Ned i Otta

Benjamin Plaisance (33) er ganske morsom.

Ikke i kraft av den franske aksenten på engelsken, men mest fordi han setter ord på stier som ikke så mange andre er i stand til. 

Skjønt, terrenget i seg selv serverer jo egentlig sitater på sølvfat. 

– I was maybe looking a bit too much at Rémy Métailler videos when I made this line.

Métallier er også fransk, bosatt i Squamish, Canada, og har blitt et youtube-fenomen fordi han sykler bratte svaberg, ellers slabs om du vil. 

Og nå står vi på en enorm slab av granitt, og skuer ut over Gudbrandsdalen, langt der nede.

Jeg skjønner hva Plaisance mener, for dette får hvertfall hevet adrenalinnivået litt hos meg. 

Og han har ikke valgt enkleste motstands vei. 

– This is a little spicy.

– Nei, du kødder ikke, tenker jeg stille for meg selv. 

Plaisance flyttet til Otta for fem år siden og begynte snart å se etter stier som egnet seg for sykling.

Mye var gjengrodd, så med grunneiers velsignelse har han gått og ryddet gamle, gjengrodde turstier og dyretråkk. 

Resultatet per nå er fem stier – og to til på vei. Plaisance jobber stort sett alene, så ting tar tid.

De er per i dag ikke registrert på noen stiguide, men vi kan si at de er på begge sider av dalen og at flere av dem når du fra veien som går opp til Mysuseter.

Nå står vi på toppen av det som kan se ut som en avgrunn, helt til du kommer fram på kanten. 

For da ser du at denne linja, som Benjamin altså kaller «spicy», kan rulles, men på en sånn måte at du skal helst ikke finne på alt for mye sprell underveis.

Du skal helst ikke bremse, du skal helst treffe den lille avsatsen og punktbremse, men ikke for mye, før det smeller rett inn i en ny sving, og du til slutt er trygt nede. 

Men dæven, for en følelse når det går bra.

– And now it gets more steep.

Han sier det sikkert for tiende gang, selv om vi bare har syklet i en liten time. 

Helt blottet for ironi, faller ordene tørt. 

For hva skulle det være å ironisere over? Det er virkelig bratt. 

Bratt nok til at jeg som ikke er sånn videre glad i høyder, kjenner at det kribler godt i magen. 

Det var kjærligheten som brakte Benjamin til Otta.

Ja, og den norske naturen, da. Han prater mye om det i bilen når vi shuttler oss opp i retning Mysusæter. 

Men det første møtet med Otta var ikke akkurat kjærlighet ved første blikk, sånn sykkelmessig.

Det er bratt her. Det får vi en påminnelse om når vi møter turistbussen som frakter fotturister til Rondane i en av hårnålssvingene.

Benjamin spøker med at han er den eneste stisyklisten i Otta. Jeg tenker at spøken hans kanskje er nærmere sannheten enn han tror.

Her finner du altså lite avmerkede stier på digitale kart, men finner du franskmannen, finner du gull. 

– If you want berms you can trust, you should go to Hafjell.

Den rolige, pedagogiske tonen er ikke tilfeldig. 

Fra Frankrike har han utdanning som guide, og har vært til fjells før. Både med ski og sykkel. Nå tilbringes sommerdagene som en del av crewet i Hafjell Bike Park, og vintrene i Kvitfjell.

Men i den grad noen beskjed er overflødig, så er det denne.

Jeg skjønte det selv, at den doseringen ikke var like solid som de enorme doseringene Hafjell Bike Park har blitt verdenskjent for.

Det kunne ikke falt meg inn å stole hundre prosent på den, men det gjør ingenting, for jeg har det gøy. 

Der andre stier som er tilrettelagt kan virke i overkant strøkne og nesten for bra, sorterer Benjamins stier definitivt i kategorien rått og rowdy.

Mangelen på perfeksjon er det som gjør stiene perfekte.

Det er noe jeg kommer til å tenke på hver gang jeg passerer Otta på E6 og ser opp de skogkledde dalsidene. 

– The last turn is really challenging.

Guide-utdanningen til Benjamin kommer godt med, for beskrivelsene han kommer med før hvert stiparti er både lettforståelige og dønn presise.

Det er liksom ikke tvil om hvilken sving han snakker om. 

I grøftekanten er det plassert et lite skilt hvor navnet «The French Line» er risset inn.

Mens turistene på vei til Rondvassbu sitter lykkelige og intetanende i bussen som suser forbi, dropper tre syklister inn på en liten, nesten usynlig sti fra veien, og gyver løs på nesten 400 høydemeter med sammenhengende, dødsfet utforsykling. 

– And now comes my favourite part.

Det er slutten på tredje tur ned de bratte fjellsidene rundt Otta.

Alle høydemeterne gjør at bilen er et kjærkomment hjelpemiddel for å kunne gjøre seg nytte av terrenget. 

Vi står midtveis oppe i lia og hendene verker av armpump og stive bremsefingre, etter å ha vridd oss ned noen av de bratteste hårnålssvingene jeg noen gang syklet i kongeriket.

Det jeg ikke vet ennå, er at det som venter meg nå i resten av lia, skal bli noe av det beste jeg sykler denne sesongen.

Interessert i stisykling? Da bør du også sjekke ut disse destinasjonene:

• Høgevarde

• Harstad Bike Park

• Hallingspranget i Nesbyen

• Brattbakken på Nesodden

• Pioneren i Østmarka, Oslo

• Maridalsrunden i Lillomarka, Oslo