Vi har valgt å rangere nyvinningene etter hva som har betydd mest for opplevelsen i terrenget, bransjen og hvor stor endring nyvinningen faktisk førte med seg i de påfølgende årene.
På nittitallet syklet vi med styrer med 56 centimeters bredde. Utover i det nye årtusenet økte styrebredden gradvis både på sti-, ritt- og utforsykler. Utforsyklene ledet an og allerede da kalenderen vippet over til 2010 var utforsyklistene allerede på opp mot 800 mm brede styrer.
I vår sykkelguide fra 2010 kan vi se at for kvikke rundbanesykler og lette stisykler var historien en annen. Her omtalter vi styrer på 60-62 cm som ganske brede. Nå ti år senere er også styrer på sykler til rundbaneritt over 70 cm brede.
Kanadiske Geoff Kabush regnes som den som først hevdet seg i verdenscupen i rundbane med realt bredt styre.Han vant verdenscuprittet i Bromont i Canada i 2009 med bredt riserstyre og single-krank som den første i historien og satt med det i gang trenden med færre gir også.
Parallelt med at vi har begynte å sykle med grovere og grovere sykler i terrenget har behovet for kraftigere dekk økt.
Moderne stisykler er superallsidige og selv grove endurosykler kan sykles på lange varierte turer og kortbeinte sti- og rittsykler kan kjøres hardt utfor. Alle terrengsykkelkategorier aksepterer nå bredere dekk enn for 10 år siden. Blindsporet med pluss-dekk, i størrelse 2,8-3,2 tommer kom og gikk, men det medførte uansett at dekklaringen på de fleste stisykler ble pushet til 2,6 tommer.
På stisykler er 2,4 til 2,6 tommer nå blitt standarden. Samtidig som vi har fått dekk med mye større volum enn tidligere, har felgbredden økt, noe som igjen gjør de store dekkene noe lavere enn før.
For å imøtekomme den ekstra farten vi nå tar i grovt terreng har det blomstret opp en underskog av småprodusenter som lager skuminnlegg til å ha inne i dekkene for å skåne felger og motvirke punkteringer. Slike innlegg er selvfølgelig avhengig av at slangeløs sykling har blitt standarden i terrenget.
Nett-tjenesten Strava kom på nett i 2010 og endret syklingen for alltid. Vi hadde nett-logger for trening og turer før Strava kom på banen.
Garmin sin egen tjeneste Connect fantes før Strava og gjorde det mulig å dele turer og skryte av høydekurver og kart. Det Strava tilførte syklingen var rangering av tiden man bruker på segmenter i terrenget eller på veien. Med Strava kunne vi konkurrere med hele verden på hver tur.
Før Strava var det få måter å vite hvor god man var til å sykle. Du kunne sykle opp kjente bakker som hadde mer eller mindre oppdaterte resultatlister og tidsangivelser på nett, eller du kunne delta i en konkurranse.
Med Strava kunne du selv definere hvilke strekninger du ønsket å konkurrere på. Syklet du på nye steder kunne du raskt se hvor lista lå på de strekningene du passerte. Utover i årtiet fikk flere og flere sykkelcomputere og GPS-klokker muligheter for live-segmenter slik at du ikke få opp varslinger for når segmenter du fulgte startet.
Underveis på segmentet kan du hele veien se hvordan du ligger an i forhold til din egen pers, segmentlederen eller neste person på lista.
Med Strava fikk alle et kjennskap til uttrykket KOM - King of the Mountain som er raskeste mann på et segment, enten det går oppover, bortover eller nedover. QOM er Queen of the Mountain - raskeste kvinne.
Betaler du får Strava-tjeneste får du tilgang til en del ekstra informasjon og kan sortere resultatlistene på vekt, alder, grupper og hvem du følger. Med smart sortering kan nesten alle havne på toppen av en liste eller to. Hvis ikke kan du alltids lage et segment få andre sykler på. Det finnes en KOM eller QOM til oss alle. Strava har også skapt noen utfordringer.
Begrepene Strava-syklist og KOM-jeger har blitt skapt - disse beskriver gjerne syklister som hensynsløst jager en god tid på et segment, uansett om segmentet går på stier med mange fotgjengere eller på tvers av lyskryss.
Sykkelcomputere med innebygget GPS førte til mye mindre stress med montering. Borte var magnet i forhjulet og sensoren på gaffelen. Vi trengte heller ikke lenger å måle diameteren på hjulet hver gang vi byttet dekk. Nå var det også lynraskt å flytte computeren mellom flere sykler.
Med en GPS-enhet på sykkelen åpnet også muligheten for å finne nye runder og stier på steder vi aldri hadde vært før. Nå kunne vi laste ned spor fra kjentfolk og slapp bomturer. I tillegg var det vesentlig raskere å finne veien hjem til hotellet hvis vi syklet oss bort i utlandet.
GPS-computerne er så nøyaktige at fart og avstand måles presist uten ekstra fartsmåler i forhjulet. De fleste gode computere har også innebygget barometer og gir dermed også nøyaktig høydeinformasjon og tall for mengden stigning i løpet av en tur.
Ikke alle teknologiske nyvinninger er prangende og tydelige. Svenske MIPS, utviklet av det Karolinska Institutet i Stockholm er knapt synlig. Likevel har nyvinningen vist seg å bidra til at nye hjelmer beskytter hodene våre mye bedre enn gamle hjelmer.
MIPS som står for Multi-directional Impact Protection System kom på markedet rett før 2010 og har i en rekke uavhengige tester vist seg å gjøre hjelmer bedre. MIPS består av et tynt plastlag mellom hjelmens skumlag og svettepolstring. Plastlaget gjør at hjelmen sklir rundt på hodet med en viss demping.
Dette reduserer muligheten for hjernerystelse når vi treffer bakken med hodet i en vinkel og med bevegelse i en retning. De færreste fall på sykkel skjer ved at vi faller rett ned på hodet uten noen fart i noen retning. Siden lanseringen har MIPS bredt om seg og er nå å finne i hjelmer fra de aller fleste produsentene på markedet.
De uavhengige testene til universitetet Virginia Tech i USA viser at MIPS-hjelmer beskytter bedre enn andre hjelmer. Akkurat nå har åtte av de ti høyeste ratede hjelmene på Virginia Techs rangering av terrengsykkelhjelmer MIPS. Kun fire av de 20 høyest rankede hjelmene er uten MIPS. Alle i topp fem har MIPS.
MIPS har gjort sykling ørlite grann mindre farlig. For det fortjener det beskjedne sikkerhetssystemet en plass på denne listen.
SRAM eksperimenterte med alternativer for frontgiret før det siste tiåret. Noen husker kanskje Hammerschmidt-kranken med to interne gir i selve krankløsningen. Men først i 2012 lanserte Sram den revolusjonerende girgruppa XX1. Borte var frontgiret. I stedet fikk vi 11 tannhjul i kassetten.
To nyvinninger gjorde at girsysystemet startet en revolusjon. Den første: Sram lagde sitt eget boss, altså den delen av baknavet som kassetten festes til. Srams nye XD-boss tillot bruk av et minste tannhjul i kassetten med bare 10 tenner. Dette gjorde det mulig å oppnå hele 420 prosent girspredning med kun ett tannhjul på kranken.
XX1-kassetten gikk fra 11-42. Til sammenligning hadde et Shimano-oppsett med trippelkrank og 11-36-kassett et spenn på 545 prosent. Men i det spennet var det flere kombinasjoner som ikke fungerte optimalt.
Med XX1 kunne vi også klare oss med vesentlig mindre krankdrev enn vi gjorde tidligere. 10-er-tannhjulet i kassetten gjorde at vi med 34-tenners krankdrev fikk like tung utveksling som med 38-tenners krankdrev og 11-tannhjul i kassetten.
Da flere og flere brukte store 29er-hjul ble også behovet for store girutvekslinger mindre.
Les vår test av SRAM Eagle her
Den andre nyvinningen som muliggjorde 1x11-oppsettet og fremtidige 1x12-oppsett var Srams nye krankdrev der annenhver tann var tykk og tynn. Det samme gjaldt trinsehjulene i bakgiret. Denne spesielle utformingen på krankdrev og trinsehjul måtte linkes opp med kjedet på riktig måte.
Med de tykke tennene på drevet mellom kjedets ytterplater og de tynne tennene mellom kjedets innerplater holdt Srams nye X-Sync-drev kjedet ordentlig på plass. Sammen med stram kløtsj i bakgiret, som Sram hadde innført på sine todelte grupper noen år tidligere førte denne nyvinningen til at vi ikke mistet kjedet, selv uten en kjedefører over kjede og krankdrev.
Med utviklingen av 1x11-drivverket, som stadig kom på billigere girsystemer, og senere videreutviklingen av det 12-delte Eagle-drivverket tok Sram store markedsandeler fra girgiganten Shimano. Allerede i 2013 og 2014 var Shimano-brukere i stort mindretall på rundbane og maratonritt.
Først med XTR-gruppa som kom på markedet i 2019 kom Shimano etter med en dedikert 1x12-gruppe.
Også geometrirevolusjonen som virkelig har fått fart de siste par årene startet gradvis. Gary Fisher, terrengsykkelpioneren som har fått æren for å finne opp terrengsykkelen var også blant dem som pushet frem 29erne når markedet ikke ville ha dem.
Gary Fisher var også den som først skjønte at terrengsykler bør kortere stem, kortere kjedestag og lengre frontramme enn landeveissykler. Hans Genesis-geometri tok stemlengden fra 150 mm til 90-110 mm for sykler i størrelse M og L. Dette var før årtusenskiftet, men resten av bransjen brukte lang tid på å følge etter.
Siden 2010 har lange frontrammer, korte bakrammer og slake styrevinkler blitt normen. Nye merker konkurrerer om å ha de aller slakeste og lengste syklene, mens de etablerte merkene har funnet en gylden middelvei.
Den nye trenden tilskrives som regel katalanske Cesar Rojo og hans innovative Forward Geometry. Historien bak Forward Geometrien starter også den på utforsykler.
I 2008-sesongen startet den doble utforverdensmesteren Fabien Barel opp utforlaget Subaru-Mondraker. Det spanske sykkelmerket var stort i Spania, men lite internasjonalt. Med seg på laget fikk Barel en ung Cesar Rojo. 27 år gamle Rojo hadde syklet på det legendariske Honda-laget på begynnelsen av 2000-tallet, men hadde tross en lysende karriere som utforsyklist foran seg valgt ingeniør- og designstudier.
Rojo holdt likevel god fart i utforløypa og da han møtte Barel skapte de sammen ny sykkelmagi. Barel ønsket seg slakere styrevinkel på utforsykkelen sin, og Rojo hadde hatt samme tanke. At Barel også samarbeidet med demper- og geometrinerden Chris Porter gjør at det vi nærmest kan se på Subaru Mondraker-laget som opphavet til den moderne stisykkelgeometrien vi setter pris på nå.
I 2009-sesongen brukte både Barel og Rojo en prototype av utforsykkelen Mondraker Summum. Den hadde ikke bare slakere styrevinkel enn noen annen utforsykkel hadde hatt før, den var også rekordlett. Summum-sykkelen bød på justerbar styrevinkel - til så slakt som 59 grader, justerbare kjedestag og Rojos egenutviklede VPP-lignende demperoppheng Zero. Barel vant verdenscuprittet i Maribor på den ekstrem sykkelen og sykkelgeometri ble aldre det samme igjen. Siden da har Rojo presset på videre.
I 2013 kom Mondraker stisykler med Forward Geometry. Syklene så rare ut, og mange nektet å tro at stemer på 10-30 mm og overrør opp mot 10 centimeter lengre enn vi var vant til kom til å bli en suksess. Men som Gary Fisher opplevde et tiår tidligere, og med 29er-syklene. En god ide vil få fotfeste uansett hvor latterliggjort den blir i starten.
I dag har de fleste terrengsykler en geometri som minner mer om Rojos Forward Geometry enn sykler med geometrien vi satt pris på i 2008.
På sti- og endurosykler har stem på 30-45 mm blitt normen og overør på 650 mm på sykler i størrelse large er nå alt annet enn uhørt. Cesar Rojo startet for få år siden luksusmerket Unno med produksjon av karbonrammer i Barcelona han har også utviklet demperoppheng for Intense. Barel jobber for Canyon som produktutvikler og lagleder for merkets enduro- og utforlag.
Chris Porter har strukket geometristrikken enda lengre med sitt eget sykkelmerke GeoMetron.
I 2010 hadde Trek og Scott som de eneste inngått et samarbeide med Rock Shox om senkepinne med intern vaierføring. I årene før var senkepinner med eksterne vaierløkker så vidt kommet på markedet. Få sykler kom med dette som standard og kun de smarteste og mest progressive stisyklistene gikk til innkjøp av slike separat.
I årene etter 2010 ble senkepinner med intern vaierføring standarden og alle stisykler kom etterhvert med hull i rammene tilpasset senkepinner. Utviklingen som startet på syklene med aller meste vandring, og mest til enduroritt og fellesstart-utforritt som Megavalanche har det siste tiåret spredd seg gjennom hele terrengsykkel-jungelen.
I 2020 forventer vi at alle dyre sykler kommer levert, eller i det minste helt klargjort for senkepinne med intern vaierføring. Også rittsyklister har omfavnet fordelene med senkepinne de siste par årene.
De teleskopiske pinnene er nå nesten like vanlige i verdenscupsirkuset i rundbane som i enduro world series. Også hardtailer til bruk i rundbaneritt blir nå satt opp med senkepinner. Alle som har syklet med en senkepinne noen timer vet at det ikke er noen vei tilbake.
Mer enn noe andre oppgraderinger som har kommet det siste tiåret har senkepinnen endret hvordan vi sykler. Vi opplever nå at vi heller vil sykle med en halvdemper med senkepinne enn en kapabel fulldemper uten, når det kommer til bratt teknisk terreng.
Senkepinnen gir bedre kontroll, økt trygghet, bedre sikkerhet og er også med på å begrense muligheten for bakhjulspunkteringer. Bedre enn Kinder-Egg til og med.
En artikkel om tiårets terrengsykkeltrender kommer ikke utenom elsyklene. Elsykler vil mer enn det meste annet på denne liste forandre hvordan terrengsykling vil bli utøvd og opplevd i årene som kommer. Likevel tror vi at denne utvikling først vil skje i det nye tiåret, mer enn at den har skjedd allerede.
El-terrengsykler har vært på markedet i flere år allerede. De siste to årene har bransjen kastet seg over denne kategorien sykler og mulighetene den gir til å vinne nye markeder og nå nye mennesker.
De relativt lette og kraftige el-motorene som vi nå får på terrengsykler er allerede avanserte, raffinerte og holdbare. De gir terrengsyklingen en helt ny dimensjon, og vil for mange gjøre terskelen mindre for å begynne med og drive med terrengsykling.
Elsyklene kan føre til en ny økning i terrengsykkelsportens popularitet, en økning vi ikke har sett så tydelig siden boomen på midten av nittitallet - da interessen for terrengsykkelsporten eksploderte over hele verden. At forbudet mot elsykling i terrenget i Norge ble opphevet har ført til en stor økning av salget og interessen her til lands, sannsynligvis har vi likevel bare sett begynnelsen på elsykkelens rolle i terrengsyklinga.
Min spådom er at i løpet av det neste tiåret vil elsykler bli normalen når det kommer til sti-sykler. Ikke-motoriserte terrengsykler vil etter hvert bli forbeholdt de som sykler konkurranser og noen særinger som ønsker å klare seg uten motor. For alle dem som sykler kun for moro skyld og gleden ved å komme seg rundt i naturen vil kanskje elsykler bli normalen om kun få år.
Utviklingen her har nok akkurat begynt.
Den desidert største endringen på terrengsykler det siste tiåret har vært endringen av hjulstørrelse. I 2010 var 29er-hjul en raritet som vi i Terrengsykkel omtalte som en egen sær kategori i sykkelguiden vi ga ut det året. Kun ytterst få av de store produsentene hadde 29er-sykler i katalogene. Hvis de hadde det, så var det kun innenfor halvdemper-kategorien.
Fulldempere med store hjul var fortsatt ansett som en tilnærmet umulighet. Både fordi produsentene mente det ikke var plass til både dempervandring og store hjul, samt at markedet for slike sykler ville ha vært ytterst minimalt. Det var lite som tydet på da at 29-tommer kom til å være den dominante hjulstørrelsen innenfor alle kategorier terrengsykling nå som kalenderen viser 2020.
Gary Fisher hadde klokkertro på de store hjulene og stod på sitt mens han ble latterliggjort og ledd av. Trek var det første store merket - de kjøpte opp Gary Fishers eget - som hadde stor 29er-kolleksjon.
Specialized fulgte etter og var først ute med realt grove 29ere. Etter at Jaroslav Kulhavy vant verdenscupen og VM i rundbane i 2011 på fulldempet 29er snudde først ritt-sykkelverdenen, senere fulgte stisyklene, endurosyklene og nå også utforsyklene. I 2020 har 29er-hjulene overtatt 100 prosent i rittsykkelkategoriene.
Kun sykler i de aller minste størrelsene og til barn tilbys nå med mindre hjul i disse kategoriene. I stisykkelkategoriene kan du fortsatt finne sykler med mindre hjul enn 29 tommer, men de blir færre og færre.
I utforverdenscupen vil de aller fleste bruke sykler med 29-tommers hjul, enten både foran og bak eller bare foran med et mindre bakhjul.
26-tommers størrelsen som dominerte i 2010 er så godt som totalt borte fra markedet. Unntaket er barne- og billigsykler.
29er-revolusjonen har også vært drivende for mange av de andre nyvinningene det siste tiåret. Spesielt gjelder dette 1x11 og 1x12-drivverkene med små krankdrev og generelt mer fokus på lette gir, enn tunge gampegir for grusjaging.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Terrensykkel,
Fri Flyt, UTE, Klatring, Landevei og Jeger sine nettsider, app og e-magasin.
Abonnementene fornyes automatisk og kan sies opp når som helst, men senest før perioden utløper.
Terrengsykkel.no skriver om gode sykkelopplevelser og er det naturlige startstedet på nett. Terrengsykkel.no gir deg inspirasjon til å sykle mer, finne nye stier og holder deg oppdatert med grundige utstyrstester.
Har du spørsmål?
Terrengsykkel skriver om gode sykkelopplevelser. Her møter du ildsjelene og de som pusher grensene. Terrengsykkel gir deg inspirasjon til å sykle mer og finne nye stier. Grundige utstyrstester gjør at du velger riktig utstyr du kan ha lenge. Vi belyser kontroversielle temaer og gir rom for gode argumenter.
Redaksjonen arbeider etter Redaktørplakaten. Holdninger og meninger i Terrengsykkels reportasjer er ikke nødvendigvis i tråd med redaksjonens syn.
Terrengsykkel har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale fra Terrengsykkel for bruk annet sted, crawling, skraping, indeksering (for eksempel tekst og datamining) er ikke tillatt uten avtale.
Fri Flyt AS
Postboks 1185 Sentrum
0107 Oslo
Tlf: 21 04 77 48 (8-16 man-fre)
kundeservice@friflyt.no
Vi svarer raskt på mail.
Tlf: 21 95 14 20 (9-10 man-fre)
Terrengsykkel.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo
Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Kristoffer Kippernes
Kommersiell leder: Alexander Hagen
