Lang stisykkeltur i nordlige Øyerfjellet

Det vi vet er at området vi skal inn i er nesten fritt for hytter, serverings- og servicetilbud. Det eneste som finnes er noen svært enkle ulåste steinbuer, som er vår plan B om vi skulle overraskes av uvær.  

Skulle vi skade oss, vil det være til dels langt til nærmeste grusvei. Vi regner heller ikke møte folk å spørre om veien om vi skulle havne på villspor. 

X-faktoren 

Den er flere momenter som gjør meg spent når jeg skal på stitur i ukjent terreng. X-faktoren denne dagen er imidlertid ikke stiene, navigasjonen eller været – men turfølget.  

Datteren min, Andrea på 15 år, er relativt sykkelvant. Men har hun staminaen, humøret og interessen til å holde ut omtrent tretti kilometer med non-stop fjellsti?  

Jeg kjenner at dette er risikosport. Om det skulle bli skikkelig mislykket blir det kanskje siste gang hun blir med på en terrengsykkeltur. 

Jeg regner generelt med ganske lav gjennomsnittsfart på denne type turer, grunnet trillepartier, kart-sjekk, spisepauser og fotografering. Denne runden har jeg anslått vil ta fem timer, kanskje mer.  

For å sikre en minimumskomfort og at blodsukkeret skal holde et akseptabelt nivå, har vi sørget for ekstra utstyr som reserveplagg, drikke og så mye mat vi har fått plass til sekkene. 

Etappene 

Det skal vise seg at vi underveis får brynt oss på det meste av underlag og vanskelighetsgrad. Fra superflytstier til trille/bærestier, lange klopper, bratte utforkjøringer og stier som er nesten gjengrodde og usynlige.  

Tørt og vått, flatt og bratt.  

For å presentere etappene tenker jeg det er naturlig å ta utgangspunkt i hyttene og setrene vi passerte. 

Bøsetra-Steinhytta 

Et fint startsted for turen er Bøsetra, noen kilometer øst for Åstdalssetra i Åstdalen. Her slutter grusveien, og den seriøst kule kjerreveiene nordover starter her. Starten opp til Bøsetra er heftig, en kilometer med 10 % stigning, en ganske effektiv oppvarming. Ved Bøsetra slutter grusveien, og går over i en bred kjerrevei som stiger litt slakere opp til nesten tusen meters høyde.  

Denne vakre delvis gresskledte veien starter nede i bjørkeskogen, men klatrer langsomt over tregrensa når man nærmer seg den store innsjøen Lyngen. Partiet fram til man er litt vest for Bulonhytta er et av høydepunktene på turen, her er det flere kilometer med lett kupert og relativt teknisk enkel sykling, mens skogen langsomt viker for vidda, etter hvert som man kommer høyere.  

Videre nordover mot Steinhytta er man på snaufjellet, med vid sikt i alle retninger. Her er det ingen privathytter og ingen bilvei. Kjerreveien blir dårligere, og går etter hvert over til å bli en ganske smal sti. Stien her er ganske flat, men har noen steinete partier og noen korte myrstrekk, både med uten klopping.   

Steinhytta-Hallandshytta 

Ved Steinhytta etter 9,5 kilometer er det rastebenker ute og på tide med pause. Hytta ligger like ved Lyngkampen (1187 moh.) en av de høyeste toppene i området.  

På kartet så vi at det gikk stier i fire retninger herfra, men vi slet med å finne vår sti, oppover mot Skardkampen. Vi slepte syklene gjennom lyngen et stykke før vi fant en knapt synlig sti nordover, en sti såpass bratt at vi bare måtte fortsette å trille syklene.  

Oppe ved Skardkampen går det nedover mot Hallandshytta. Men det var lite flyt i syklinga da stien svingte veldig i kvalitet og ikke minst synlighet. Flere ganger lurte vi på om vi hadde mistet stien og retningen, og måtte bruke kompasset for å sjekke om vi var på riktig kurs. 

Det ble mye av og på sykkelen på denne etappen, dette er åpenbart en del av Øyerfjellet som ikke er mye brukt. 

Hallandshytta-Tauteren 

Framme ved den overraskende fine Hallandshytta (15 km) lengst nord i Øyer kommune, kjenner vi at vi har brukt mye tid og krefter. Samtidig er været blitt så surt og kaldt at det frister lite å sette seg til mer enn noen få minutter for å få seg noe mat. 

Kartet videre mot Tauteren viser nå kjerrevei, som vi gleder oss til. I praksis er denne såpass bratt at vi likevel må trille den første halvannen kilometeren  

Oppe på Hallandshøgda flater det ute og vi får smake på virkelig grom fjellsykling; lett teknisk kjerrevei med viddefølelse, små tjern og avrundede koller, dekket med lav, mose, lyng og einerkratt. Veien er stedvis noe grov og har en helt ubestemmelig alder.  

Er den laget av skyss-karer med hest og vogn for flere hundre år siden, eller av folk med traktor som ville komme seg lettere inn til fiskevannene kanskje på 50-tallet?  

Når veien ble brukt sist er også vanskelig å si, men noen stor trafikk er det garantert ikke snakk om. Uansett, dette er kul sykling på lettkuperte veier som har en røff estetisk kvalitet, der den upåvirket av vei-ingeniører slynger seg fritt mellom tjernene over fjellet. 

 
Ved Jogrimshøgda på 1100 meter over havet tipper det nedover, og vi cruiser ned til Tauteren seter (20 km), midt i hjertet av Øyerfjellet. 

Tauteren-Djupslia 

Fra Tauteren går det en temmelig grov kjerrevei vestover mot Goppollvannet og Uksbåsen, der jeg vet det er grusvei. Men vi fortsetter på sti sørvestover mot Åstkyrkja og Djupslia. Det starter lovende på en tørr fin jordsti, men blir etter hvert mye knot.  

En stor del av partiet mot Åstkyrkja er det smalt, steinete, vått og lite sykkelbart, vi blir gående ganske mye. Det er lett å bli gretten av slikt, men det er bare en del av pakka når man skal prøve nye stier. Noen ganger blir det gull, mens minst like ofte blir det gråstein. 

Det å gå når man egentlig er på sykkeltur, er jo i utgangspunktet trasig. Men siden farten blir lavere og man ikke trenger så mye fokus på selve stien, gir det også en mulighet til å se seg mere rundt.  

Selv om det ikke er sykkelvennlig her, er det ingen tvil om at det er et vakkert terreng, med kronglete småbjørk tett som en vegg langs stien, sammen med bregner, lyng og masse blomster. Kanskje er det som vandrer man kommer hit neste gang? 

Åstkyrkja (1061 moh.) har ingen imponerende høyde, men gir likevel en super utsikt over store deler av Øyerfjellet, i tillegg til Hedmarksvidda og Skeikampen. For et lite øyeblikk føler vi oss som konger av fjellet. Men med vind og bare 9-10 grader kan vi ikke stå og drive dank, vi må videre.  

Fra toppen venter turens mest tekniske nedkjøring til DNT-hytta Djupslia (25 km). Stien er strøken i starten, men får snart krydder ved at den stedvis blir både bratt, smal og har noen krappe svinger. I den nedre delen er det også tett einerkratt som kan lett kan ta tak i sykkelen. 

Djupen-Brettdalen 

Ved innsjøen Djupen får vi noen få hundre mer med grusvei, før vi fra demningen i vestenden, må belage oss på flere hundre meter med ganske smale klopper. Klopper som ikke er satt opp med tanke på syklister. Det krever konsentrasjon å holde balansen her, men er likevel veldig mye bedre enn å eventuelt å måtte tråkke gjennom den store myra som finnes her. 

Videre oppover mot Akksjøen er stien fortsatt ganske smal, men slynger seg på ny gjennom flott fjellbjørkeskog. Stien er stedvis fuktig og tung, andre steder tørr og en nytelse å sykle på. Det dukker opp enkelte stikryss og sauetråkk underveis som kan forvirre, men denne etappen er merket med røde T-er så det er enkelt å finne veien.  

Mot Brettdalen seter (30 km) flater det etter hvert ut, og de siste kilometerne kan vi sykle relativt fort på en oversiktlig og ganske jevn sti. 

Framme ved bilen etter en kupert mil på grusvei har det vært en givende, men også lang og krevende dag.  

Vi har ikke fått medalje, satt noen rekorder eller brutt noen grenser, men jeg kjenner likevel en viss stolthet. 15-åringen har ikke bare gjennomført, men hun har gjort det med stil, uten protester, eller klager.  

Det har vært en hel dag der jeg for en gangs skyld helt har klart å utkonkurrere smarttelefonen i kampen om oppmerksomheten.  

Jeg tror det kan bli flere stiturer i framtiden… 
 

Opptur 

Øyerfjellet er stort, variert og har mange stier å velge mellom. Området bør appellere til syklister som liker stillhet, er vant til å finne veien, og ikke forventer mye tilrettelegging. Vi møtte ikke et eneste menneske i løpet av dagen, noe vi synes virket skjerpende og forsterket naturopplevelsen. 

At man underveis veksler mellom å være over og under tregrensen er med på å gi vekslinger i farger, omgivelser, siktlinjer og vind-eksponering. 

Utfordringer 
 

• Turen er tidvis noe vanskelig å følge, da mesteparten går på umerkede stier, og stier som er til dels lite synlige, i tillegg til at det dukker opp diverse uskiltede stikryss. Det er også en rekke dyretråkk som lett kan tas for å være stier. En GPS eller et kompass, sammen med et fysisk kart, er nesten påkrevet. 

• Ingen serveringssteder underveis, ta med nok mat. 

• Det er en del kyr og sau i området, vis hensyn om du møter dem på stien. Alle beitedyrene gjør også at det ikke lett å avgjøre om det er trygt å drikke fra elvene/tjernene underveis, vurder å ta med ekstra vann. 

• Terrenget er stedvis vått. Vi valgte å bruke lette fjellstøvler i stedet for sykkelsko, siden vi antok at det kom til å bli en del gåing med sykkelen. Det fungerte bra. I tillegg tåler fjellstøvlene gåing på fuktige stier/gjørme uten av man blir våt og kald på beina, noe som er ganske avgjørende på en såpass lang tur.