– Hvor ble det av knappene?

Teksten på skjermen lyste mot meg nok en gang. Jeg ble så frustrert at jeg husker ikke lenger hva slags produkt det var en gang.

“To use all features, please connect to the app for an optimal experience”

Kanskje var det en lykt. 

Men hva det var, er mindre viktig.

Det var bare nok en dings, et sykkelprodukt, som jeg ikke får brukt slik jeg vil, med mindre jeg kobler til en app, eller noe elektronikk. 

Og hvis det skulle være noe som helst tvil: ja, jeg kan garantert sorteres i kategorien grumpy old fart, hvertfall for denne anledningen å regne.

Jeg har levd med og av sykler helt siden jeg var 12-13. Jeg har jobbet som sykkelmekaniker i 6-7 år, og har jobbet for og med terrengsykkel.no siden 2010 med testing av sykler og utstyr. 

Gjennom alle årene har jeg sett sykkelteknologien modnes.

Joda, noen feilskjær har det jo definitivt vært, men i det store og hele har syklene og all teknologien som følger med, beveget seg i en oppadgående kurve. 

Men ett tydelig skifte har jeg sett spesielt de siste 3-4 årene. Mer elektronikk, mer elektrisitet, og flere apper. Færre knapper. 

La meg bare nevne i fleng:

Automatiske dempere

For ikke lenge siden testet jeg RockShox sitt Flight Attendant-system. Elektronisk styrte dempere med avanserte sensorer som automatisk registrerer hvordan underlaget er, og tilpasser demperinnstillingene etter det.

Funker det? Joda, du kan lese testen her. 

Girjustering - borte

Og gir? 

Det er år og dag siden de første elektroniske girene kom på markedet. I skrivende stund tråkker jeg selv rundt med den siste Transmission-gruppa fra SRAM. Den er helt sjukt bra. Så bra at jeg nesten ikke merker at det gires. Funksjonsmessig herjer den med XT-gruppa jeg har på min egen sykkel. 

Og joda, før kritikerne hakker løs på meg, du kan jo justere den. Men da må du inn i appen. Hvis det ikke funker? Synd for deg.

Hvis batteriene går tomme? Lykke til, hvis du står uti gokk ett eller annet sted og ikke har tatt med deg ekstra. 

Lys

Ikke alle lys jeg tester kan brukes med apper.

Men noen er det, og noen bør man definitivt bruke appen på for å få det meste ut av lykta. 

Ja og de helsikkes elsyklene da. 

Don´t get me started. Der og kan du koble til apper, justere og optimalisere. 

Elsykler kan være morsomt som bare rakkern det. Og jeg elsker hvordan produsentene har startet et våpenkappløp i kategorien kald krig anno 1960-tall for å lage de aller beste motorene.

Man kan mene hva man vil om elsykler i naturen, men at teknologien er helt rå, skal man både være bakstreversk og kranglete for å ikke være enig i. 

Teknologien er helt rå. Men den tar bort noe. 

Men hvor ble det av knappene? 

Argumentene i pressemeldingene som går ut ved slike nyvinninger er som regel disse:

«Det blir morsommere»

«Det blir enklere»

«Du får maksimert gleden»

«Mer tid til det du vil»

«Ikke kast bort tiden på…»

Og spesielt det siste reagerer jeg på. 

For er det én ting jeg nettopp vil, er det å kaste bort tid. Skru, for å skjønne hvordan ting fungerer. Prøve å reparere det selv. Ikke bare trykke på en knapp, så alt er i orden igjen. 

Stoppe, ute på stien for å ta en titt, justere. Ikke for å dra fram den helsikkes smarttelefonen som allerede forteller meg at jeg har helseskadelig mye skjermtid. 

Jeg vil slite.

Ikke bli dratt opp hver eneste klatring som blir litt vanskelig, eller viske ut det ene cruxet ene etter det andre med motorhjelp optimalisert til å gi best mulig støtte gjennom en app og algoritmer. 

Fordi jeg tester så mye utstyr har det kommet til det punktet at jeg må ha en egen mappe på telefonen for alt av apper til sykling. I skrivende stund har jeg rundt 20 av dem.

Ikke at de alle er i bruk til enhver tid, selvfølgelig.  Det er ikke sånn at jeg ønsker meg flest mulig knapper, brytere og justeringshjul. 

For all del: Vi som tester utstyr pleier jo å applaudere når produsenter klarer å gjøre løsninger mer solide, enkle og intuitive.

Men det taktile forsvinner når man bare drar på en slider-greie på telefonen. Og enkelte produkter er nå sånn at hvis de først slutter å fungere, så må du koble de til en datamaskin for å få dem til å funke igjen. 

Farvel trail-side repair. 

Etter å ha jobbet tett på utviklingen av sykkelteknologien halve livet er jeg jo en slags teknologi-optimist. Det er ikke det at jeg ikke klarer å sette pris på bra teknologi. For det gjør jeg. Virkelig. 

Hva skjer når vi mister følsomheten med det vi gjør?

Syklister blir allerede av enkelte friluftsfundamentalister anklaget for å ikke være i kontakt med naturen. Og selv om jeg mener de tar helt fundamentalt feil, ser jeg også noe av poenget. 

Det er en klagesang som renner av krokedilletårer, men alt har blitt så bra, at det tidvis fjerner meg fra selve syklingen.

Finessen, presisjonen det er å kunne sette et bra linjevalg. 

Teknikken det er å i samme manøver både bremse, gire og senke setet for å treffe ei linje perfekt og skyte fart ut av en sving. 

Fysikken det er å regulere krafta i tråkket selv, for å såvidt muskle seg opp det ene cruxet du har terpa på i månedsvis.

Aktiviteten, ja selve aktiviteten det er å flytte hånda på styret for å treffe en knapp, mens styret rister og slår, for å endre lysstyrken før du skal inn i den utforkjøringen du har gleda deg til hele turen. 

Gleden det er, å dele øyeblikkene man henger over styret etter en fet utforkjøring.

Noe av det beste med å sykle er at samme søren hvor bra teknologi du har, så er det til slutt naturen som setter grensene, og premissene for hvordan dette skal gjøres. 

Er det rart at det mest attraktive tilbudet jeg fant på Black Friday var en hardtail med stålramme? 

Om forfatteren:

Kristoffer H. Kippernes er journalist i Terrengsykkel.no. Utdannet fotograf, som har tatt bilder av- og skrevet om terrengsykling i snart 14 år, og har bred erfaring med testing av sykler og utstyr. 

Les også

Damer - gi litt faen

Ja, vi er i undertall. Men det er plass og muligheter for de som vil og tør.