For mange har COVID-19 satt livet på vent. Det er usikre tider og ingen vet hva som kan skje i framtiden. Plutselig blir planene du har lagt umulig å gjennomføre, og som syklist begynner du kanskje å se mørkt på den kommende sykkelsesongen.
Vel - akkurat disse følelsene kjenner jeg på hver gang jeg skal skifte pedaler. Ja, jeg vet at det egentlig er veldig enkelt - det har jeg blitt fortalt mange ganger før. «Skru motsatt vei av bruskorka», «det er motsatt på venstre side», «skru mot klokka når du sitter på høyre side», «skru med klokka når du sitter på venstre side», «righty tighty, lefty loosey», «Skru nedover og bakover på begge sider», og all den dritten folk som aldri plages med å skifte pedaler klarer å lire av seg.
Lurer du på hvordan man faktisk bytter pedaler? Les denne.
Og dette skjedde nå igjen, på toppen av alt.
Jeg har på meg sykkelklærne. Ready to go. Stoka! Jeg går ned i kjelleren med godt mot og aner ingenting om hva som venter meg. Skal bare skifte pedaler. Det skal være kort prosess. Jeg har vært gjennom den samme prosessen tidligere, men det har jeg tydeligvis glemt. For siden man ikke bytter pedaler så ofte så glemmer man også hvor dritt det var sist.
Jeg setter i gang. Pedalene sitter litt hardere fast enn jeg hadde trodd. «Ok dette går bra» sier jeg til meg selv mens jeg kjenner jeg blir klam i hendene. F***. Jeg sjekker igjen at alt fungerer og at jeg har det verktøyet jeg bør ha. Nå er jeg klam på beina også. Jeg gjør et nytt forsøk. En hånd på pedalen, en på umbrakoen, litt trykk og så et ekstra dytt. Det funker ikke. Jeg må ta av jakka. Pulsen stiger. Noen dype åndedrag. Find the zen. «Okey». Jeg går på med alle krefter. Det fungerer ikke. Jeg prøver igjen. ..og igjen. På dette tidspunktet sitter jeg i t-skjorta, uten sko, sokker, jakke og «e så innih****** førrbainna». Tiltak iverksettes. Jeg ringer en venn. På FaceTime.
Les også: Verkstedene har kjempepågang under coronakrisen.
Jeg åpner samtalen med «æ e så f**** sur». Etter at vedkommende forteller meg den dritten jeg skrev om litt lengre opp, gjør vi et forsøk som direktesendes på Facetime. Jeg får det fortsatt ikke til. I tillegg er jeg tom for banneord fra gloseboka men jeg har faktisk lagd noen nye - det er positivt. Trikset er å sette sammen helt tilfeldige ord som ikke hører sammen - altså ord av den litt uakseptable sorten. Det er jeg i det minste stolt av. Jeg tar meg faktisk tid til å notere noen av dem ned.
På tross av at jeg la inn et lite teatralsk brøl idet jeg legger hele kroppsvekta på unbrakoen, får jeg ingen medlidenhet fra mitt hjelpemiddel «ring en venn». Jeg sitter igjen, like tom som en deltaker på millionspørsmålet i Jeopardy.
Så da sitter jeg der i boden og tenkte at sånn her, akkurat sånn her, er det Norge har det med denne pandemien nå.
UT PÅ TUR? Ikke så enkelt, hvis du ikke får byttet pedalene du skulle bytte. Foto: Tonje Sameien
Hvorfor det, tenker du?
Vel, Norges befolkning gikk inn i våren med optimisme på akkurat samme måte som jeg spankulerte ned i kjelleren
«Dette går bra folkens!». Med nyheter fra Kina langt bak i hodet har vi fullstendig glemt hvordan SARS-viruset slo oss ut i 2002. Svartedauden for så vidt også, som kom til Norge i 1349 – men den er det jo naturlig at folk ikke husker helt. Akkurat på samme måte som at jeg helt fullstendig har glemt hvor frustrerende det var å bytte pedaler sist.
Les også: Damer - gi litt faen!
Så kom smitten til Norge og utfordringene ble servert på løpende bånd. Regjeringen iverksetter og sjekker at beredskapen er på plass. Helseministeren kjører pressekonferanse via internett. Akkurat som jeg må ty til FaceTime for å uttrykke min frustrasjon og bønn om hjelp fra omverdenen.
Men fortsatt er det usikkert hva som skjer. Både med corona og med pedalene mine.
Det som er fordelen med et virus, er at du kan vaske hendene å holde deg unna folk, så går det som regel bra. Pedaler derimot - de tar ikke hensyn til rene hender og ensomme syklister. De gir rett og slett faen. Skikkelig faen.
