Det kunne godt vært det. Kombinasjonen av et steinete underlag, stier som er så tørre at de blir glatte.
Varm vind som slår inn fra havet.
Men det er verken den franske rivieraen eller spanske solkysten. Det er Kråkerøy. Og det er nesten det samme.
Turen får en litt trå start. Øystein er kjentmann, med Jørgen og meg på hjul. Jeg får ikke helt hva meg hva som skjer, men skjønner at pedalen til Øystein slår nedi en stein.
Plutselig har han 90 graders vinkel på stien, men klarer på mirakuløst vis å hente seg inn igjen så han ikke får kroppskontakt med underlaget.
SUPERFLYT: Furutrærne legger lokk på supre flytstier. Sola slår gjennom når Jørgen Sæther og Øystein Haugen setter fart.
Øystein er heldigvis like hel – bakhjulet hans er det verre med. Tre eiker er røsket ut. Eikenøkkelen på et miniverktøy får gjøre jobben med å rette det opp litt. Vi er åtte minutter inne i turen, så her får det bare briste eller bære. Vi kan ikke snu.
Vi har startet ved Kråkerøy Kirke, og tatt oss opp til turens første utgangspunkt. Kirketårnet ruver foran oss, og lenger borte får vi dagens første glimt av havet. Tørre barnålsstier tar oss i retning Langøya, turens første odde.
Vi treffer flere langs stien. De fleste er nysgjerrige og vil gjerne vite hvordan det er å sykle her ute.
– Helt nydelig, svarer vi nesten i kor.
IKKE KØDD: Vi gjorde som skiltet tilsa.
Ute på Langøy begynner de første hyttetakene å skimmes mellom trærne. Det minner nesten om en kolonihage, de svarte takene ser ut som maurtuer i terrenget. Kråkerøy er hyttekommune, og om sommeren er dette skjærgårdsidyll på sitt beste.
Men vi er verken her for å bade eller cruise skjærgårds-jeep.
Øystein har vært her flere ganger før med stisykkel, og tar på seg jobben med å guide. Utgangspunktet for turen vår er Kyststien, en merket tursti som går rundt hele Kråkerøy. Og ikke nok med det, den er en del av et større nettverk av stier som strekker seg helt fra svenskegrensa og mot Moss.
SMÅKUPERT: Det nær-meste vi kom store høydeforskjeller på turen, var kanskje bryggene langs svabergene. Vi falt ikke for fristelsen å prøve badetemperaturen, men storkoste oss på svabergene.
Turen går bokstavelig talt i vannkanten flere steder, og etter å ha lekt oss på myke barnålsstier på Langøy treffer vi de første svabergpartiene.
Lyden av klissete sykkeldekkgummi mot tørr stein er umiskjennelig, og vi begynner alle tre og teste grepet.
Uten at jeg helt får med meg hvordan, sykler vi omtrent tvers over tunet til ei hytte. På trammen sitter et eldre ektepar og gjør det som virker fornuftig i det varme været – ingenting.
Vi hilser – de gliser.
«Vi er åtte minutter inne i turen, så her får det bare briste eller bære. Vi kan ikke snu.»
Det er en sånn tur hvor jeg blir litt ekstra glad for at vi har allemannsretten i Norge. Det er lett å tenke at hadde vi ikke hatt den, hadde jeg neppe fått oppleve det jeg gjør nå. Det er ikke hver dag jeg er på sykkeltur og mesteparten av stien går i strandsonen.
OVERSIKTLIG: Kombinasjonen av merkede stier, utplasserte kart, og en litt lokalkjent sykkelkompis gjorde det lett å finne fram på Kråkerøy.
Svabergene utgjør små lekeplasser underveis. Vi legger skogen bak oss, og svabergene åpner seg. Her er det ingen linje, ingen sti, bare lek.
Spredt utover holmene sitter familier på piknik, barna leker i vannkanten. Vi finner kurver og hopp på svabergene, og får kjenne litt på tyngdekraften selv. En familie på tur stopper og viser stor interesse for aktiviteten.
Ved Sandbukta finner vi le for vinden og litt ekstra varme i sola for termoskaffe og lunsj.
GAMMELT, JA: Et lite historisk innslag. Lunderamsa er en gravrøys fra bronsealderen.
Turen er like mye en opplevelse som en sykkeltur. Det er ingen takt, ingen rytme, bare spennende. Klopp, grus, stein, rot, hyttetun, stakittgjerde, bro, furuskog.
Jeg er glad vi har det forslåtte bakhjulet til Øystein å følge. Stien er vekselvis så morsom og så vakker at jeg skulle slitt med å få med meg de blå merkene og skiltene som står med jevne mellomrom.
Det er mange små avstikkere, men vi kommer stadig tilbake til den merkede turstien. Høydedragene er ikke voldsomme, men vi kommer høyt nok opp til at vi får morsomme partier uten tråkking ned igjen til neste holme.
KLAR FOR SOMMER: Kråkerøy er et sommerparadis, vi besøkte like før høysesongen begynte.
Vi runder turens sørligste sløyfe, og tar en runde oppom Lunderamsa og en gravrøys fra bronsealderen. Her kan man leve og dø.
Tilbake ved bilen er vi alle skjønt enige om at det må bli en is.
Slik feirer vi, at sommeren er her.
BEGYNNELSER: Vi startet turen ved Kråkerøy kirke, her fikk vi også litt overblikk på en kolle ut mot det som ventet: skjærgårdssykling.
KYSTSTIEN
På vår tur til Kråkerøy rundt tok vi utgangspunkt i kyststien. Kyststien er et samarbeid mellom kommuner og regioner i Bohuslän i Sverige og Viken i Norge under prosjektet Tilgjengelig Friluftsliv.
Stien går gjennom flere kulturminneområder, vakre friluftsområder og ikke minst verneområder. Det betyr at man skal ferdes med varsomhet. Det er satt opp skilting og infotavler langs ruta. I Kråkerøy-skjærgården naturreservat er sykling forbudt.
Stien er en flerbrukssti og på fine solværsdager vil du garantert møte andre folk, så stivettreglene bør følges og god folkeskikk er en selvfølge.
Du finner kyststier oppover langs hele østfold-kysten, og kan knytte flere av disse sammen. Sjekk gjerne terrengsykkel.no fra en stibasert sykkeltur fra Fredrikstad til Nesodden.
Slik finner du den: Kråkerøy ligger sørvest for Fredrikstad sentrum. Du kan starte og avslutte turen i Fredrikstad.
Parkering: Det er begrenset med parkeringsplasser ute langs stien, da mye er reservert til hytteeiere og deres besøkende. Vi fant en parkeringsplass i nærheten av Kråkerøy kirke og startet der, men det er ikke lenger fra Fredrikstad sentrum enn at du kan ta 10 minutter på asfalt derfra som fin oppvarming.
Slik finner du fram: Du kan bruke både mtbmap.no og Trailguide underveis. Du kan også lese om stien og se kart på oslofjorden.com for å orientere deg.
Vi endte opp med en tur på rundt 30 kilometer og 500 høydemeter, men du står helt fritt til å velge distanse selv. Det er lett å orientere seg tilbake til hovedveien på Kråkerøy, hvor du kan sykle asfalten tilbake til start hvis du går tom for krefter.
Vanskelighetsgrad: Vanskelighetsgraden på turen varierer. Det er tidvis superflyt og enkelt terreng, med noen litt vanskeligere partier innimellom. Svabergene er både enkle og utrolig morsomme å sykle på. Har du syklet en del sti før, vil du klare deg helt fint.
Tips til flere kystnære turer finner du på terrengsykkel.no
