Nå kommer det store cruxet

Mens jeg skriver dette, sitter jeg ut og ser på regndråper tykke som klinkekuler og et tre av ukjent sort som står bøyd nordover.  

Det er ingenting galt i dette i seg selv, men jeg vet hva det innebærer.  

Knekkpunktet.  

Cruxet.  

På en stisykkeltur treffer man gjerne ett eller flere crux. Det er partier som krever at man tar seg litt sammen og bruker det man har av både fysiske og mentale redskaper for å overkomme dem. Det er partier som, når man først har klart dem, oppleves noe enklere neste gang man kommer til det samme partiet.  

Slik er høsten for meg også.  

Det samme skjer hvert år. Jeg har gjerne hatt en fin pre-høst, med noe fjellsykling nøye kalkulert etter værmelding, hvor jeg har sikret meg noen gode opplevelser på knusktørre stier i storslagen natur.  

Så er det den første dagen her hjemme.  
Den første dagen med regn.  

Jeg vet hva det innebærer. Nå kommer jeg til å sitte inne i et par dager, minst. Sitte her, og grue meg til den første turen i regn. Ikke så mye turen i seg selv, men alt som må skje fysisk og oppi hodet mitt først.  

Først må jeg innstille meg på at jeg skal gjøre dette. Hvis jeg ikke får med meg noen på tur, er det garantert verre. Så må jeg finne fram det jeg vet må til; ullsokker, vanntett shorts, og en skalljakke. Og kanskje varme hansker.  

Det er de første meterne som er verst, de på asfalt.

Det er de første meterne som er verst, de på asfalt. Selv om jeg bare har 75 meter fra utgangsdøra til Nordmarka, spruter liksom vannet ekstra kaldt og hardt mot ansikt og bare legger disse meterne, denne første høstturen med regn.  

Når jeg først har kommet meg ut, pleier det ikke å være så ille. Jeg pleier å si til turkameraten(e) mine «hey, jeg hadde nesten glemt hvor morsomt det er å skli rundt», og «det var sånn det var å danse med/på/i sykkelen, ja», og «åh, så digg det er å sykle i dårlig vær når man har ordentlig klær og utstyr». 

Hver høst når dette skjer, tenker jeg at jeg tok meg selv i å tenke akkurat det samme sist høst. Og at jeg også da tenkte at «neste høst skal jeg ikke la terskelen bli så stor for å komme i gang med høstsyklinga, jeg skal bare gjøre det». 

Særlig. 

Så da blir jeg sittende inne. Noen dager til, minst. Det må jeg bare regne med. Og hver høst glemmer jeg hva jeg vanligvis gjør hvis jeg treffer et crux på tur; 

Hvis jeg ikke klarer det, bare går jeg rundt, og fortsetter.