LOVLIG RUS I FEIL RETNING: Endorfiner av motbakke? Vi mener ja. Foto: Sigurd Ekeli Grimsby
Lesetid: 16 minutter
For mange handler terrengsykling om fart, flyt og rushet av å fyke nedover en smal sti. Men noen av oss søker en ekstra kilde til endorfin-rush. Vi oppsøker utfordringer i motbakker, og får vårt påfyll av lovlig rus i feil retning ved å slite oss opp skogens bratteste klatringer uten å sette en fot til marken.
Denne artikkelen er en utfordring og en hyllest. Et stykke hasteantrolopologi. Et siste, desperat forsøk på å dokumentere en utdøende gren av terrengsyklingen. Den langsomme, tekniske og krampeinduserende motbakken. Uten pratepauser og uten motor, men med ærlighet mot oss selv.
Da jeg begynte med terrengsykling var utstyret enkelt. Syklene var spinkle, mer egnet for krevende klatringer enn hårete utforkjøringer. Rundbaneritt varte over to timer. De ble avgjort xoppover. Selv om det aldri ble gitt ekstrapoeng for dem som klarte kneikene uten å gå av sykkelen, gikk det alltid prestisje i å komme seg opp de verste partiene.
Det er et paradoks at terrengsyklingens hellige gral, den tekniske klatringen, har mistet sin popularitet, når utstyret vi bruker og sykkelen jeg tråkker oppover på, aldri vært bedre egnet til drøy, kronglete stiklatring. Dagens langbeinte rittsykler, Down-Country-sykler, er utrolige klatremaskiner. De er også hysterisk morsomme når du innkasserer premien og danser nedover skogens råeste utforkjøringer.
For meg er terrengsykling fortsatt en kamp, en skjør union med terrenget og blodig slåsskamp mot det. Å sykle skråninger der andre går, er sin egen belønning. Å glede seg over slitet opp i tillegg til flyten ned, gjør stisyklingen minneverdig fra A til Å. Smile-faktoren øker når du også viser tenner i motbakkene, selv om smilet kanskje egentlig er en grimase.
Oslo-markas verste klatringer krever teknikk, styrke og vilje - i hvert fall om du velger å jobbe deg opp jævlene uten motor-hjelp og uten fotisett. Mange kan høkke seg opp korte, bratte knekkere med rå fart og flaks. Steinaldermannens erstatning for dårlig teknikk kommer likevel til kort når bakkene blir lange, tråkket dør og steinkantene bråstopper alt moment. Finesse, rytme, timing og balanse trengs. De tøffeste bakkene krever en annen tilnærming enn neandertalsk mosing.
Utfordringen jeg gir meg selv på tur er å sykle fra bunn til topp uten stopp og uten fotisett. Knoter du det til, må du begynne på nytt. Å snu nær toppen fordi talentet svikter på feil tidspunkt svir, men repitisjon er en dyktig læremester.
Regler for klatring uten fotisett
Godkjent gjennomføring krever at føttene aldri berører underlaget mellom bunn og topp.
Du kan sykle sakte mellom vanskelige partier, men fullstendig stopp inntil et tre med beina på pedalene teller som fotisett.
Å gå av sykkelen helt og gå opp et parti er verre forseelse enn støttedab med en fot nedi.
Å klare klatringen uten fotisett rangerer høyere enn å sykle den på kortest mulig tid med fotisett. Null fotisett + rask tid = Legendestatus.
Vis mer
Å klare en lang klatring uten fotisett innebærer også at det ikke er greit å stoppe og lene seg mot et tre. Trenger du å hente pusten, må du sykle rolig der terrenget tillater det. Klatringen opp Vettakollens østside og monsteret opp til Fagervann har få muligheter til hvile. Slake E6 byr på rike muligheter til å hente seg inn. Her ligger utfordringen i å sette en god tid, i tillegg til å holde beina på pedalene.
Skal du sykle hele fire-fjells-turen på én tur, anbefaler jeg at du starter lengst øst med klatringen som strengt tatt ligger i Lillomarka, Barlindåsen. Derfra jobber vi oss vestover. Dette gir best flyt og maks moro ut av de høydemetrene du har jobbet deg oppover med noen av Markas fineste utforkjøringer.
Barlindåsens plassering på østsiden av Maridalen gjør at den egentlig ligger i Lillomarka. Utsikten fra toppen er en av Oslos beste. Du kan komme deg til åsen på mange måter.
Vi starter vår fire-fjellstur på Maridalen skole og sykler derfor opp til Barlindåsen fra Sandermosen togstasjon. Du kan starte stiklatringen helt nede på stasjonen. Det offisielle segmentet starter der stien fra stasjonen krysser grusveien.
Klatringen til Barlindåsen har stor variasjon i underlag og vegetasjon. Den består av flere tydelige partier som hver for seg utgjør de vanskelige cruxene. Korte, flate stipartier skiller bøygene.
– Ikke undervurder starten, tenker jeg før jeg går løs på klatringen.
RØTTER OG STEIN: Markas varemerke. Foto: Sigurd Ekeli Grimsby
Jeg vet jeg har fem tydelige crux foran meg på stien, men må være bevisst på at det kan stokke seg mellom cruxene. Det gjelder å være fokusert fra første rotklynge.
Med rotklyngestarten unnagjort kommer vanskelighetene tett. Det er kritisk å være i riktig gir. Tar jeg det for rolig mellom de krevende partiene er det lett å bli passiv. Baktung og med rumpa på setet er ingen måte å forsere tekniske klatringer på. Klatringen må angripes. Tiden der jeg kunne gønne på hele veien, uten hviletråkk, er bak meg. Kreftene må doseres ut på de rette stedene.
De første svabergtrinnene etter 100 meter kan være krevende nok. Det er flere sporvalg. Du må bestemme deg før det er for sent. Rett opp kantene er ofte best.
Det neste partiet stiller krav til rett timing av trøkk og høkk. To store trinn rett etter hverandre krever at jeg hiver forhjulet opp øverste kant, samtidig som jeg drar med bakhjulet opp den nedre. Begge deler kombineres med et perfekt timet pedaltråkk for å opprettholde fremdriften. Når det sitter er det et av favorittcruxene mine.
I et øyeblikk av hybris, har jeg kalt partiet for Ballett-høkket. Jeg er langt fra så lettbeint som en senesterk russer i tights der jeg spretter og stønner meg oppover svaberget, men litt elegant føler jeg meg. Tightsen har jeg og Nurejev til felles.
Et tidvis vått og gjørmete parti fører meg rett inn i neste Crux, Bekke-renna. Ny dekkteknologi og naturlig erosjon har gjort cruxet, som tidligere var et av de vanskeligste, en done deal. Jeg tar fart over gjørmeflata, tørr denne dagen, og dunker rett opp røysa, midt der det alltid renner vann. Dekkene sitter. Jeg finner balansen over toppen. Primitivt, men effektivt akkurat her.
FORVOKST: Røttene i Bjørkesvingen kan være noen solide crux. Foto: Sigurd Ekeli Grimsby
Neste parti er lagret i hodet mitt som Bjørkesvingen. Det har vokst mye gran og furu her siden assosiasjonen ga mening. Nå kommer jeg ut av en lysegrønn løvtretunnel idet vanskelighetene åpenbarer seg. Et stort tre står i starten av bakken. Høyre eller venstre side? Det er store rotklaser på begge sider. Jeg tar venstre og kommer meg over de forvokste røttene. Sporet fortsetter videre mot høyre, nede i en dyp renne med så vidt plass til pedalene. Røttene på hver side av renna gir assosiasjoner til underverdenen i «Stranger Things». Det gjelder å treffe midt i kløfta uten å slå pedalene borti rotmonsteret som omkranser den.
Nå gjenstår bare kampestein-høkket inn i ryggpartiet mot toppen. Vi har kommet til stikrysset der det kommer stier fra lenger øst i Lillomarka. Kampesteinen har ofte forhindret meg fra en perfekt gjennomføring. Cruxet er egentlig ganske rett fram - ett høkk, en stor stein, to tråkk opp og ut, men inngangen er klønete, kanten skrå og høy. Jeg tar fart fra høyre på den breie stien og hiver meg inn i steinene og røttene som står tilfeldig oppstilt til venstre for den store steinen. Tråkk, løft, høkk, hiv og tråkk igjen. Den sitter. Jeg jubler høyt.
– JA!
Herfra og opp er det slitsomt, men å holde beina på pedalene er ren rutine.
En i boks. Bare tre igjen.
Om du synes Barlindåsen er fæl. Bare vent til Fagervann. Nordmarkas virkelige monsterbakke.
Selv om denne historien handler om motbakkene, må det nevnes at utforkjøringen på nordsiden av Barlindåsen og det duvende, lekne stipartiet videre til Snippen, er fremragende. Det er svinger med flyt, bratte eksponerte svabergpartier med høye dropp og så den veldesignede berg-og-dalbanen hele veien til Snippen.
Mens Barlindåsen byr på stor variasjon og mektig utsikt på toppe, er klatringen til Fagervann markas svaneunge, stor, stygg, men med spektakulær skjønnhet rett over toppen.
Etter å ha krysset tilbake over Maridalen til Maridalen skole tar vi fatt på dagens soleklare versting, Fagervann. Klatringen starter mildt med slak grusvei inn fra bommen, gjennom et nyryddet hogstfelt. Solen skinner og fuglene synger. Beina lystrer fortsatt. Om ikke lenge er det lungene som skal lage pipelyder.
Et par rekognoseringsturer i forkant har minnet meg på hvor bestialsk denne bakken er, men også gitt meg innsideinformasjon på sporvalgene som gjelder.
Fagervann er aller verst i starten. Den går opp noe som minner om et antikt hoppbakkeunnarenn. Et ødelagt steinhopp fører tankene til svart-hvitt bilder av oppreiste hoppere i vadmel og bakkerekorder på 17,5 meter. Tidsrekorden opp Fagervann måles i minutter, fotisettrekorden er perfekt og uslåelig. Kun null poeng gjelder.
Stigningsprosenten er ille nok alene. I tillegg består underlaget av løs rullestein på størrelse med knyttnever.
Jeg har friskt i minne en tidligere tidsalders tur oppover her sammen med Norges eneste verdensmester i single speed terrengsykling, Sveinung Bjørkøy. Uten demping og uten gir, men med fersk verdensmestertatovering på overarmen, tråkket han en gang for 15 år siden opp hele forbanna bakken. Jeg har både demping, gir og det siste innen brede 2,4-tommers terrengdekk. Finjustert rumpeplassering på setet må uansett til for å gnage oppover bakken som lever sitt eget liv under dekken. Hjulene kryper oppover, mens hele åssiden ruller nedover.
Det er noen korte flater på vei oppover, men det meste av tiden foregår med rumpa på setespissen og haka på styret. Det er en hårfin balanse mellom bakhjulsfeste og ikke å falle bakover.
For å ta meg ut av rytmen og hindre meg fra å klare hele driten uten fotisett, krydres bakken med høye svabergkanter og et spesielt grovt steinrøysparti. Dette har til alt overmål et bekkekryss i inngangen slik at vi får skylt av dekkene.
– Pokker, roper jeg i akkurat dette partiet.
Linjevalget som satt noen dager i forveien fører nå til spolert gjennomføring. Én liten dab er også bra tenker jeg, men hører latteren til Petter Northug i hodet. «Andra plats er ju ochså jättebra». Pokker. Så mye for hjemmebanefordel.
Klatringen til Fagervann foregår for det meste dekket av skog og med lite utsyn. Litt forbi midtveis kommer vi likevel til et svabergparti med lyst berg og spikerfeste. Det topper ut med noen meters flatmark og utsikt utover skogbrannfeltet fra den store skogbrannen som herjet i 1992.
Klatringen veksler mellom korte flater og krampebratte crux. Kreftene suges ut av beina for hvert brattheng som krever full innsats.
Fagervanns verste crux kommer rett før toppen. Å komme hit med saft i låra og fortsatt blankt fotisett-ark tilhører sjeldenhetene. Det minner om toppcruxet på Barlindåsen, men er høyere, brattere og med enda mer kronglete inngang. Jeg mislykkes totalt.
Jeg må øve mer. Jeg dropper likevel å begynne på nytt. Det kommer flere sjanser.
Akkurat 20 minutter bruker jeg opp denne dagen. Snaue fire minutter mer enn Strava-rekorden. Akkurat i dag var det å klare det uten fotisett som var hovedpoenget. Den planen gikk i dass midtveis. En bedre tid får komme senere på sesongen.
Toppen av Fagervann-klatringen gjør lite av seg. Stien fortsetter videre bort til vannet som har gitt bakken sitt navn. Du gjør lurest i å sykle nedover igjen via markas kanskje fineste utforkjøringer.
Det går mange stier nedover og vestover fra toppen. Alle er superfine. Vi velger oss Zorros første del. Den byr på idyllisk barnålsti, lave, håndbygde doseringer, bratte granskogrenner og åpne partier med stor fart. Ved å holde høyre i de fleste stikryssene kommer vi ned rett ved parkeringen ved Hammeren.
Herfra unner vi oss noen kilometer på grus før neste sti-utfordring, Oslo-markas kanskje mest syklede stiparti: E6.
E6, stipartiet oppkalt etter motorveien, er kanskje ikke en real klatring, men den går jevnt oppover og bringer oss igjen lenger inn i Marka. For oss som først og fremst ferdes på stier, er den en hovedfartsåre. Stien er da også brei brei som en firefelts vei.
Hovedutfordringen her er å kombinere en god sluttid med perfekt, fotisettfri gjennomføring. Fra grusveien mot Svarkulp og Sognsvann går stien (eller er det en kjerrevei?) rett inn i et bratt bergparti. Kløner du det til her er det kort vei tilbake til start. Med slitne bein, gjennomsvette hjelmputer og et kroppsbatteri som egentlig ønsker lading, gjelder det å omstille seg.
Det E6 mangler i stigningsprosent tar den igjen i lengde. Drøye tre kilometer med sammenhengende sti oppover terrenget i bratte etasjer krever disponering av kreftene. Du kan likevel ikke bruke de slakere partiene til å hvile hvis du ønsker deg en plass på første side på Strava-lista. Som en hannhund på tur er det å komme seg inn på Strava-førstesider hvordan syklister markerer revir. Jeg skriver ikke Øyvind was here på innsiden av dodøra på Sognsvann, men jeg gjør et ærlig forsøk på å få navnet mitt på en obskur Strava-liste. Heldigvis kan de sorteres både på uke, alder og klubb. Med finsortering av listene er det mulig for alle å finne seg sjæl.
Oppover E6 må de tekniske partiene angripes med fart og finesse.
Flere steder er stien som en labyrint av steiner. Racing-linja følger stedvis rygger med blinde dropp. Småkløfter må krysses og gjørmepartier forseres. Også her kommer et par av de vanskeligste partiene etter våte bekkekryss. Våte dekk krever velformulert kroppsspråk med tydelig diksjon. Alt for å sikre solid feste i frasparkene.
GÅR VARMT: Stiklatring og varmeutvikling går hånd i hånd. Foto: Sigurd Ekeli Grimsby
En detalj å merke seg med E6, som også gjelder dagens siste klatring til Vettakollen: De beste Strava-tidene er satt på vinterføre.
Ønsker du en fair sammenligning av egen prestasjon må du sortere ut de lynraske tidene satt på jevnt snødekke i februar, mars og april. E6 på barmark er et annet beist enn når alle kanter og ujevnheter ligger begravet under hardtrampet is og snø.
Til tross for egen kjepphøyhet og undervurdering av E6 som klatring, knoter jeg det ofte til på minst ett parti oppover her. Når et forsmedelig fotisett er et faktum, finnes det en viss trøst i en god tid. Det føles likevel tarvelig å i det hele tatt la tiden bli registrert når den er satt med innslag av panikkartet, klønete fraspark mot en stein eller rot.
Stien topper uansett ut på grusveien rett nedenfor Ullevålsseter. Er du tørst og sulten kan du legge turen oppom, eller du kan vente til etter utforkjøringen og kjøpe Krone-isen i kiosken ved Sognsvann.
Fra toppen av E6 er det et rikt utvalg av utforkjøringer å velge mellom. De er alle tilsvarende slake som E6, men smalere og mindre trafikkert av fotgjengere. På turen beskrevet her, velger vi retur via stien kalt Hobo. En perle av en svingete barnålsti med hyppige fartsendringer og tekniske detaljer som sikrer at konsentrasjonen opprettholdes selv når blodsukkeret er lavt.
Is og brus ved Sognsvann er uansett kjærkomment.
75 prosent av klatringene for dagen er unnagjort. Det gjenstår likevel ett beist, og nå er beina realt såre og møre.
Steinrøysa rett øst for et av Nordmarkas kanskje mest populære turmål, er en sammenhengende styrkeprøve. Den finslepne teknikken kommer sjelden til sin rett. Dette er en klatring for huleboeren med rå styrke i lår, høyt O2-opptak og bakdekk som griper på det meste av underlag. Vettakollen Øst er også et monster. Det er lett å tro at også selve fjellknausen er oppkalt etter skogens underjordiske vesener, men Vette-navnet stammer fra ordet for varde og ikke fra navnet på småtrollene som oppnådde kjendisstatus under Lillehammer-OL.
For å begynne klatringen med godt mot ruller jeg ned den bratte renna fra grusveien. Denne er akkurat passe hårete til å gi en viss oppmerksomhet fra fotfolket. Klatresegmentet starter noen få meter fra bunnen av bakken. Det er bare å gnu på.
Vettakollens østside forseres omtrent som Færderseilasen, i motvind og med litt for høyt antall ankerdrammer innabords. Linjevalget flytter seg stadig fra høyre og venstre på den breie stien. Noen steder og under noen forhold er det gresskanten helt venstre som gjelder. Andre steder går racinglinja på utsiden av noen grantrær ute til høyre. Jeg løfter blikket og jobber meg oppover. Noen ganger mer på tvers enn i riktig retning. Hele tiden oppover.
Ved fuktig føre er det partier oppover her som er glattere enn skøyteisen i Herenven. Tråkker du feil på de svettende svabergene kan du se langt etter fotisettfri oppstigning.
Med tre reale klatringer allerede i beina er det seigt å finne flyten oppover stien som minner om en dårlig anlagt romervei. Det er plassert steiner oppover her med en viss bevissthet og hensikt, men steinleggerne har enten vært underbetalt, sterkt berusa eller bare lei hele jobben. De anlagte steinene fungerer mest som en grov innramming av steinrøysa i midten. Noen meter her og der kan de følges med presis styring. Jeg fortsetter likevel kryssingen oppover åssiden. Svetten renner ut av hjelmen. Brillene fungerer ikke lenger som vinduer mot verden. Jeg trenger begge hender på styret og sykler videre delvis i blinde.
RØYS: Vettakollen krever sitt bakdekk. Foto: Sigurd Ekeli Grimsby
Akkurat som i de tre foregående klatringene kan du banne på at også her kommer et av de vanskeligste partiene rett etter et bekkekryss. Uansett hvor tørt underlaget har vært så langt kan du være sikker på at dekkene skal dyppes akkurat nok til at du mister grepet når det virkelig gjelder.
– Faen, roper jeg til dem som måtte være innen rekkevidde, når akkurat det skjer.
Dekket spinner på en stein og jeg må sette en fot til bakken her også. Snakk om fiasko.
Klatringen topper ut etter et skikkelig bratt rot- og jordparti som suger ut de siste kreftene av låra. Jeg har uansett kommet meg opp dagens siste klatring. Status for mitt fotisett-skjema er nitrist. Minst en dab per klatring.
Det er bare å akseptere at talentet ikke strakk til denne gangen heller. Jeg vet jeg har klart alle bakkene hver for seg. Neste gang klarer jeg kanskje alle på samme tur.
Fra toppen av Vettakollens Østside er det flere muligheter for fine nedkjøringer. For syns skyld velger vi på denne turen å svinge bortom selve utsiktspunktet på Vettakollen. Er du mer opptatt av teknisk fin sykling enn storslått utsikt, kan du svinge av før utsiktspunktet og kaste deg ned stupbratte Vettakollen Loam eller den noe snillere Terningkast 6. Begge blant Markas mest krevende utforkjøringer. Vi sniker oss forbi turfolket på utsikten ved å runde selve toppen på venstre side og igjen holde venstre ut fra hovedstien. Flytstien rett utenfor allfarvei kommer ned akkurat der klatringen startet.
At turen herfra og hjem eller tilbake på start fortsetter på grusvei føles som et antiklimaks. Beina er dog godt fornøyde med minste motstands vei tilbake til bilen.
Jeg aksepterer nederlaget og skuffelsen over å komme til kort når det gjaldt fotisett også denne gangen. Det er likevel alltid fint å ha noe å jobbe med. En selvskapt utfordring som gjør at jeg igjen kommer til å prøve meg.
PRISEN FOR SLITET: Vettakollen åpner for flere artig utforkjøringer. Foto: Sigurd Ekeli Grimsby
Allerede abonnent?
Med magasinKun digitalt
99 kr/md i 12 md*
+ 8 utgaver av Fri Flyt magasin
119 kr/md i 3 md*
+ 2 utgaver av Fri Flyt magasin
*Forutsetter 6 eller 12 måneder bindingstid. Kanselleres når du vil, med tilgang ut bindingstiden. Fornyes automatisk hver måned etter bindingstiden.
Er du under 28 år?
Slik fungerer det:Betal med Vipps, del fødselsdatoen din med oss og få halv pris fram til du fyller 28 år. Når du har fylt 28 år endrer vi til vanlig pris, og sender deg et varsel i forkant.
Alle abonnement fornyes automatisk til ordinærpris. Kanseller når du vil, men senest 48 timer før fornyelse. Se Fri Flyts bruker- og abonnementsvilkår her.
