Jeg vet ikke hvorfor denne låta er et første som kommer til hodet mitt hver gang jeg nærmer meg Lillehammer sentrum, men slik har det altså blitt.
Låta jeg har fått på hjernen overdøves av stillheten i Ballettbakken. Det er lite som minner om blandingen av folkefest, brente bremseskiver og klosser, gledesrop og stønning av utmattelse som ligger som et lokk over dette området fast den siste helgen i august hvert år.
Ja, jeg snakker om Birken, og nei, det er ikke noe Birken-relatert jeg er her for nå. Det nærmeste jeg kommer Birken er vel sekken jeg har på ryggen, og den veier langt mer enn tre og en halv kilo. For meg har det alltid vært sånn at Lillehammer og sykkel – da har tankene mine gått rett til Øyerfjellet. Det er kanskje ikke så rart, for det er jo disse stiene som har fått mest oppmerksomhet. Men hva med selve Lillehammer da? Denne gangen skal jeg ikke kjøre forbi – jeg skal stoppe.
INN FOR LANDING: Hedda Bjørklund i kontrollert svev på raske stier.
For å finne det som kanskje er de beste stiene, har jeg trommet sammen en gjeng som virkelig er stisyklister til sin hals:
Endurosyklisten Andreas Øhrn
Rundbanesyklisten Hedda Brenningen Bjørklund
Sykkeltreneren og utforsyklisten Bjørn Ballangrud
Det de har til felles, er at de alle sykler her i Lillehammer.
Når snøen smelter blant hyttene på Øyerfjellet dukker noen av Norges beste stier fram.
SVING PÅ SAKENE: Endurotrening på sitt beste: i disse skogene er det nok av trange og uoversiktlige svinger å prøve seg på.
Det er ingen nåde når vi setter i gang. Fra parkeringsplassen ved Lysgårdsbakkene navigerer vi forbi asiatiske turister med kameraer, og rett inn i noen ganske hissige klatringer de ikke tok bilde av.
På inn- og utpust (mindre enn meg, selv holder jeg på å krepere av åndenød), forklarer Bjørn Ballangrud hvorfor dette terrenget vi sykler i er helt perfekt for han og elevene hans på NTG. – Her pleier vi å kjøre drag da, så elevene kjører terskelintervaller oppover her, og når de skal hvile, er det rett inn i heftige utforstier for å simulere konkurranser, forklarer han.
Det er mange stier i området vi kunne ha syklet, men denne dagen med tiden vi har til rådighet, blir det å sjekke ut de som er mest tilgjengelig.
Skal man henge med i rundbanesykling i dag, må teknikken sitte. Det har den tidligere utfor-syklisten tatt konsekvensene av, og har ekstra fokus på det til elevene sine. Hedda Bjørklund er én av dem.
Huckfest hadde sitt siste Huck to Flat og svenske Oscar Bengtsson fløy inn til seier.
For meg er det alt annet enn hvile, både fysisk og mentalt. Å prøve å holde bakhjulet til Hedda ned stien «Bjørns Brøler» er for meg som å henge i et slapt tau bak en rallybil. Svingene kommer raskt på, og det er langt fra noen superflyt, her er det bare å holde tunga rett i kjeften. Steiner, røtter, krappe svinger, i en helsikkes frekvens og jeg er konstant på etterskudd.
På et eller annet mirakuløst vis klarer jeg å tre feite stidekk gjennom det som er en mikrolabyrint av hinder, mens sidesynet er helt tåkete av alt som suser forbi.
LOKALE POKALER: Hedda Bjørklund, Andreas Øhrn og Bjørn Ballangrud.
Krister Sørbø som er med oss på tur er ikke like heldig. Bak meg hører jeg den umiskjennelige lyden av lufttrykk som blir kraftig redusert på veldig kort tid - en skarp stein har flerra bakdekket, så han må ta beina fatt ned til bilen. Men ikke vi.
Det er ropene jeg hører både foran og bak meg. Ropene som jeg kjenner så lett igjen, de hoiende skrikene av en sånn skrekkblandet fryd når du sykler en ny og fet sti for første gang. Når du føler deg som verdens beste syklist i ett sekund, men i det neste blir fullstendig avkledd, nesten tryner, og slipper unna med skrekken, og en gledesrus i salig blanding.
OVER OL-BYEN: Hedda Bjørklund får med seg litt luft over Lillehammer by før det bærer inn i skogen igjen.
Jeg brøler kanskje ikke ned Bjørns Brøler, men jeg vræler av skrekk og glede samtidig. Sjelden får man bikepark-følelse når man sykler vanlig sti. Men at det er utforglade syklister som har vært med å forme disse stiene hersker det liten tvil om.
En ting er tegnene vi finner langs løypa; her ligger det annekterte løypeskilt fra Lenzerheide – en av de mest ikoniske utfor-destinasjonene i verden. Det andre er stiene i seg selv. Det er en deilig blanding av naturlig skogssti, med bygde hopp, svinger og doseringer ispedd som krydder. Ikke er jeg kjent, og ikke vet jeg om jeg har skillsa til å ta det on-sight heller, så jeg lar de tre lokale heltene sykle i tog foran meg.
RELIKVIER: Ikke akku- rat Sveits dette, men i sko- gene rundt Lillehammer er det samlet gjenstander fra norske syklisters korstog til utlandet.
Vi blir spytta ut av noen tekniske svinger på en åpen hogstflate hvor jeg må slippe – jeg har verken nerver eller ferdigheter til å henge med over de litt slitne gap-hoppene som er bygget på kryss og tvers nedover lia.
At dette er bygget av noen som er ti ganger mer vant med begrepet airtime enn jeg, er det hvert fall liten tvil om. Øhrn flyr som ja, nettopp, en ørn, og smeller inn i en venstresving før det på nytt bærer inn i en tett og mørk skog hvor øye-hånd-bein-og-resten-av-kroppsdelene-koordinasjonen får kjørt seg så det synger.
På mange måter misunner jeg elevene som har gått på NTG under Ballangruds styre. For det er ikke rart at rundbanesyklistene som har kommet ut fra denne skolen er gode på teknikken. Jeg slår dem neppe på tidene opp disse klatringene, og jeg tør ikke tenke på hvordan det ville vært å dundre ned disse stiene med puls øverst oppe i sone fire. Og ut fra den syklingen jeg observerer denne dagen, ville jeg neppe hengt på noen nedover, heller.
Sykle selv?
Lillehammer er ganske så enkelt å komme seg til. Hit går det både buss og tog, og du kan selvfølgelig også kjøre bil. Du kan parkere flere steder, enten i nærheten av sentrum, eller oppe ved hoppbakken. Herfra kan du ta deg både på stier, grus/kjerreveier og asfalt oppover i terrenget for å finne flere av stiene vi har syklet.
TRE NÅLA: Andreas Øhrn finner veien på smal sti gjennom tett skog i Lillehammer.
Vi har fått rast fra oss på stiene i skogen bak hoppbakken, og som en dessert tar vi en avstikker langs Mesna-elva. Egentlig er jeg gira på mer, men spørsmålet er om det har blitt nok fet og bratt stisykling for én dag. Det spørsmålet slipper jeg heldigvis å ta stilling til selv, for i løpet av bare noen minutter skyer det til, og et regnskyll av de sjeldne hamrer ned gjennom trærne. Klær og sykler som har vært rene hele dagen, blir på minutter sausa ned i sølesprut og møkk, og vi pakker bilen for å komme oss avgårde.
Kanskje blir det et stopp på Lillehammer neste gang jeg er forbi, også.
Området
Hvis du har testet disse stiene og er gira på mer, frykt ikke. Du befinner deg nemlig i nærheten av flere av de beste områdene i Norge for stisykling. Vi kan for eksempel nevne:
