Nord-Norges nyeste sykkeldestinasjon

Joda. Bent Ebeltoft, initiativtaker, gira pensjonist, drivkraft, kall ham hva du vil, ruller inn i møte med meg, og bekrefter at det er løypebyggingen som er i gang.

Jeg har sett planene for sykkelparken, og får pekt ut hvor og hvordan de ulike løypene vil ligge i terrenget. Ofte skryter kart over skianlegg på seg litt ekstra dramatisk landskap og terreng for å se mer alpint og dramatisk enn virkeligheten tilsier. For Stokmarknes - og Vesterålen Bike Park som det offisielle navnet lyder – er det heller litt motsatt.

Her gjør omgivelsene og terrenget mer ut av seg enn jeg trodde da jeg så på kartet før avreise. Men vi kommer tilbake til sykkelparken. Nå skal vi til fjells. For Hadseløya, som Stokmarknes ligger på, får ikke sykkelparken som et nytt tilbud, men som et supplement til det som åpenbart er et terrengsykkelbonanza.

Før jeg kjørte hjemmefra, gav Trailforks et innblikk i hva den lille øya tilbyr. Grønne, blå, røde og svarte linjer i hytt og pine, over tette og bølgende kotelinjer som bekrefter beliggenheten i et av Norges mest fjellrike områder.

Takket være et stort fraktselskap som ikke skal nevnes her i frykt for et amerikanisert søksmål, sitter min nye sykkel som jeg etter planen skulle hatt for flere uker siden fortsatt fast et eller annet sted i fastlands-Europa. Bent tar ikke lett på vertskap, så han låner meg en sykkel i riktig størrelse. En strålende god sykkel, men med fôringer i demperopphenget som med fordel kunne vært skiftet. Jeg belønnes for hvert tråkk med høylytt gnikkende knirk. Men som det gjerne blir på nordnorske toppturer med sykkel, med en kort, tråkkende anmarsj, etterfulgt av dytting opp bratt lende, er ulydene fort over når jeg kan gå av sykkelen og skyver den foran meg.

Vi følger en tydelig traktorvei som går over til smal sti, og idet vi kommer over tregrensen opp på heia, dukker det opp tynne streker i landskapet rundt oss. Stikartet lyver åpenbart ikke, det går åsrygger i flere retninger og over og i de små dalene mellom hver rygg ser vi smale stier, perfekt formet for stisykling. Jeg biter meg i å håpe at masseturismen aldri kommer hit for å lage firefelts stier.

Hele turfølget – Bent har invitert til fest, og vi er ikke få - er varme i trøya, med unntak av Edvard Vea Iversen, innflyttet lokal lege, men først og fremst i denne konteksten; tidligere vinner av alt som er av rundbaneritt i landet. Jeg rekker å banne litt over hans form for å dekke over min form, rett før vi tar sats nedover mot sykkelparken igjen.

Virvaret av stier, åser og rygger gjør at jeg ikke får med meg at vi nå sykler ned en helt annen sti enn vi tok opp, og idet vi nærmer oss krønet der det bratner ned mot sjøen, åpner det seg opp et helt nytt landskapsbilde. En gedigen bolle, åpent heilandskap øverst, bjørkeskog i midten og tett granskog i bunn, med den konstant lamslående bakgrunnen som Vesterålfjellene i øst gir – hallo Møysalen – og ikke minst: På kanten går det en slik smalsti.

Høyre-venstre-høyre-venstre. Edvard sluttet karrieren sin i rundbaneritt, men fortsatte med enduroritt. Velosolutions-gutta er heller ikke uvant med syklene sine, og det går raskt og aggressivt nedover. De to øverste sjiktene med lynghei og bjørkeskog går raskt forbi, før vi kommer inn i den brattere og mer knotete granskogen.

Les også

Vesterålen og Narvik bygger sykkelpark etter Stians formel

I etterkant av sykkeleventyret i Harstad, ivrer andre byer nå etter å realisere sine planer. Stian Evensen deler gjerne sine aller beste tips.

– Just wait ‘till you make it to the spruce forest. Your bike will be going a lot more oink-squeak-oink.

Sykkelparkguruen Reinis påpeker - via sykkelen min - hva som venter oss nedenfor bjørkeskogen, og tar ikke feil, det bratner til, steiner og røtter blir en del av regnestykket, og jeg stortrives. Det er godt med plass, og bare å finne seg forhåpentligvis gode linjer. Igjen viser Edvard og de baltiske løypebyggerne et hakk vassere sykkelkompetanse enn oss andre, men ut fra det kollektive lydnivået er det klart at alle setter pris på skiftet i underlag.

Fra dalbunnen kunne vi, åpenbart fra all pekingen til mulige nedfarter på toppen tidligere, ha gått opp igjen og gjort flere gunnerun. Men vesterålingene er gira på å vise noe annet, og vi hopper i bilene med kurs for motsatt side av Hadseløya.

– Det er en halvmaraton dit.

Som svar til mitt spørsmål om hvor langt det er å kjøre, får jeg beskrevet Hadseløya som en maraton i omkrets. 42 kilometere. Vi skal ikke rundt, og etter en halvmaraton i bil, over landeveier en sådan sammenskrudd syklist ville bejublet, parkerer vi ved bunnen av Finnsæterkollen. Yttersia er en enkel beskrivelse for Det Fineste Med Nord-Norge. Fjell som stuper i hav er ikke en sjeldenhet her oppe, og jeg trodde jeg var blitt temmelig blasert nå. Men der vi ser rett på stien opp, uten dybde til å vurdere brattheten, tenker jeg igjen om dette kan stemme. Turfølget har blitt kortet ned, nå er det Edvard som leder an, og jeg, Bent og sønnen hans, Thomas følger etter. Og turmålet stemmer åpenbart.

Det meste av nedturen fra Finnsæterkollen krever fokus. Og gode bremser. Edvard Vea Iversen har begge.

Yttersia på Hadseløya er langt tynnere trekledt, og vi kommer over tregrensen etter bare noen hundre løpemeter, og vi kan se turgåere på vei ned ryggen i kveldssolen.

– Tjah, her er det førti grader.

Bent måler terrenghellingen som krysses av stien vi skal opp, så ned. Ja, eller. Siden den bratte hellingen ender i et hundre eller så meter høyt stup, tar vi in mente å legge sporvalget litt annerledes på vei ned. Turen er en rett-opp-så-rett-ned-samme-vei, og fra toppen er det lett å se sporvalget. Siden det både er bratt og fullt av storesteiner som utgjør merkeposter.

Igjen dryler Edvard på med en annen fart og teknikk enn oss andre, og selv om jeg lovpriser været som har vært stabilt og torvstien som dermed er tørr, er det bare akkurat innenfor hva dekk og bremser synes er topp opplegg. Det kan kanskje ikke kalles cruising, men et hav av flytfølelse gir det lell, og idet vi runder av kvelden nede ved bilene med knoker og high fives oppsummerer jeg turen for nesseværingene, vet jeg ikke hva jeg skal sammenlikne Hadseløya med. Jeg kan ikke huske å ha unnagjort så variert god stisykling i nord tidligere, blasert er jeg i alle fall åpenbart ikke lenger.

Morgenen etter er det tid for det som gjør Hadseløya og Vesterålen mer tidsaktuell – Bents initiativ, sykkelparken. For nå er det løypene med lavest terskel som er klargjort, og sammen med Velosolutions-gjengen runder vi den ene gedigne doseringen etterfulgt av den andre, ispedd hopp som er å forvente til en velformet sykkelparkløype. Som i den ikke altfor distante Harstad-parken, er det forbilledlig hvor mange svinger og hopp vi får ut av høydemetrene, og kontrasten til gårsdagens turer på stier formgitt av sau er like markant som man skulle forvente.

Bent Ebeltoft og Mareks Balodis prøver ut eget arbeid i sykkelparken.

– Klarer harstadværingene det, klarer vi det også.

Som i de fleste vellykkede satsinger stikker det seg ut en fellesnevner i form av en ildsjel. Bakgrunnen for sykkelparken, som enn så lenge har stablet opp en tredjedels finansiering som realiseres i skrivende stund, starter i 2019. Arctic Race of Norway tok turen til Hadsel for å sykle maraton, og skapte sykkelengasjement hos befolkningen. På spørsmål fra næringssjefen i kommunen om hva man burde gjøre, svarte dog Bent ikke for noe relatert til landeveissykling, men pekte heller på sykkelparken harstadværingene hadde i gjennomføring.

Her kan det være greit å kalibrere litt – Harstad er en by på 25 000 mennesker tett på en stamruteflyplass, Stokmarknes har 3500 innbyggere og en regional flyplass. Turister finnes, men plassert mellom magneten Lofoten i sør og Tromsø-Harstad-Narvik i nord er det ikke i nærheten av samme trykk.

Les også

Brøl i skogen

Vi hadde kjørt forbi Lillehammer hundre ganger uten å stoppe for å sykle. Det ble det en effektiv slutt på. 

En lett retorisk jobb for neisiere til å skyte ned initiativet, skulle man tro. Bent fikk allikevel gå i gang med avklaringer, både overfor kommune og grunneiere, og ikke minst søke finansiering. Og kjøpe gravemaskin. Som i Harstad var både lokalt næringsliv og små og store banker gira, og riktignok etter noen år er nå altså gravemaskinskuffen solid plantet i jorden.

Ikke at Bent skryter på seg unødig mye. Det er åpenbart flere andre med på laget, og han peker på kommunen, NOTS Vesterålen og lokal dugnadsvilje, den lokale sykkelfestivalsjefen, idrettslaget og mange andre og beskriver sin egen rolle bare som følge av direkte spørsmål. Og det er altså slående hvordan store, positive tiltak – kall det byutvikling, folkehelse eller barn- og ung- domssatsing - gjerne summer seg ned til enkeltpersoner som gidder å dedikere tid og innsats.