Drømmen om Kaukasus

Veien opp til fjellet var tofelts, men det viste seg raskt at det ble plass til tre biler i bredden ved å legge seg i midten og satse på at motgående bil la seg ut. Etter en time fylt med nestenkollisjoner og påfølgende dødsangst, begynte vi å vende oss til de hasardiøse forbikjøringene og Amund presterte å sovne i baksetet. 

Vi ankom Kazbegi med et nytt perspektiv på trafikksikkerhet og gledet oss til å komme i gang med en roligere aktivitet. 

Sommeren 2018 var inne i sin tørreste periode, fellesferien var godt i gang og jeg var ferdig med en lengre utenlandstur. Planen min var at resten av sommeren skulle gå med til soloturer rundt om i Norge, da de fleste jeg kjenner er opptatt med seg og sitt i denne perioden. En dag får jeg en telefon fra turkompis Amund som forteller at han grunnet endring i sivilstatus sitter med en ekstra billett til Kaukasus. Jeg har drømt om å sykle sti i Kaukasusfjellene helt siden jeg så sykkelfilmen «The Trail To Kazbegi» som er laget av inspirasjonskilde Joey Schusler for noen år siden.

Det var to uker til avreise og filmen var alt vi hadde å gå etter. 

Heldigvis er internett stort og etter noen timer med detektivarbeid og en haug av mailer fikk vi has på to ulike GPS-filer som vi sydde sammen til det vi mente var en optimal turplan for en stisykkelekspedisjon gjennom Kaukasusfjellene. Vi valgte å snu ruten motsatt vei, og døpte således turen «The Trail From Kazbegi» da vi startet i fjellandsbyen Stepantsminda og syklet østover mot fjellregionen Tusheti. Først måtte vi komme oss til Kazbegi, som i og for seg var enkelt rent logistisk, men den taxituren var trolig også det mest risikofylte vi gjorde på reisen. Selv om neste dag skulle ende på sykehuset.

Dag én på sykkelen startet i feil retning, da vi hadde fått et tips om en sti ned fra Mount Kazbek som virket meget lovende og snirklet seg forbi et nydelig kloster. Vi satte av én dag til å utforske denne. Med friskt mot tok vi sykkelen på ryggen og trasket oppover mot det over 5000 meter høye fjellet. På vei opp møtte vi en stor militærpatrulje som var på vinterøvelse og et entusiastisk par som lurte på hvor vi skulle med syklene. Da vi uansett trengte en pause, stoppet vi og prøvde å forklare konseptet med stisykling ned bratte fjell. Overraskelsen var stor da det kom frem at de både var norske og meget erfarende ekspedisjonssyklister som nettopp kom fra en lengre tur i Kirgisistan. Vi utvekslet mailadresser og fortsatte til vi traff isbreen oppe på fjellet, det fikk holde, vi er jo ikke så sære at vi sykler på snø.

Stien lengre nede ved klosteret leverte til de grader og jeg så mitt snitt til å forevige det hele med en dronesekvens. Etter en vellykket tagning skulle jeg foreta en elegant dronelanding i hånden. Med blikket hevet tok jeg noen ivrige steg fremover for å komme i rett landingsposisjon, da jeg på klønete vis klarte å snuble i noen steiner før dronen befant seg trygt i hånden min. Jeg kjente en svak pulsering fra foten og kikket nysgjerrig ned på leggen min. Til min store overraskelse var den snittet i to og blodet pumpet ut. Jeg hadde snublet i en sylskarp skiferstein som hadde gjort kort prosess med hud og bindevev. Jeg har aldri falt og skadet meg skikkelig på langtur, så dette var en ny opplevelse. Mitt ene kveldssokkepar ble redningen på å hindre ytterligere blodtap, da disse ble knytt hardt rundt leggen. Vi skyndte oss ned til nærmeste tettsted, men det å finne en lege klokken åtte på kvelden var derimot ikke så lett. Etter flere forsøk møtte vi en engelsktalende ung herremann som guidet oss i retning av det lokale sykehuset. Da vi ankom adressen virket sykehuset helt forlatt og låst, og jeg begynte å kjenne på en liten fortvilelse. Jeg har lest min dose villmarkslitteratur hvor både frostskadede fingre kuttes av og det blir begått operasjon med ståltråd som redskap. Var det nå jeg skulle bli kjent med hvor høy smerteterskel jeg virkelig har? Vi tok en ny runde rundt sykehuset, og plutselig gikk det et menneske ut fra bygningen. Jeg snek meg inn den samme døren og vips etter noen få strakser, lå jeg på en operasjonsbenk med to sykepleiere rundt meg. De snakket like godt engelsk som jeg snakker russisk og jeg måtte mobilisere stor kreativitet for å få frem poenget om at jeg gjerne skulle ha syklet i morgen, kan dere fikse dette kuttet? Alle rundene med Fantasi gjennom oppveksten har gitt et greit mimegrunnlag, og den klassiske ligge-på-ryggen-og-sykle-med-beina-i-luften frembragte heldigvis både smilende nikk og forståelse. En lege ble oppringt, som kom og gav meg en stor sprøyte i rumpa før han beroliget meg med:

–  I fix, you bicycle tomorrow.

Han sydde meg sammen, ga meg en post-it lapp i hånden med en liste over hvilke preparater jeg skulle kjøpe på apoteket og ønsket meg lykke til.

Dagen etter var det bare å sette seg på sykkelen og tråkke i gang eventyret. Vi tok raskt av fra hovedveien og ble umiddelbart møtt av grønne enger og en bratt grusvei som buktet seg opp mellom elvedaler, små fargerike landsbyer og stadig større fjell.

Les også: Endurosyklistens vårklassiker

På forhånd hadde jeg lest litt om de kaukasiske ovtcharkaene, som er en slags gjeterhund som passer på de store saueflokkene i Kaukasus. Dog, gjeterhund gir nok ikke rett assosiasjon til hvordan disse hundene ser ut. For som det står på wikipedia: «kaukasisk ovtcharka er ikke en gjeterhund i vestlig forstand, men en urtypisk vokterhund» For de som husker den Japanske manga-serien «Silver fang» fra 80-tallet, bør den vekke en bedre assosiasjon. Hundene er trent opp til å beskytte saueflokken og angripe bjørn og ulv. Amund, som ikke er så veldig glad i hunder i utgangspunktet, hadde for sikkerhets skyld gjort litt ekstra research.

– Jeg sjekket de hundene på youtube, det er videoer der at de driver å angriper mennesker, altså.

Utgangspunktet kunne vært bedre. Vårt første streif med en ovtcharka kom dessverre umiddelbart etter at grusveien endte. Vi befant oss på en rask flytsti hvor vi holdt høy driv nedover. Plutselig, fra intet, hoppet et digert beist ut foran oss på stien. Amund klarte å manøvrere seg forbi, mens jeg ble fanget i dødens posisjon som sistemann i gruppettoen. Hunden løp langs med stien og uttrykte meget klart at den var særdeles misfornøyd med at vi hadde valgt å innta dens territorium. Heldigvis holdt den noe avstand til sykkelen som trolig var et fremmed framkomstmiddel på disse trakter, og etter en stund gav den seg og forsvant. 

Amund noterte seg for turens høyeste puls med god margin og vi trengte noen minutter på å debrife etterpå. Den kritiske feilen vi hadde gjort var at vi ikke la merke til saueflokken som befant seg under stien. Dette var en viktig lekse å ta med seg. Da vi neste gang traff på en saueflokk, ventet vi pent og pyntelig, i god avstand, til alle sauene hadde passert stien. 

Dette var en strategi vi gjentok med stor suksess resten av turen. Stoppene ble ofte benyttet til å ligge i gresset mens vi spiste og reflektere over livet. Det hendte også at vi fikk kontakt med den lokale gjeteren som ofte var i området, han guidet oss da i sikkerhet gjennom flokken. Disse trefningene kunne legge beslag på en del tid, men vi hadde heller ingen store utfordringer med hundene etter dette.

Overnattingene foregikk stort sett hjemme i husene til folk vi møtte underveis. Flere av disse var faktisk på Airbnb, som gjorde det enkelt å booke på forhånd. Georgia er full av gamle slott og ruiner. Det er helt bemerkelsesverdig hvordan de har klart å bygge mektige vakttårn på spisse fjelltopper rundt hver sving. En av overnattingene våre var i en slik gammel slottsruin. Vi bodde i det høyeste tårnet som ruvet over et tyvetalls mindre tårn under oss, med så mange smale ganger og passasjer at jeg gikk meg vill tre ganger på vei ut av labyrinten. 

Jeg tok kontakt med utleieren som bodde i et vanlig hus i underkant av slottet da jeg var noe bekymret for hygienen og spurte om vi kunne dusje hos henne, hvorpå hun bare tittet dumt på meg. 

– Du kan jo bare dusje i slottet. 

Selvsagt var det innlagt vann i et av steinrommene, noe annet kunne man jo ikke forvente. 

Til å ikke møte en eneste stisyklist, ble vi dag etter dag forbløffet av hvor bra stiene var. 

– Hvor er alle syklistene? ropte jeg i ekstase til Amund. 

Hvordan vi kunne ha dette for oss selv i 2018, da alle drømmeturene bare er et lite museklikk unna, var et mantra vi gjentok igjen og igjen. Vi syklet smale eksponerte fjellrygger og endeløse grønnkledde åser. Stiene bar ofte preg av å være eldre vandrestier og geitetråkk, og var karakterisert av rask flyt over åpne sletter. Stien fulgte også bekkedaler når vi kom ned fra de høyeste områdene, her gikk den mer opp og ned og var ofte mer krevende, med tekniske bratte fjellpartier hvor du er skjerpet og konsentrert, men opplever desto større mestringsglede når cruxet settes.

Les også: Test av trådløse øreplugger

I motsetning til andre fjellandskap jeg har syklet i, slik som i Alpene, opplevde vi at det var lite switchbacks med unntak av noen få topp-partier. Noen steder var derimot stien ganske tynnslitt og vanskelig å finne over slettene, uten at det gjorde så mye da vi nøt naturen som vartet opp med spektakulære fjell og et ruvende landskap i bakgrunnen. 

Disse naturopplevelsene ble kombinert med det vi opplevde som en kulturell tidsmaskin, hvor ulike gjenstander, bygninger og kjøretøy hele tiden minnet oss på at det ikke er så lenge siden Georgia var en del av Sovjetunionen. Vi ble til og med tilbudt å kjøpe en liten byste av Stalin ved en anledning. 

Men på et område opplevde vi en voksende misnøye. På den første overnattingen i fjellet fikk vi servert det klassiske brødet khachapuri, som rett og slett er et brød fylt med så mye ost man klarer. Brødet er så tungt og fettete at du kan smøre kjedet med fingrene dine etterpå. I starten passet det oss ypperlig, da retten sikret oss et adekvat energiinntak, men når vi ble servert khachapuri for syvende gang på seks dager satt Amund og jeg og kjente på en økende kvalme mens vi trykket i oss brød etter brød. 

En ting som gikk igjen da jeg leste meg opp om Kaukasus, var hvor vennlig alle de lokale visstnok var. Jeg tar slike beskrivelser med en klype salt, da jeg finner det vanskelig å generalisere vennlighet til store befolkninger. Men dette synet måtte jeg revurdere litt underveis. Uansett hva slags situasjon vi havnet i, så var det alltid noen som ville hjelpe oss, og det fremsto helt genuint. Ved et par anledninger prøvde vi å gi litt penger som en slags takk for hjelpen, men pengene fikk vi sporenstreks tilbake. Den eneste negative opplevelsen vi kan knytte til mennesker, inntraff på dag tre.

Les også: Vår test av langbukser til stisykling

Vi hadde funnet en overnatting i et lite hus i en fjellbygd, hvor det foreløpig bare var oss som overnattet. Klokken ti rullet det derimot en stor sort Mercedes SUV inn på tunet. Vi var så heldige at tre russiske menn hadde lagt «fjellturen» sin til samme overnatting. Jeg sovnet med en gang, men våknet i totiden av et voldsomt spetakkel. 

Amund hadde ikke sovet et sekund og var tydelig irritert. 

– De russerne spiller en helt forferdelig sang igjen og igjen, eventuelt er det et album, med en helt grusom skjærende kvinnevokal. 

Han hadde prøvd å snakke til dem uten nevneverdig effekt. Amund er militærmann, og har nok hakket mer autoritet i slike situasjoner enn det jeg kan vise til. Da biltypen deres hadde gitt meg et par assosiasjoner til noe lyssky yrkesvei, var jeg ikke så gira på å ta en konfrontasjon heller. Jeg prøvde å peke på klokka og trekke på skuldrene da jeg gikk forbi på vei til toalett. En av mennene foreslo at jeg kunne sitte på fanget hans mens vi drakk vodka. Jeg valgte å takke pent nei til forslaget. 

Dagen etter sto det fire store tomme vodkaflasker på bordet og vi sørget for å bråke noe sinnsykt før vi forlot stedet. 

De første dagene var vi særdeles fornøyd med at vi la opp ruten motsatt av Joey og syklet fra vest til øst. Stikvaliteten var stort sett alltid bedre ned enn opp. Optimismen var stor på at vi hadde truffet blink med denne avgjørelsen. Dette endret seg på dag fem da vi skulle over Asunta pass, et beryktet fjellpass som ligger nesten 3500 moh. Klatringen opp var brutal, men stien og naturen var så rå at jeg gikk og irriterte meg litt over at vi ikke hadde syklet motsatt vei. Jeg utrykte min frustrasjon til Amund: 

– Det går jo ikke an å få bedre nedoversti enn dette her, gjentok jeg – på vei opp.

Om vi bare hadde hatt litt bedre tid, så kunne vi sykle ned og opp igjen, det hadde vært så verdt det.

Tid var dessverre ikke noe vi hadde overflod av denne dagen. Det som var forespeilet som en relativt hard dag, ble en monsterdag uten dimensjoner. Da vi omsider kom opp over passet, ble vi slått i bakken av hva som ventet oss på andre siden. Det var en helt utrolig kul høyfjellsti, som vi kunne følge flere kilometer nedover fjellsiden, først i ganske løs steinrøys, før den ble mer og mer markert som jordbunnsti. 

Men det tar tid å sykle sti, selv om kvaliteten er høy, og da vi nærmet oss 12 timer effektiv tid på sykkelen møtte vi mørket. Amund er kanskje den mest tålmodige fyren jeg vet om, men da jeg for 26. gang spurte om vi ikke skulle ta en kamerastopp for å forevige øyeblikket satte han ned foten. 

– Jonas, det er allerede ganske mørkt, vi aner ikke hvor langt det er til camp, og du har allerede dokumentert alle de beste partiene i dag, nå tror jeg det holder. 

Jeg var forsåvidt enig i logikken bak dette, og vi peiset på videre. Den siste halvtimen syklet vi stort sett i blinde, da vi ikke hadde investert i hodelykter med mer enn et tosifret antall lumen, det var jo ikke meningen at vi skulle ha så lange dager. Jeg begynte å telle på knappene hvor langt  det kunne være igjen.

Stien gikk opp og ned langs en elvedal, og for hver bakketopp skuet jeg etter lys i det fjerne. Det var ekstremt forløsende da vi rundet en sving og endelig kunne skimte litt lys fra en landsby langt nede i dalen. Vi kom oss til slutt trygt ned og fant et hus hvor vi fikk sove hos en enøyd eldre mann som slo opp telt i hagen sin. Han var ekstremt hyggelig og fisket frem et ubegrenset antall khachapurier. Vi fikk også servert hjemmelaget vin fra en tilitersdunk, som resulterte i et synkront rynk på nesen fra oss begge da vi satte glasset til munnen. Deretter tryllet han frem udefinerbar drikk fra en om mulig enda mer luguber flaske, rynkingen på nesen ble ikke mindre, for å si det slik. Men det er vanskelig å si nei til en som har gitt oss husly og tilitersdunken viste seg å være særdeles standhaftig, det ble en sen kveld. 

Mens glassene ble fylt opp med både vin og blank væske, igjen og igjen, satt jeg og tenkte. Jeg har jaktet stier verden rundt i snart ti år, og før jeg la ut på denne turen hadde jeg forhåpninger om at det skulle bli en kul opplevelse, men at syklingen denne gangen kanskje i større grad var et fremkomstmiddel enn selve opplevelsen. Men den dagen jeg hadde lagt bak meg, var kanskje det råeste jeg har hatt på en sykkel noen gang.

Heldigvis resulterte ikke inntaket kvelden før i noen varige mén dagen etter, og siden vi fikk en følelse av at siste del av stien vi syklet i mørket kvelden før var noe helt spesielt, bestemte vi oss for å dra opp tidlig og syklet siste biten en gang til. Da fikk vi også med oss alle de gamle ruinene stien snirklet seg gjennom, som vi bare hadde sett skyggene av kvelden før. Det er ikke mange slike stier man får opplevd i løpet av et stisykkelliv, så det gjelder å sykle dem i dagslys. 

Etter seks dager på sykkelen skulle vi avslutte med en hundrekilometersetappe som gikk over Abano-passet, som sies å være skillet mellom Europa og Asia. I utgangspunktet var det ikke avgjort om vi skulle kjøre eller sykle denne etappen. Siden hele etappen var vei, så fristet det noe å sette seg i en bil. På den andre siden hadde det vært litt gøy å sykle ned fra fjellene og inn i sivilisasjonen. 

Da vi kvelden før ankom Omalo som i likhet med de andre fjellandsbyene var omgitt av eldre vakttårn og ruiner, sto det som vanlig oppstilt et stort antall Mitsubishi Delicaer langs veien. Av uvisse årsaker, var dette den eneste bilen vi møtte på vår vei gjennom Kaukasus. Det var så mange av den, at vi utviklet en sær intern humor de gangene vi syklet langs en grusvei og hørte en bil i det fjerne. 

– Lurer på hva slags bil som kommer der, kunne Amund finne på å si. 

– Kanskje er det en sånn Mitsubishi Delica. 

Og jammen fikk han rett, hver eneste gang. Amund lanserte en teori på at det kanskje var av  praktiske årsaker,  at alle hadde gått til innkjøp av samme bil med tanke på reservedeler og reparasjoner.

Vi forhørte oss litt med noen sjåfører som gav oss et konkret prisestimat og et ukonkret avreisetidspunkt dagen etter – bilen kjørte når den var full av folk. Reisen ville ta cirka fem timer. Vi stusset litt, fem timer på hundre kilometer, da kunne vi jo like godt syklet. Etter litt kjapp hoderegning kom vi frem til at vi burde klare det på seks timer. 

Så dagen etter tråkket vi i vei opp mot Abano-passet på 2826 moh, mens Delica etter Delica tutet og vinket mens de raste  forbi. På vei opp fjellsiden fikk vi faktisk tilbud om haik og vi ble møtt med både hoderisting og lite forståelse da vi takket pent nei til bilen som hadde stoppet. Nå hadde vi først startet på denne etappen, så dette prosjektet skulle vi fullføre for egen maskin. Så er vi kanskje litt sære likevel. 

Heldigvis viste det seg at «veien» ned ikke var en vei, men en bred sti med store steiner. Og i dette landskapet trumfet stisykkelen for en gangs skyld Delicaen. Jeg aner ikke hvor mange biler vi tok igjen, men det var særs tilfredsstillende å rulle forbi hver eneste en. Vi trillet inn i Telavi etter 6 timer og 4 minutter, kjørte syklene gjennom en bilvask og bestilte et par kalde halvlitere på nærmeste gatehjørne. 

Så satt vi bare der, i et par hvite plaststoler, og smilte.