Start og sluttpunkt for Haute Route er henholdsvis Chamonix og Zermatt, men mellom disse byene er det en rekke rutevalg.
Vi hadde endel motstridende anbefalinger å ta hensyn til. I tillegg hadde vi et ønske om å ha god tid, både til film, bilder og kveldskos. Etter en del lesing, kikking og tenking landet vi etterhvert på det vi mente var det optimale rutevalget.
Varianten vi valgte var på 175 km. I løpet av denne distansen klatret vi 8900 høydemeter. Overnattinger ble booket på forhånd. Noe som viste seg å være svært lurt, da vi var midt i høysesongen.
Siste nedkjøring til Zermatt. Etter litt frem og tilbake bestemte vi oss for å ta en liten omvei. Dette var et av de beste valgene vi har tatt. Stien var villere, brattere og vakrere enn bilde tilsier.
Vi er en kompisgjeng på tre som har en avtale om å reise på tur sammen hvert år. Gruppen består av Jonas (film, foto og voksen-alibiet), Jakob (dronepilot og gruppas kreative sjel) og meg, Andreas (kartansvarlig, samt kronisk bortskjemt ektemann og småbarnspappa). I fjor fullførte vi Colorado trail. Vi var alle klare for nye eventyr, men samtidig ønsket vi noe mindre omfattende.
Vi angret ikke på valget. Det skulle bli fire minneverdige dager.
Dag 1 - Chamonix til Verbier: Transportetappe
Like før det smeller: Bilde er tatt kort tid etter Col Termin. Stien var fortsatt flott og utsikten var magisk, men snart startet steininfernoet på vei mot Col de Prafleur
Vi startet turen fra Le Tour utenfor Chamonix. For å spare tid og krefter bestemte vi oss å ta heisen opp til Col de Balm. Det meste av dag 1 fulgte Tour de Mont Blanc. Jakob og jeg har syklet runden før og var derfor klar over at turen fra Col de Balm til Champex ville by på mange turister. Det høye antallet fotturister gjorde at vi hele tiden måtte kjøre svært kontrollert for ikke å skremme horden av østasiatiske turgrupper.
Vi unnet oss en relativt lang lunsj ved Lac Champex. I tillegg til mat fikk vi kjøpt kart for resten av ruten. Turen videre mot Verbier gikk hovedsakelig på koselige grusveier. Det ble ikke allverden med stisykling denne dagen, men vi var alle meget fornøyd med endelig å være igang med en ny sykkeltur.
Vi ankom Verbier i gunstig tid. Kvelden gikk med til pizza, øl, videre turplanlegging og avslapping.
Dag 2 - Verbier til Refugee De La Barmaz: Steinrøys og sneglefart
Grå dag: Kald og skittent brevann midt i det verste partiet på turen. Stemningen var tidvis gråere enn vannet
Dette skulle etter planen bli turens korteste dag. Merk: Etter planen.
Vi startet med å ta heis en stykke opp i Verbier, nærmere bestemt La Ruinetts. Fra toppen av heisen til Refugee de la Barmaz var det kun 22 km. I mitt stille sinn tenkte jeg at vi kanskje skulle være fremme til lunsj. Målet for dagen var å tilbringe en del timer i gresset med en god bok og snacks.
Dagens første klatring gikk opp til Col Termin. En flott opplevelse med kremsti i nydelige høyfjellsterreng
Vel fremme til lunsj innså vi at vi burde skru opp tempoet noe. Dessverre var ikke terrenget særlig interessert i å la oss komme fort frem. De neste 15 km gikk ekstremt sakte. Jeg har aldri beveget meg så sakte i fjellet noen gang og jeg håper, av hele mitt hjerte, at jeg aldri skal gjøre det igjen. Partiet fra Col Termin til Col de Prafleuri besto av store kampesteiner og løs steinur. Ingen ting var sykkelbart - hverken opp eller ned. Vi hadde innstilt oss på en kort dag, men endte opp med å bruke 11 timer. Situasjonen ble ikke bedret da vi tidlig gikk tom for vann og den eneste vannkilden viste seg å være skittent brevann.
Avslutningen på dagen ble noe bedre. Noen kilometer før mål fikk vi kjøpt et par cola på en refugee. I tillegg var siste nedkjøring til Refugee de la Barmaz meget, meget fin. Hytta var ubetjent og vi var eneste gjester. Maten ble raskt inntatt og vi krøp i seng. Vi hadde vært gjennom en fysisk og psykisk slitsom dag, men jeg lå likevel å gledet meg til neste dag
Dag 3 - Refugee De La Barmaz til St. Luc: «Blir det brattere nå, trenger vi klatretau»
En lang dag går mot slutten. På toppen av Col de Prafleur. Terrenget på denne turen var tidvis brutalt, skummelt, spesielt, dystert og magiske på en gang.
Dagen startet med soloppgang på Refugee Barmaz. Vi visste på forhånd at dag tre ville bli den lengste dagen med tanke på kilometer og høydemeter. Vi startet derfor relativt tidlig. Det første partiet, grusvei langs Lac des Dix, fungerte som en ypperlig oppvarming. Den eneste utfordringen vi møtte var noen litt skumle okser på veien. Etter at vi hadde lurt oss forbi oksene startet vi på dagens første klatring – og for en klatring det var. Stien opp til Col de Riedmatten var variert i starten. Det var lett å gå (som alltid umulig å sykle) og omgivelsene med spisse fjell og isbreer gjorde at vi brukte mer tid på å beundre naturen enn å tenke på at det var tungt.
Siste del av klatringen var uten tvil den bratteste vi har vært med på. Store deler var såpass bratt at vi måtte bruke kjettinger som var festet i fjellveggen for å dra oss opp. Å klatre, tidvis nesten på alle fire, med sykkel på ryggen og med hjul som slo borti fjellveggen var en spennende, men også tidvis småskummel opplevelse.
Nedkjøringen bød på mange tekniske utfordringer, men det aller meste var sykkelbart. Etter lunsj i Les Hauderes gikk vi rett igang med turens lengste klatring. Turen opp til Col de Torrent var på 1500 høydemeter. Heldigvis var store deler av distansen på vei. Kun de siste 500 høydemeterne var med sykkelen på ryggen. Toppen av Col de Torrent var majestetisk. Nedkjøringen var i overkant knotete i starten, men etterhvert bød stien opp til høyfartsdans. Vi jublet oss nedover fjellsiden.
Vel nede fra stien begynte det å regne. I tillegg begynte det å bli svært seint. Vi slang på regntrekk å kjørte rulle med tempodrag opp til St. Luc.
Dag 4 - St. Luc til Zermatt: «Høydekurver er noe dritt»
Høyfartsmoro: Etter en særdeles bratt klatreetappe til Col de Riedmatten fikk vi etterhvert flytsti av meget høy klasse.
Turens siste dag startet med en relativt slak klatring. Vi kunne derfor variere mellom å sykle eller trille neste hele veien opp til Meidspitze
Nedkjøringen fra Meidspitze var varierende i starten, men mellompartiet av stien var preget av flyt. Her var det bare å slippe bremsene og følge sykkelen så godt det lot seg gjøre. Siste del av nedkjøringen gikk i flott granskog. Passe teknisk sykling kombinert med stor fart. Nedkjøringen ble feiret med entusiastiske gledeshyl og high fives.
Turens siste topp var Augstbordpass. Klatringen gikk først på grus, deretter med syklene på ryggen. Humøret var på topp og turens siste klatring gikk med til å løse dårlige dilemmaer, samt leke «Hvem er jeg»,
Vi hadde på forhånd lest om denne nedkjøringen og hadde derfor ganske høye forventninger. Vi ble absolutt ikke skuffet. Flyt, flyt og atter flyt. Teknisk deilig sykling, høyfjellsflytsti, eksponert terreng som gav oss sug langt inn i ryggmargen og nydelig skogssykling med switchbacks.
Vi trodde vi hadde svært god tid å brukte derfor mye tid på bilder, film og småpauser. Smellen kom når vi, ca 500 høydemeter fra dalbunnen, innså at vi kom til å bli tatt igjen av mørket. Bremsene måtte uansett hvile så vi tok et par minutters pause mens vi nøt utsikten. Da kom smell nr. 2. Av en eller annen merkelig grunn hadde vi sett for oss at vi kom ned i overkant Zermatt. Det skulle bare være å trille på asfalt ned til byen. Faktumet var at det var 350 høydemeter med klatring som ventet på oss når vi kom ned. Høydekurver er noe dritt.
På tross av dårlig tid, dårlig sikt og regn i lufta leverte siste nedfart fabelaktig stisykling. Av de 9000 høydemeterne vi syklet ned iløpet av turen var dette kanskje de beste.
Sultne, kalde, våte, skitne, stinkende og trøtte ankom vi et koselig, lite hotell. Restauranten hadde egentlig stengt, men kokken laget en kanongod middag til oss når han så hvor slitne vi faktisk var.
Dag 5 - Zermatt Bonusdag med fondue
fin nedtur: Nedkjøringen fra Meidspitze var variert og vakker. Etter et parti med rask singeltrack er vi her på vei inn i en krem av en skogsti.
Den siste dagen ble en ren bonusdag. Vi hadde fullført Haute Route, men Jonas og jeg bestemte oss ganske raskt for at vi ville teste ut noen av stigodbitene i Zermatt. Jakob på sin side tok på seg jobben med å sjekke ut det kulinariske tilbudet. Av prinsipp bestemte Jonas og jeg meg for å sykle opp til Blauherd istedenfor å ta heis. Da var overraskende deilig å kunne tråkke til i klatringen uten å bekymre seg for hvordan det ville påvirke neste dag. Klatringen gikk som en fest. Fra toppen syklet vi Europawegen ned til Tasch. Nok en perlenedkjøring. 1000 høydemeter med høykvalitetssti.
En meget god utnyttelse av bonusdagen.
Jakob hadde allerede funnet det beste founduestedet i byen så det var bare for Jonas og meg å sette kursen dit. Den eneste utfordringen var at vi var skitne, våte og stinkende. Løsningen ble en kattevask på togstasjonen i Zermatt. Jeg syns det var såpass flaut at jeg jublet litt inni meg hver gang det ble tomt på toalettene slik at jeg kunne unnslippe de anklagende, spørrende og sympatiske blikkene til andre dobesøkende.
For bildet sin skyld: Det manglet ikke på muligheter for gode bilder underveis.
Epilog
Haute Route ble en stor opplevelse. Stikvaliteten var helt klart varierende, men vi fikk igjen følelsen av å være på tur langt fra folk i fantastiske omgivelser. Selv om turen bare varte i 4 dager, sitter jeg igjen med overraskende mange små og store opplevelser.
Det er fasinerende hvor mye det går an å oppleve, og hvor mange minner man kan skape, i løpet av så kort tid.
Det er fasinerende hvor mye større opplevelsene blir når de deles. Kanskje en klisje, men et faktum. Nedkjøringene blir lengre, minnene sterkere og gleden blir større av ukoordinerte high fives, jubel og latterkuler i ren og skjær glede.
Det er fasinerende at vi allerede før turen var ferdig begynte vi å planlegge neste eventyr.
Utstyr og oppakning
Vi pakket det aller meste på ryggen. Mat, telt, soveposer osv trengte vi ikke å ta med, men diverse kamerautstyr gjorde at vi måtte pakke relativt sparsommelig. Vi brukte 30-liters sekker, I tillegg hadde i sadeltasker på 1,2L og beholdere til flaskeholderne på 0,7L (gjerne brukt til å oppbevare snacks).
