Hadde jeg den perfekte stisykkelen uten å vite det?

Tror jeg virkelig at den neste sykkelen jeg kjøper skal gi meg noe annet enn en litt freskere farge?

Sist oppdatert: 26. januar 2024 kl 08.52

Lesetid: 5 minutter

Hadde jeg den perfekte stisykkelen uten å vite det? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger.

Året var 2012.

Jeg var ung, langt i fra lovende, men jeg jobba som sykkelmekaniker, og omtrent det eneste jeg brukte penger på var sykkelen min.

En Turner 5 Spot.

Den gang rista folk på hodet av misunnelse og respekt når jeg fortalte det.

Hadde jeg fortalt det til noen i dag, hadde de rista på hodet av uvitenhet og spurt om det var noe Europris solgte.

Men det var, og er fortsatt kanskje en av de beste syklene jeg har hatt.

Når jeg ser tilbake på det, så sjekket nemlig denne sykkelen av alle de samme boksene jeg handler sykkel etter i dag.

Eller, nesten hvertfall. Sjekk bare.

Den hadde et griseeffektivt oppheng. Ja hei ja, DW-link. Det er ikke rart at DW-link står seg som et av de beste demperopphengene i verden, ennå i dag.
Den var allsidig som juling. Jeg kunne sko den med lettrullende 2,35-dekk og dra på lengre, episke heldagsturer. Eller klinke på noe klissete Maxxis-gummi i 2,5 tommer og prioritere korte turer med fete utforkjøringer.
Senkepinne. Joda, teknologien var ikke helt i mål (hei, førstegenerasjons RockShox Reverb), men den hadde hvertfall en setepinne som lot seg senke i fart.
Kraftige bremser. Avid Juicy 7 med cusomt hendelblader er fortsatt en av bremsene jeg har vært mest fornøyd med, typ noen gang.
Ikke griselett, men lett nok.

Så skal jeg være den første til å innrømme at den hadde sine downsides også.

Ikke var den særlig pen. Intern vaierføring var fortsatt ganske nymotens, og selv om det var en fordel å ha lett tilgang, så jo ikke dette ut i måneskinn. Vaierstrømper og bremseslanger lå eksponert, og lakkjobben hadde karismaen til en tørr svamp.
Ikke hadde den 29-tommer hjul. Greit, det krydde kanskje ikke av skikkelig gode stisykler med 29-tommer hjul i 2012, men de fantes jo.
Ikke var den moderne. Styrevinkelen på sykler har jo blitt minst 3-4 grader slakere jevnt over.

Det skal sies at den gangen var det mye vanligere å bygge sine egne sykler, eller å modde den man hadde. I dag selges det langt flere stisykler enn i 2012, go figure, men andelen folk som tweaker og mekker er kanskje heller ikke like høy.

Noe av sjarmen var jo å gjøre nettopp det stikk motsatte av å bare kjøpe en sykkel, montere den og dra rett ut og sykle.

Her var det ikke snakk om noen ferdig pakke, alle deler ble nøysommelig sourcet og montert etter å ha lest side opp og side ned på terrengsykkelforumet.no (RIP) og uendelig lange Messenger-samtaler med Trond Vidar, Jørgen, Truls, og verkstedsjefen min Bjørn.

Noe av det beste med den, var å se den bli slitt, og likevel beholde en slags verdighet. Om noe, så økte verdigheten. Skrammene i aluminiumsramma ble en form for markering av stolthet.

«Denne har vært med på litt av hvert».

Jeg kunne fortelle historier fra turer jeg hadde vært på, som var inngravert i metallet i form av små bulker og riper.

Jeg liker å tenke at denne sykkelen var noe av det beste for sin tid.

Klart, regnestykket kunne jo ikke forsvares. Der var det gjort like mye slurv som en masteroppgave fra en statsråd, så jeg bare innbilte meg og overbeviste meg selv og omverdenen om at denne sykkelen ikke kostet så mye, og levde helt greit med det.

Jeg liker å tenke at den var bedre enn mye av konkurransen. Og det var den virkelig. Selv om prislappen var en helt annen. Men kanskje derfor var jeg heller aldri helt fornøyd. Det var alltid noe som kunne byttes, eller forbedres.

Det bildet er helt annerledes i dag.

I dag kan du kjøpe en stisykkel rundt 30 000 kroner, og sjansen er stor for at du vil være superfornøyd.

Mye har skjedd siden 2012, og jeg har også eid mange sykler siden den gang. Det har vært et slags jag. Sjelden har jeg følt at en sykkel har vært bra nok til at jeg bare har kunnet ha den. Det har jo alltid kommet noe nytt.

Man skal helst bruke minimalt med tid på å angre. Likevel er det to tanker som har plaget meg i det siste: Burde jeg ikke ha solgt den? Og ikke minst, hvordan ville den ha vært sett opp mot dagens moderne stisykler?

Det siste vet jeg delvis svaret på. Den hadde neppe vært like bra. Men dæven, den hadde vært nære på.

Det første spørsmålet er kanskje enda mer luftig og teoretisk. Men sjansen er stor for at jeg hadde byttet den nesten uansett.

Jeg prøver å ikke bruke mye tid på å klandre meg selv.

Kanskje var det alle disse tankene som gjorde at jeg nå har revurdert kraftig om jeg skal ha meg ny sykkel med det aller første. Den jeg har, funker jo? Og alt jeg noen gang har jaget etter av egenskaper i en stisykkel, det hadde jeg i den Turneren i 2012.

Tror jeg virkelig at den neste sykkelen jeg kjøper skal gi meg noe annet enn en litt freskere farge, eller kanskje en kjekk teknisk detalj? Vil jeg ikke ha det like morsomt?

Stiene er jo de samme?

Kanskje burde jeg heller bruke tiden på å oppsøke de stiene jeg hadde det så morsomt med denne Turneren på.

Da ville jeg kanskje bevise for meg selv at jeg klarer å overbevise meg selv om det jeg iherdig prøver å forklare spesielt alle nybegynnere jeg møter, som jeg opplever er alt for opphengt i utstyr:

«It's all about the ride.»

Om forfatteren:

Kristoffer H. Kippernes er journalist i Terrengsykkel.no. Utdannet fotograf, som har tatt bilder av- og skrevet om terrengsykling i snart 14 år, og har bred erfaring med testing av sykler og utstyr.

LES OGSÅ