Stisykling i Iran

Intensiteten i rushtrafikken i Teheran, med sine 11 millioner innbyggere, er knapt til å fatte. Bilkjøring er ekstremsport her. Det er tre kjørefelt, men tilsynelatende er fem i bruk. Etter å ha ankommet hotellet møtte vi Michel, vår sveitsiske guide. Han har planlagt turen vår og satt opp et detaljert tidsskjema for oss. Michels plan høres glimrende ut: Noen dager i Teheran, deretter opp i fjellene rundt hovedstaden, en omvei til et skianlegg, deretter nordover til Det kaspiske hav og til slutt en tur i ørkenen.

Vi sitter avslappet med beina i kors, og tar den siste slurken med godt sukret te, når Michel avslører at han er nødt til å dra neste dag. Hassan, vår lokale guide, vil ta over for ham. Greit nok -  vi er så ivrige på å komme i gang at det får være det samme.

Det er fredag, det som tilsvarer vår søndag. Alle har fri. Og det ser ut som alle driver med sykling her. Vel, i det minste alle som eier en sykkel. Og det føles som om alle disse terrengsyklistene har blikket mot meg og de slangeløse dekkene mine, i det disse nekter å poppe opp på felgen etter flyturen. Jeg klarer rett og slett ikke å komme på noe å si når noen kommer bort og spør «Hei, hva syns du om Iran?». Jeg kjenner svetten renne nedover pannen, mens jeg pumper på som en tulling. 

Da kommer guiden vår, Hassan: Rundt 1,70 lang, kraftige legger og sportslig frisyre. Han er iransk landslagstrener i terrengsykling. Han forteller oss på nokså dårlig engelsk at han også er mekaniker. Han stikker bort til sin Saipa - det er altså et iransk bilmerke - og kommer tilbake med en tolvvolts kompressor. Min frelser! I mellomtiden har vi blitt omringet av rundt 40 menn og kvinner. Ja, det er kvinnelige syklister her også. Siden staten krever at de dekker til hodet og har lange kjoler, sykler de med langbukser, mens vi kan bruke shorts i sommervarmen. 

Dessverre hjelper det ikke med Hassans kompressor heller. Freerideren Taja har oppdaget problemet og tilbyr meg to CO2-patroner. Det gjør susen - de to uregjerlige dekkene spretter umiddelbart opp på felgen. Vi tar oss fram gjennom Teherans bypark i den sørlige utkanten av byen. Først på asfalt, deretter grus og til slutt oppover på sti. Vi vinner sakte høyde, meter for meter, mens vi passerer store militære anlegg. «Ingen bilder her», poengterer Hassan. Ellers kan militæret arrestere oss og anklage oss for spionasje. Det frister slettes ikke.

Det begynner å bli spredning i gruppa vår. Alle her er svært interessert i vår mening om landet deres. Dessverre er det ikke stort vi kan si, siden vi nettopp har landet. Men vi har registrert at underlaget er sandholdig og knusktørt, med temmelig godt grep. Under den første pausen får vi sjansen til å nyte utsikten. Overalt rundt oss er det karrige åser med fullt av stier. Ørkenlandskap så langt øyet kan se, ikke noe grønt i sikte.

Ruta vi følger er litt uregelmessig og lite forutsigbar, nå blir den plutselig bratt. Vi kjemper oss mot toppen, og når vi kommer opp hiver vi etter pusten, ute av stand til å si et ord. Herfra kan du se hele Teheran. Byen strekker seg helt til horisonten og ser ut som et gigantisk teppe som er trukket ut over dalen, innrammet av de høye fjellene. Og her legger vi byen med 11 millioner innbyggere bak oss - heldigvis, ingen smog i sikte idag. «Very, very luck», sier Hassan. Vanligvis er himmelen mer brun enn blå, forteller guiden vår på gebrokkent engelsk. 

Her oppe deler gruppa seg for godt. De fleste tar den enklere ruta inn i dalen. Hassan anbefaler alternativet som går på sti. Et glimrende forslag. Dette er den rette måten å få glede av de mange utsiktspunktene langs den smale stien. Den blir brattere og er krydret med noen steinete partier. Underlaget er fast og støvete, men gir utmerket grep for knastene. Svingene går som på skinner, mens en og annen klatring underveis holder blodpumpa i trim. Og dermed fortsetter vi på stien vår en times tid til før vi vender tilbake til storbyens trafikkaos. 

SJAH-nostalgi og lilla gondolheiser.

Dizin er et skianlegg som ble bygd på 70-tallet, på tiden da Sjahen fortsatt hersket i Iran. Gondolene i anlegget er fra denne æraen, og sikkerhetsnivået ser ut til å stå i stil. De henger fra wiren som små, fargerike påskeegg. De er i det minste malt i en moderne lilla-farge, og sjefen setter til og med heisen i gang for oss. Vektløst glir vi over 3000-metersmerket. Her i Elburz-fjellområdet er det flere topper som nesten går opp til 4000 meter over havet. Jeg tenker umiddelbart på de fenomenale mulighetene for løssnøkjøring som må være her om vinteren. Vide nedfarter så langt øyet kan se. Men er det noen stier her oppe?

Andrew og jeg kobler oss på en gammel passasje i retning dalen. Stier? Niks. Begrepet «vei» har imidlertid en annen betydning her enn det vi er vant med. Underlaget veksler mellom grov grus og sklisikker leirjord, og vi hoier av begeistring gjennom de raske svingene. Oppe i denne høyden begynner det å bli skikkelig kaldt, og når sola forsvinner bak fjellene har vi akutt behov for noe varmt. Enten dunjakker, varm suppe eller te. Ideelt sett alle tre på én gang. «Ash» er navnet på nasjonalretten som blir servert på nesten hvert eneste gatehjørne, en stor gryte med vegetarsuppe som blir varmet over åpen flamme. Hassan bestiller den for oss. Den smaker godt og varmer oss. 

Jeg våkner på et vakkert persisk teppe. Ryggen min verker riktignok, men soveposen med dun viste seg å være et godt valg. Nettene i blir svært kalde i fjellene i Iran. Innkvarteringen vår er et hus uten senger, kun utstyrt med tepper. Det er helt vanlig her. Det er slik folk sover, enkelt og greit på gulvet - en annerledes form for sovesal. Vi lager oss te og legger av gårde på neste etappe. Ved tusen meters høyde blir vi nødt til å gå i stedet for å sykle. Vi har lyst til å ta frokosten høyt oppe under sola. Vi bærer og dytter syklene gjennom en mystisk skog. Morgentåka må sakte, men sikkert, gi tapt for solstrålene som siver inn mellom greinene.

Mange av bladene har allerede begynt å innta gylne høstfarger. Jo lenger vi sliter oss oppover, jo lysere blir skogen. Etter hvert som vi kommer høyere, forandrer også vegetasjonen seg, vi sykler med høye bøketrær og gjennom grønt løv. Plutselig blir det så grønt som vi aldri hadde trodd det kunne bli i Iran. Selv om stien slynger seg rundt trærne, har vi det moro med å kappes om teten, helt til to digre hunder plutselig blokkerer veien.

«Alle har fri. Og det ser ut som alle driver med sykling her.» 

Vi løfter blikket og ser to gjetere som spiser frokost. Det er deres hunder - de plystrer og hundene blir helt rolige. Fjellhyrdene har slått leir her, akkurat slik vi tenkte å gjøre. Som om det var det naturligste i verden, inviterer de oss til å bli med dem og spise og drikke te. Hassan oversetter: «Veldig vennlige folk.» Så absolutt! Det er flatbrød, fersk ost, hjemmelaget honning og grønnsaker. 

«Very good!» 

Vi legger avgårde mot toppen, hundene blir med som følgesvenner ved siden av. De siste meterne gjør vi unna ved å klatre opp fjellet. Her oppe er det slutt på trærne, landskapet er goldt. Det er noen få hytter ved foten av fjellet. Oppe på toppen suser vinden i ørene våre. Topphytta gir oss ly - og i tillegg en fenomenal utsikt mot 5600 meter høye Mount Damavand. Det er det høyeste fjellet i Iran og glimrer snøhvitt i middagssola. Vi ser fram til nedfarten med spent begeistring. Den første delen krever en viss ferdighet, siden den har flere grove, steinete partier og skarpe svinger, deretter flyter det mer på og vi kan etter hvert holde godt tempo på gamle sauestier. Det er utallige muligheter til forbikjøringer.

Andrew gjør ingen forsøk på å skjule sin fortid som verdenscupsyklist i downhill og legger inn hopp overalt hvor det er mulig. Bakhjulet hans gjør det hele til et videospill for meg, siden jeg ustanselig er nødt til å reagere på steinene som plutselig dukker opp foran meg. Det venter enda mer moro lenger ned i skogen, der bladene på bakken - gjør sporvalget både vanskelig og glatt. Hassan hadde forlengst annonsert. «Single track very beauty!». Han overdrev slett ikke. Vi nyter svingene i her i skogen, som vi tidligere på dagen hadde trasket opp, i en god stund. 

Det er kveld når vi ankommer Det kaspiske hav. På stranda møter vi Hassans sykkelkompiser. Som landslagstrener ser han ut til å kjenne landet like godt som sin egen håndbak - i det minste vet han hvor de beste treningsområdene er. Vi diskuterer programmet for neste dag ved leirbålet. Siden inntak av alkohol er strengt forbudt i Iran, drikker vi te i stedet for øl igjen. Begrepet  «Det kaspiske hav» er strengt tatt villedende; uavhengig av det må vi - selvfølgelig - undersøke om verdens største innsjø faktisk inneholder noe salt: Det er faktisk ikke så kaldt heller, og med tanke på at dusj-situasjonen ikke er helt avklart ennå, kjennes det ganske godt. Vi lar varmen fra bålet tørke oss. 

«Overalt rundt oss er det karrige åser med fullt av stier.» 

Vårt sti-høydepunkt for turen er lagt opp til å komme neste dag. Andrew og jeg blir ivrige som smågutter når Hassans kompiser, Mehed, Tehali og Behzad forteller oss historien sin - muligens er det bare på grunn av teen. 16 kilometer nedover på smal sti står på planen - det er god nok grunn til å bli begeistret. 

Hassan sover ute, men midt på natta kommer han inn og slår seg ned sammen med oss på teppet. Det hadde begynt å regne. Neste morgen kan vi ikke tro våre egne øyne, for det regner i bøtter og spann. Drømmestien blir for denne gangen kun en drøm. Tidsskjemaet vårt er stramt, og vi bestemmer oss for å fortsette i retning ørkenen for å prøve lykken der. 

Hassans landslagssyklister i utfor, Teheli og Behzad, slår følge. Topp motiverte har de lyst til å vise oss landet sitt fra sin beste side. Dette er, forøvrig, noe alle iranere ser ut til å være glade i, siden de alltid har tid til å slå av en liten prat: Hvor er du fra? Vil du ha te? Bayern? Borussia Dortmund? Götze? Selfie? Og alltid i den rekkefølgen.

«Vide nedfarter så langt øyet kan se. Men er det noen stier her oppe?»

På vei til ørkenen drar vi innom en lokal utforløype. Vide, åpne hellinger uten trær sørger for en helt annerledes terrengsykkel-opplevelse. Nok en gang er vi like imponert av stiene som vi er av landskapet. Hassan er ekstremt stolt over at vi liker det så godt. For ham er dette hans egen «rampage-løype»: “Som Utah - er dere ikke enige?”

I ørkenbyen Kashan støter vi på turister for første gang. Fram til dette har turen fortonet seg som en reise inn i en annen epoke. Kun lokale folk og autentisk liv i et fullstendig avsidesliggende land. Kashan bærer mye historie, palassene og de andre gamle bygningene er vakkert innredet, alt er holdt i beige og brune farger. Bykjernen minner meg om landskapet i Star Wars. Sammen sjekker vi ut basaren, og pruter, men strever fortsatt med å forstå myntenheten og alle nullene. Så støter vi på Kashans gamle bymurer, der hundrevis av år med erosjon har sørget for en slags pump track. Andrew prøver noen hopp, men vi drar videre før muren kollapser. 

De neste stiene er nok en gang i nærheten av Teheran, der vi tar noen siste runder sammen med våre nye iranske venner. Snart er det tid for å si farvel. Til et land som ikke kan bli mer mangfoldig og mer motsetningsfylt. Menneskene her er utrolig åpne og har et tankesett likt vårt vestlige, ganske så forskjellig fra bildet vi hadde på forhånd og det en kan forvente ut fra reportasjer i media. 

Iran

Iran består for en stor del av høye fjell og tørre ørken-aktige fordypninger. Det muslimske landet grenser mot Det kaspiske hav i nord og Persiabukta i sør. Teheran ligger 1500 meter over havet. Iran har rundt 81 millioner innbyggere og er seks ganger så stort som Tyskland. 

Visum: Det er best å bestille dette ved konsulatet på forhånd, eller direkte når du kommer inn i landet. 

Valuta: Iranske rial, vekslingskurs: 100 000 rial er omtrent 2,5 euro. Det er best å veksle på flyplassen ved ankomst, du vil få best vekslingskurs mot dollar eller euro her. 

Viktig: Ta med reisepenger i kontanter, som en følge av den økonomiske embargoen kan du ikke ta ut penger i Iran, og kredittkort virker heller ikke. 

Hovedstad: Teheran

Fjell: Elburzfjellene strekker seg gjennom den nordvestlige delen av landet og utgjør den den sørlige avgrensningen av Det kaspiske hav. Med en lengde på rundt 600 kilometer og en bredde på mellom 60 og 130 kilometer, byr den på flere topper som er over 4000 meter. Mount Damavand er vulkansk og er det høyeste fjellet i orienten. 

Vår reiserute: Teheran - Dizin - Alimestan - Boshar - Kashan - Qazvin - Teheran

Turfølget vårt:

• Hassan Sadoghi: Manager for det iranske landslaget i terrengsykling, guide, fremtidig innehaver av sykkelbutikk. 

• Martin Bissig: Fotograf og filmfotograf fra Sveits. 

• Andrew Neethling: Tidligere world cup-proff i utfor, teknikkinstruktør og stijeger. 

• Holger Meyer: Tekstforfatteren, fra Garmisch i Tyskland, teknikkinstruktør, guide og stijeger.