Et øye for Øyer

Men i den grad jeg kjenner på noe som er i nærheten, så er det slike stier som jeg har foran meg nå. 

Den perfekte sti. 

Du må riktignok jobbe litt for å komme dit.

Jeg og Emil Carlson tror vi har timet alt riktig. Vi har campet ved gapahuken ved Kriksvika, fyrte bål, jekket et par kalde og pratet om livet. 

Når vi våkner neste morgen er det ikke solskinnet som var meldt vi ser. 

Bare tjukk, tjukk tåke. 

Det blir noen timer til i soveposen, før vi står opp, og tåka har lettet. Lars Ragnar Manengen har tatt turen opp fra Øyer sentrum, og møter oss i grålysninga. 

En liten klatring leder oss fra grusveien opp mot Kriksfjell, og når vi runder bakketoppen ligger stien malt som en stripe i lyngen.

• Psst! Kanskje er det Hallingspranget som er Norges feteste sykkelsti?

Det er akkurat dette så mange syklister kommer hit for. 

Mange av dem har gjort det med startnummer. 

Et sagnomsust terreng.

Birkebeinerne hadde neppe sykkel da de dro det lille barnet med seg over fjellet. 

Likevel er det i stor grad ski- og sykkel de fleste tenker når de hører ordet Birken, og testing av egne, fysiske grenser både vinter og sommer.  

Og terrenget rett nord for Lillehammer har manifestert seg som noe av det beste sykkelterrenget i Norge. 

Smalsti, høyfjellssti, flytsti - kall det hva du vil.

Stier som er en halvmeter brede, hvor vanskelighetsgraden varierer fra hundre prosent flytsti, til teknisk krevende partier med mye stein. 

Blant de aller mest hardbarka og puritanske stisyklistene, er Øyerfjellet som et slags mekka man må besøke i året - under Ultrabirken. 

I motsetning til grusklassikeren som de aller fleste har et forhold til, har Ultrabirken alltid vært den brutale motsetningen. Gjerne opp mot 120 kilometer, hvor store deler av løypa har gått på sti.

Det blir ingen Ultrabirken i 2023. 

Sviktende deltakerantall og harde prioriteringer fra arrangøren gjør at stientusiastene må klare seg uten startnummer. 

Skal du utforske stiene på Øyerfjellet finnes det neppe noen bedre guide enn Lars Ragnar Manengen. 

Han bor bokstavelig ved innfartsåren til dette fjellet, og han har tilbragt det som antakelig er nesten hele livet her.

Enten som rekordjager i Birken, løypelegger i Ultrabirken, eller som familiefar med guttungene. 

Gjennom den høst-oransje lyngen loser han oss fra stikryss til stikryss. 

I hvert kryss kommer en beskjed av typen «det er bra den veien der, også». 

Den lokalkunnskapen har han som en av løypeleggerne brukt til å komponere løype til Ultrabirken.

Både gamle klassikere og nye varianter. Tilbakemeldingene har vært noe sånt som at «det blir bra uansett». 

• På Høgevarde bygges det stier for over hundre millioner - slik planlegger de å bli størst.

Bare man kommer seg forbi kakofonien av hyttepalass på 250 kvadratmeter og dyre SUV-er på Hafjelltoppen, åpner det seg et landskap hvor du kan sykle i timesvis uten å krysse den samme stien eller veien to ganger. 

Fjell som ikke er fjell

Du kommer ikke hit for de lange, bratte utforkjøringene. Men til og med en gammel utforveteran som Emil Carlson klarer ikke å skjule entusiasmen.

Stiene her er av typen «jo mer du trår selv jo morsommere har du det». 

Hvileskjæret kommer når vi treffer grusen igjen. Og det passer bra, for å prøve å holde hjulet til en lokal ringrev kan være slitsomt i lengden. 

På kartet har hver eneste lille høydedrag her oppe tilnavnet «fjell», selv om ikke noe som helst minner om fjell.

Denne dagen rekker vi ikke over halvparten av dem. 

Fjellene, de med stor F, ser vi langt borte i horisonten. 

Rondane og Jotunheimen frister med de spisse toppene sine, men noe av det beste sykkelterrenget i landet finner du her.

Smale stier, holdt ved like av våre ullkledde, firbeinte venner, og ivrige turfolk strekker seg i alle himmelretninger.

Lars Ragnar er en av dem som av og til er ute for å holde stiene åpne der krattet gror igjen.

En og annen klopp er også lagt ut i de våteste partiene. 

Åpenbaringen

Det er lenge siden tåka letta når åpenbaringen treffer oss, og Norges råeste sti ligger foran oss. 

Hitfjell. 

Den sand-aktige stibunnen er lynrask, og bare to tråkk får oss opp i ganske høy fart -  alt jeg hører er lyden av summingen fra baknavet mitt, pusten min og susing rundt ørene. Hjulene får trille en stille stund, før det er nye to tråkk, ny akselerasjon og nye svinger. 

Ikke bratt, men heller ikke flatt, pekefingrene mine hviler bare på bremsehendlene, men alt jeg trenger å bry meg om er å plassere hjulene. 

Og det er mer enn nok, for etter det vanvittige toppartiet som minner mest om en sanddyne, begynner steinene å dukke opp. 

Først bare en og en. 

Men så kommer de tett som haggel, og jeg skjønner at jeg har lite å stille opp med mot en som er lokalkjent, og en som er tidligere utfor-norgesmester.

Men mellom steiner og små barnålstrær som knapt er høyere enn meg, klarer jeg å finne den berømte flyten.  

Så er det over. 

Et nytt «fjell» venter.