Stisykling i Granada

Bildene du ser i denne reportasjen er fra en tur der vi startet og endte opp i sentrum av Granada by, der jeg tok en forlengs hodekråke i tett omfavnelse med sykkelen, og der vi fikk opptil flere sørspanske klisjeer midt i fleisen. 

Alt dette kommer jeg tilbake til. 

Dronningetappen i Vueltaen

Om du er tursyklist eller helt i eliten på landevei eller trailsykling, er Granada en skatt som mange fortsatt har til gode å oppdage. Her finner du eksepsjonelle høydeforskjeller, et klima som tillater sykling hele året, og dessuten landsbyer som ønsker deg velkommen med tapas inkludert i prisen for diverse typer drikke.

I september neste år blir provinsen vertskap for det som kalles dronningetappen i Vuelta a España. Etappen går mellom kystbyen Motril og Granada by (738 m.o.h).

Den totale høydeforskjellen blir på 1675 meter ettersom syklistene må passere fjelltoppen Hazallanas, før de kan sykle mot målstreken i Granada. 

Det er langt fra denne typen aktivitet jeg tenkte beskrive i denne reportasjen. La meg spille med åpne kort: Jeg identifiserer meg ikke som syklist. Men jeg har en sykkel, og det å bruke sykkelen som noe annet enn transportmiddel til jobb, oppdaget jeg nettopp her i Granada.

Nå gleder jeg meg som en forelsket tenåring hver gang jeg tar den med på tur. Og det har jeg gjort stadig oftere, siden jeg flyttet hit for et par år siden. 

Når jeg nå, 47 år gammel, når toppen av kollen som heter Llano de la Perdiz (Rypesletta), en halvtimes stigning fra Granada sentrum føler jeg meg som en leken hundevalp. Jeg tråkker til på pedalene, finner meg små hopp i dolpene som danner seg i den røde bakken og snuser grådig inn den friske desemberlufta.

Applaus fra japanere

På vei opp hit har vi passert La Alhambra, Spanias mest besøkte turistattraksjon. Det såkalte maurerpalasset er i virkeligheten så mye mer enn det. Bak murene finner vi kirker, en moské, flere renessansebygg og til og med ruinene etter en liten by. 

Langs den bratte bakken som leder opp hit, ser det ut til at de japanske turistene på vei ned blir imponert, for de klapper idet vi sykler forbi.

Ti minutter senere har vi vunnet såpass mye høyde at vi kan se ned på både Alhambra og Granada by fra utkikkspunktet med navnet Silla del Moro, maurerstolen. Herfra går veien stadig oppover mot Llano de la Perdiz og langt nede til venstre for oss ser vi sigøynerbydelen Sacramonte med sine hvitkalkede hus og huler. 

Vi forserer olivenlunder, stier med røtter og steiner og typisk middelhavsskog med spredde barnålstrær. Vi ser flere ekorn og en hare som ser overraskende svett ut til at det er bare fire varmegrader.

I horisonten reiser Sierra Nevada seg. Fjellkjeden har fått et tynt lag snø, men foreløpig er det bare noen få av løypene i skianlegget som er åpnet. Toppen som virker høyest er Veleta (3.399 m.o.h.) med sin karakteristiske, stupbratte nordvegg. Men egentlig er det toppen lenger bak, Mulhacén, som troner øverst i fastland-Spania med sine 3479 meter. Jeg har aldri gjort det selv, men vet at det går an å få med seg sykkelen opp på både Veleta og Mulhacén.

Stup over styret

– Skal vi sykle ned den stien vi tok sist? spør min venn Lupi.

Jeg trekker på det. Stien han snakker om fører ned til dalen Jesús del Valle på nordsiden av kollen. Den er smal, bratt, svingete og full av steiner og små kanaler det er umulig å komme seg ut av hvis du først har havnet oppi. Forrige gang psyket jeg ut gang på gang og gikk av sykkelen i flere tilfeller.

– Ok, sier jeg.

Vi er tre stykker her i dag. I tillegg til Lupi, som egentlig heter Jose Luis Lupiañez, har vi med oss Antonio Mountjoy. Takket være sine engelske hippieforeldre ser han ut som han kunne vært vokalist i et britisk punkband. Men han har i likhet med Lupi bodd i Granada i hele livet og snakker med tjukk andalusisk aksent.

Lupi gir meg litt voksenopplæring. Han ber meg om å skru ned setet og huske å holde pedalene parallelle.

– Og bruk bakbremsen mye mer enn forbremsen! 

De sender meg ned først. Jeg har trua. Stien starter temmelig bratt med en krapp sving allerede etter få meter, men nå går det faktisk mye bedre enn forrige gang. Mestringsfølelsen stiger etter hvert som jeg forserer stadig flere punkt der jeg gikk av sykkelen sist.

Mens solen hopper inn og ut mellom trærne, og jeg passerer vegetasjon med et hvitt lag av rim nedover skråningen, går mestringsfølelsen over til det som kanskje kan kalles hybris. Jeg merker at når jeg havner i disse kanalaktige sprekkene handler det om å bare gi slipp, la sykkelen ta meg nedover uten å la de protesterende tankene om potensielle fall tvinge meg til å stoppe, og så går det bra. Gang på gang. 

Helt til det ikke går så bra lenger. 

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men i en sving, mens jeg var i en kanal, i lav fart, fikk jeg vekten for mye frempå og tippet over styret. På et eller annet vis dro jeg sykkelen med meg i en kollbøtte. 

I et flash husket jeg at dette hadde skjedd før en gang, i fylla i nærheten av Ladestien i Trondheim, for et halvt liv siden. Den gangen gikk det greit, kanskje fordi kroppen var helt avslappet. 

Nå banner jeg høyt før jeg til min overraskelse oppdager at jeg har sluppet unna med skrubbsår på låret og ryggen. Sykkelen funker også fint, med unntak av at jeg ikke får til å bruke de letteste girene. 

Hasj og gitar

Vel nede i dalen begynner min favorittdel av løypa som er en buktende sti blant oliventrær, eiketrær og oppsprukken jord. Vi fyker forbi ruinene etter en jesuittgård fra 1600-tallet, som har gitt dalen sitt navn, og krysser den vannfattige elva Darro. 

Etter ti minutter med skogssykling går turen videre mot den før nevnte sigøynerbydelen Sacramonte. Vi må bremse for en og annen traktor, og en moped med mindreårige uten hjelm. Hver gang jeg sykler forbi her ser jeg den samme kortvokste gamle konen som koster bakken utenfor huset sitt. Ved noen av husene lukter det cannabis. Og som vanlig hører jeg gitarspill, i den merkelige og kule 12-taktsrytmen til flamencostilen bulería.  

 Ettersom vi vinner mer høyde ser vi mer av Granada by åpenbare seg. Vi stikker opp noen brosteinslagte veiter der det innimellom er så trangt at vi kan nå veggene på begge sider ved å strekke ut armene. 

Sacramonte går over til bydelen Albaycín og vi stopper på plazaen San Miguel Bajo der vi tar en øl. Her i Granada får du alltid en tapa servert når du kjøper drikke. De bare kommer med den uten å spørre om du vil ha eller ikke. Denne gangen får vi fritert haikjøtt og blekksprut og en liten grønnsaksblanding. Regningen kommer på ni euro til sammen. 

Det er ikke et fullverdig måltid, men gir i alle fall nok energi til hjemturen som går via små trappetrinn nedover Albaycín, forbi bymurer med utsikt over hele Granada og ned en trang gate der arabere selger tepper, tøfler og vannpiper. 

I sentrum har kommunen som miljøtiltak forsøkt å legge forholdene bedre til rette for syklister med egne sykkelstier. Det er imidlertid litt upraktisk å sykle på dem når de fylles opp av fotgjengere og dessuten brukes av den samme kommunen til å plassere søppelcontainere. Det er heller ikke så mange steder å parkere sykkelen på en trygg måte. Byens sykkelstativ kan telles på en hånd.

Men ikke la disse litt surmagede kommentarene her på slutten hindre deg i å velge Granada som destinasjon for din neste tur. 

Kanskje blir du også forelsket.

Tips til trailsykling rundt Granada finner du på denne siden hos trailguide.