Starten på eventyret, å krysse alpene fra Slovenia i øst til Østerrike i vest, ble ingen dans på roser. Flyturen gikk som vanlig bra og stemninga i gruppa var på topp, men så skulle vi hente sykkelkoffertene. Vi ventet og ventet og ventet og ventet. Til slutt innså vi at syklene ikke var med på flyet. Vi var stuck i Ljubljana - uten sykler. Ingen kunne vite hvor syklene var eller når vi kom til å få de. Problemet var at vi hadde et stramt tidsskjema og at vi etter planen skulle begynne å sykle samme dag. Etter to dager med frustrasjon, masing, fortvilelse og irritasjon dukket syklene opp. Vi skrudde dem sammen og startet turen. Stemningen var elektrisk. Så dukket neste utfordring opp.

I dagene før avreise hadde jeg blitt småsyk. Selv i slakt terreng skøyt pulsen i været. I motbakker var det komplett umulig å holde pulsen under rød sone og i pauser nektet den å falle lavere enn 150. Dag 1 ble, på tross av et par fantastiske nedkjøringer, mildt sagt en prøvelse. Men det skulle bli verre. På morgenen av dag 2 føltes formen min noe bedre. Selv om vi ikke parkerte syklene før kl. 23:00 på dag 1 var vi meget klare for en ny dag.  Allerede kl 08:15 var vi på syklene og hadde derfor forhåpninger om en tidlig ankomst til neste hotell. Formen min føltes som sagt bedre, men jeg merket likevel at gårsdagen hadde satt tydelige spor. Strengt talt var jeg skikkelig i kjeller´n allerede før lunsj. Lunsjen skulle etter planen inntas i en liten fjellby som var siste stopp før vi på nytt bega oss inn i fjellheimen. Sultne, slitne og med noe dårlig tid ankom vi Ampezzo. Om jeg ikke var i kjelleren fra før, traff jeg virkelig gulvet med et smell da vi fikk beskjed om absolutt alt, av restauranter, kafeer og butikker var stengt i siestaen. Ingen ting kom til å åpne før om to timer. Totalt næringstomme klarte vi å tigge til oss cola, is og espresso. Vi innså nå at resten av dagen kom til å bli en mental og fysisk prøvelse.