Tvilen rundt en anbefaling

Slangeløse dekkoppsett var med på å revolusjonere terrengsykling som vi kjenner det.

Det er likevel en grunn til at jeg trekker på det når folk spør meg om jeg anbefaler å sette opp dekkene slangeløst. 

For det er vel et ordtak som sier at «hvis du er i tvil, så er du i tvil».

Og jeg klarer ikke å bare avlegge et svar på rappen, uten å legge inn et forbehold eller to. 

Joda, slangeløst er helt genialt det. Du kan kjøre lavere lufttrykk uten å være livredd for å punktere. Du får bedre grep. Det er tryggere. Morsommere. Alt det der. 

Det kjipe oppstår når du faktisk klarer å flerre et hull stort nok til at guffa ikke tetter. 

Det er det jeg har gjort nå, her jeg står inne i Nordmarka. Alt jeg hørte var et rifleskudd, og kjente at både nakke og legg (og sikkert rygg, men det ser jeg mest på klærne) ble spraya ned i latex-guffe. 

Og jeg banner. For det er ikke det at jeg ikke får fiksa det. Jeg har skifta like mange slanger som en førskolelærer skifter bleier i løpet av en karriere. 

Men det er dette sølet. 

Jeg er enda glad at det ikke er dekkinnlegg på denne sykkelen, for da hadde virkelig helvete vært løs. Å legge igjen skumringen i marka er jo helt uaktuelt.

Så da hadde eneste alternativ vært å prøve å tørke rent trøskeverket med blader eller mose, og legge det over skuldra på overkroppen og sykle med det hjem, vel vitende om at jeg ikke hadde fått av all guffa, og følgelig sausa inn trøya mi med noe som vaskemaskina ikke er laget for å håndtere; du vet, kjemikalier som har som eneste jobb å tette ting. 

Jeg får nesten lyst til å ta av meg klærne før jeg setter i gang, for jeg er ikke gira på få denne helsikkes guffa verken på Troy Lee hanskene mine, 7Mesh-buksa mi eller Patagonia-trøya eller Giro-skoene mine. 

Hanskene ryker, siden det hvertfall er første kontaktpunkt. 

Det må se helt utrolig krøkkete ut der jeg står, med hjulet oppå framdelen av skoene for å ikke få stein og drit inn i dekket, mens jeg prøver å skyve hele greiene fra meg for å ikke få den klissete guffa på klærne mine, mens jeg samtidig prøver å få lagt en slange inni uten å komme i kontakt med den nevnte guffa.

Men det er jo ingen vei utenom. Jeg prøver å tørke av hendene på nærmeste moseklatt, men bare til begrenset nytte. 

Hvordan var det dette skjedde?

Jeg legger fra meg hjulet i lyngen og trasker bort dit det smalt. Det tar ikke lang tid å identifisere synderen. Jeg har syklet akkurat denne linja sikkert hundre ganger før, og tenkt at dette er et sted hvor man definitivt må «thread the needle». Men det har jeg tenkt mest på grunn av bakgir, girøre og bremseskive, og frykten for å knerte alle de tre nevnte. 

Nå kom jeg for nærme med dekkveggen.

I en annen tid kunne denne steinen sikkert vært et godt emne for et drapsvåpen. Nå har den drept noe importert gummi fra Asia, og sykkelgleden min for resten av turen. 

Så pumper jeg i luft.

Og det blir jo litt ekstra, for nå har jeg brukt den ene reserveslangen jeg har. Ikke pokker om jeg vil punktere igjen og gå fire kilometer i sykkelsko hjem. Jeg pumper vel i cirka så mye luft som jeg ville hatt om jeg hadde slanger på sykkelen, og kanskje litt ekstra. 

Og jeg rekker ikke trille mange meterne før jeg kommer på hvorfor jeg sliter sånn med å svare på dette spørsmålet. Å sykle med litt mer luft enn jeg egentlig liker er jo ikke fett det heller. Det er det som er hele nedsiden med å sykle med slanger.

Det blir rett hjem for å ta ut slangen (med alt det sølet og klisset det medfører). 

Og så sette opp slangeløst igjen, da. 

Denne saken er skrevet av

Kristoffer H. Kippernes

Journalist

Kristoffer var journalist og fotograf i Terrengsykkel fra 2010 til juli 2024, og er forfatter av boken Stisykling i Norge.

LES OGSÅ

Hadde jeg den perfekte stisykkelen uten å vite det?

Tror jeg virkelig at den neste sykkelen jeg kjøper skal gi meg noe annet enn en litt freskere farge?

Piggdekk til besvær

Jeg har jobbet i flere år som sykkelreperatør og enda flere år som sykkeljournalist. Da burde jeg klare å skifte et dekk. Vel, om det bare var så enkelt