Sykkelstaden

Amund Røkenes, fjorten - snart femten - år gammel, har nettopp droppet utfor en massiv trekonstruksjon, og landet i en skulptur av en rullebane midt i skogen i Harstad.

Det vil si: I den grad det kan kalles en skog lenger. 

Blåbærhaugen, som den voksne droppen peker ut fra, har over de siste to årene blitt perforert av et finmasket stinettverk med kategoriserte stier, dropp, hopp og doseringer.

Nå står Amund og roper ut adrenalinrushet, før han ruller videre ned mot arenaområdet med to pumptracks i bunnen, et hopp og dropp-anlegg ment for å gi deg teknikken du trenger for å ta løs på de vanskeligere løypene oppe i åsen, og – snart, etter planen, et arkitekttegnet servicehus og en trafikkpark.

Hvordan kom Harstad hit? Som et sykkelmekka?

– I 2013-14 hadde vi med oss 20-30 barn på trening oppe i Folkeparken, forteller Stian Evensen, daglig leder og – selv om han konstant poengterer hvordan han ikke er alene om prosjektet – primus motor for Harstad Sykkelpark.

– Folkeparken er fin den, men det er også et av byens mest populære turmål. Det ble brukerkonflikter med fotgjengere, hundeluftere og oss, sier Evensen. 

Så da begynte trenerteamet i Harstad Cykel Klubb (HCK) å se seg etter et sted å være. 

– Så kommer vi over dette området, Blåbærhaugen, med to nedlagte fotballbaner. Da kom tanken om dette området med løyper, pumptracker og et komplett anlegg for det vi drev med. Kommunen var positiv fra dag én, forteller Evensen. 

Han risser opp tidslinjen for prosessen fra ideunnfangelse til dagens nær ferdigbygde sykkelpark med entusiasme og en rutine fra å åpenbart ha fortalt om dette mange ganger tidligere. 

Evensen beskriver arbeidet med kanalisering (å få stisyklistene til å unngå områdene med mange andre brukere ved å bygge bedre i områder med få brukere); utålmodighet i påvente av reguleringsarbeid; problemer knyttet til motorisert ferdsel i utmark med stibyggende gravemaskiner og ikke minst finansieringen til det som hittil er et prosjekt til godt over femti millioner kroner.

Det fysiske omfanget av sykkelparken og den økonomiske størrelsesordenen er voldsomt, spesielt når det er snakk om et privat initiativ fra en sykkelklubb, ikke – for eksempel - en kommersiell reiselivsaktør. HCK har hatt et samarbeid med kommunen hele veien, og fått med på laget en rekke sponsorer.

Hvordan man lander det? 

– Vi gikk inn i et tradisjonelt møterom for et møte med banken og sa «kan vi ikke heller gå over til et annet lokale vi har». Vi tok dem med oss over til Harstad kino og viste dem til rad 2. Der satt resten av styret, som for dagen hadde tatt seg fri fra jobben sammen med tre æresmedlemmer på rad 4.

– Så presenterte vi planene om en sykkelpark i verdensklasse i Harstad, viste dem en film som vi hadde fått laget sammen med et kommunikasjonsbyrå før vi leverte søknaden - en prosjektbeskrivelse på 9 sider med alt av detaljer, kostnader, finansiering, effekter, sitater og flotte tegninger og bilder. Så satte vi oss ned rundt et bord og spiste lunsj mens vi diskuterte hvordan vi sammen kunne få til dette, forteller Evensen.

En av kampanjene HCK gjorde var sammen med Sparebank1s Samfunnsløftet, der en sykkel ble satt ut på forskjellige turområder rundt Harstad. Målet var at folk kunne gå til denne, skanne en QR-kode og for hver slik skanning ville Samfunnsløftet donere opp en liten sum, til sammen maks ni millioner innen en tidsramme opp til ni uker. 

Harstads befolkning nådde taket på seks dager. 

Sykkelparken av i dag har gjennomgått to byggetrinn. 

Det første bestod av de to pumptrackene i bunnen av anlegget – der den ene er dimensjonert for internasjonale konkurranser, den andre ment for å trene opp til å kunne bruke den førstnevnte. 

Det andre byggetrinnet inkluderte løypenettet, arenaen og videreutvikling av dirt- og skillsparkene. Det tredje er underveis, og består av et servicehus, som skal fungere som klubbhus, kafé, verksted og lager.

Felles for alle er et mål om en intuitiv progresjon for brukerne, og det gjennomsyrer plasseringene av de forskjellige anleggene, skiltingen og utformingen av hoppene, droppene og pumptrackene.

– Æ e ikke så ung. Æ trur den minste så har tatt store droppen e elleve år.

Amund hauser ikke egne evner unødvendig høyt opp, selv om han har vist at han åpenbart er i stand til å kjøre hardt på i de sorteste løypene i parken - som definitivt fortjener kategoriseringen.

Den ene sorte løypen, Han Tykje, har store hopp og den nevnte droppen med gode fire-fem meter høyde. Mens Malabarisk, en kullsort enduroløype med bare tidvis plasserte kyllinglinjer - altså måter å komme seg rundt de drøyeste seksjonene - inneholder mer naturlig sti, men gjerne av bratt og teknisk karakter, krydret med hopp der å lande litt kort ikke er en god idé.

Begge starter med såkalte jerry traps, den ene med en for mange avskrekkende dropp, den andre med en like avskrekkende bratt inngang på stein. 

Men fra samme startpunkt - som man når via forskjellig graderte oppoverstier - finnes porter inn til grønne, blå og røde løyper. Igjen med tanke om progresjon, enten det er de lokale unge, eller tilreisende som ikke er vant til hopp eller dropp. 

– Jeg møtte en her fra Taiwan som hadde hørt om Harstad sykkelpark. Han kom for å sykle og surfe, bodde i en bobil, surfet i Lofoten og syklet her i en uke. Jeg tror ikke vi helt så det potensialet i 2015 da vi begynte med reguleringsplanen, altså, sier Evensen.

Stian beskriver tilreisende som kanskje ikke i HCKs opprinnelige målgruppe, men resultatet av arbeidet deres er et åpenbart trekkplaster for Harstad.

I en landsdel som ikke er spesielt tungt lastet med maskinbygde sykkelstier er sykkelparken viden kjent, og Stian beskriver de timelange Teams-møtene han har hatt med turistaktører og andre kommuner som vil samarbeide eller lære av erfaringene fra HCK.

Allikevel, den primære målgruppen har ikke blitt glemt i prosessen. 

– Skjønne dåkker? Dåkker e forbildan.

En gruppe unge gutter og jenter sitter fjetret foran treneren sin ved dirtparken og får innprentet god stil. HCKs arbeid er ikke bare ensidig fokusert på anlegget og aktiviteten på Blåbærhaugen.

Klubben spenner over en stor medlemsmasse, delt inn blant annet under landevei, rundbane og enduro. Som igjen er inndelt i forskjellige klasser. Herunder barnegruppene lik den som sitter og bygger kultur med treneren sin.

De største elementene i sykkelparken er heller ikke ville påfunn fra Velosolutions, som er hyret til å bygge Harstad sykkelpark: Endurogruppen i klubben har holdt på i mange år med å bygge stunts i skogene over Harstad sentrum, noen av dem i en skala som ville fint passet inn i WC-utforløyper.

Etter å ha pratet om hvordan man skal oppføre seg på og av sykkelen, hopper de unge, kommende talentene på syklene og tar løs på den bratteste oppoverløypa - Gondolen - opp til topp- og samlingspunktet på den snaut 120 meter høye toppen for så å dundre ned igjen. Neppe langs den enkleste nedfarten.

Fordi slik Harstad har tilrettelagt for progresjon - for alle - er det lite annet å vente enn at det kommer til å bli mange harstadværinger på paller, edits og reels fremover.