En kald sørvest-vind slo mot oss fra innsjøen, og langs bredsiden av hytta vi kom oss ned . En dag med overskyet vær lot oss fortsette langs de islandske sauetråkkene, uten fargene sollyset hadde skapt  de foregående dagene.

«I Laugavegur-gaten, oppkalt etter ruta vi nettopp hadde syklet, var utsikten noe radikalt annet enn hva vi hadde sett de siste dagene. Gatene var folksomme og travle, og innbyggerne var på vei ut på nattelivet. »

Det var godt å kunne henge sko og våte klær til tørk. Å slå seg til ro i Hvanngil-hytta for et varmt måltid og en kald øl føltes utrolig godt. Men det skulle ikke vare lenge. Midtveis i middagen eksploderte himmelen i lys og farger, og den evig-glade og opportunistiske Mattias sa «gutter, vi må bare ut og skyte bilder, nå skjer det!». Vi rynket litt på nesen der vi satt varme og gode, men skiftet raskt til sykkelklær og tråkket av gårde fra hytta innen to minutter. Wade Simmons og jeg tråkket opp en åsrygg, og jaget lyset dit sola gikk ned. Vi var tilbake på hytta innen 30 minutter, godt fornøyde. Det hadde vært nok en innholdsrik dag langs Laugavegur-stien. 

Neste dag var vi oppe før sola, og fant syklene våre utenfor, innbakt i frost etter gårsdagens regnvær. Vi børstet is og snø av syklene, og tråkket ut i et elveleie for en ny oppdagelsesferd. Det neongrønne gresset knaste under et tykt lag med rim, og vi fikk fart på hjulene over den frosne jorda. 

Vi fikk en skikkelig kalddusj da den første elven på dagens tur måtte krysses. Det ble en kald og våt start på det som skulle bli en lang dag på sykkelen. Vi tråkket på med høy frekvens gjennom dalbunnen, og for én gangs skyld hadde vi vinden i ryggen. Det kom godt med, etter dager med kjemping mot den. 

Sollyset varmet ansiktene våre da vi syklet inn i Botnar-hytteleiren. Damen som jobbet der viste oss veien til en kort, men interessant omvei. Vi tok samme vei tilbake ut fra Botnar-hyttene, og fant en sti som gikk like ved den mest brukte stien. Markarfljot-elven bruste under oss, og ekkoet av elven raste langs dalen. 

Da vi nærmet oss isbreen Thórsmörk, gikk stiens underlag fra jord til aske, og vi fant plutselig vegetasjon vi ikke hadde sett på Island så langt – trær! Nedenfor Eyjafjallajökull snodde stien seg lekent nedover en tett bjørkeskog mot Thórsmörk. Løvet på trærne var midt i fasen av å skifte farge, og fargespillet i landskapet rundt oss eksploderte. 

Kaukasus er et annet fantastisk reisemål for sykling som vi har besøkt. 

Vi trillet inn i Reykjavik sentrum til lett regn og kalde temperaturer. I Laugavegur-gaten, oppkalt etter ruta vi nettopp hadde syklet, var utsikten noe radikalt annet enn hva vi hadde sett de siste dagene. Gatene var folksomme og travle, og innbyggerne var på vei ut på nattelivet. 

Fotograf Mattias Fredriksson hadde ordnet middags-avtale for oss, og vi var alle spent på å få et ekte islandsk måltid. En 5-retters middag med arktisk røye, lundefugl, vågehval, lam og reinsdyr ble en ren fest for oss etter flere dager på sykkelsetet. Så langt på Island hadde vi bare blitt kjent med Viking Gylltur-øl, men denne kvelden fikk vi stiftet nærmere bekjentskap med Brennivin. Vi skjønte etter hvert hvorfor drikken hadde kallenavnet «Black Death», der vi endte natten 04.30 om morgenen, desorienterte og svimle i Reykjavíks gater. 

Les flere reportasjer fra spennende reisemål for stisykling. 

Island

Island er en øy i Nordatlanteren på den midtatlantiske ryggen, like syd for polarsirkelen. Landet har omtrent 325 000 innbyggere, og et areal på 103 000 km².

Island er både vulkansk og geologisk aktiv, og ligger i skjæringspunktet mellom de nord-amerikanske og euroasiatiske kontinentalplatene, over et varmepunkt. Været kan fort slå om, og man bør beregne å ha med godt med klær selv om de fleste turer arrangeres i juli/august. 

• Icelandair, Norwegian og SAS flyr til Reykjavík. 

• Icebikeadventures.com og Big Mountain Bike Adventures tilbyr guidede turer.