KOMMENTAR: Det skjer så fort at jeg nesten ikke merker det. En høyresving, en venstre sving, over den litt kinkige svaberg-aktige steinrøysa, inn i en venstre, jeg setter opp sving for å vri meg rundt den litt vanskelige off-cambersvingen og BÆM!
Så er jeg redusert til en stivettregelbrytende, irritert og bitter Mann(36).
Det er ikke fordi jeg har låst bakhjulet i en bratt nedoverbakke.
Det er ikke fordi jeg har syklet gjennom myr.
Det er ikke fordi jeg har syklet i et sårbart område etter nedbør, for det har ikke regnet på fire uker.
Det er fordi en eller annen klovn har etablert ei ny linje rett over selve hindringen i terrenget som man må være en teknisk dyktig syklist for å komme rundt. Og jeg blir bare dratt inn i det.
Det er ikke rart. Den nye linja er enklere. Den gjør at du slipper å bremse. Den gjør at du slipper å ha akkurat riktig vektfordeling på sykkelen i den vanskelige off-camber-svingen. Enkelt forklart bare gjør den ting .. vel, enklere. Blikket går rett inn i den enkle linja, og på millisekunder er det avgjort i hjernen at dette er enkleste utvei.
Irritasjonen min er ikke isolert til Stivettreglene eller den ene sti-snutten jeg står på stien og ergrer meg over.
Problemet jeg også har, er at jeg har vært nybegynner selv en gang. Jeg vet at stisykling kan være vanskelig, og at det er fristende å velge en enklere utvei. Men jeg vet også at all terpingen, øvingen og teknikktreningen er det som har gjort at jeg har stor glede av å klare nettopp slike vanskelige svinger som den jeg nettopp bare raste forbi.
Det begynte med en dannelsesreise.
Jeg hadde mine formative år som ung stisyklist i Bymarka i Trondheim. (Shout-out til alle som dro i gang fellesturer på forumet). Der var det å stoppe og ta seg tid til å lære seg en teknisk manøver halve poenget med turen, det være seg oppover eller nedover. Det var ingen sure miner eller formaning, bare en grunnleggende pietistisk tanke om at hvis du ikke klarer hindringen, øv mer.
På en måte kan man si at vi ikke hadde noe valg, for Bymarka er jevnt over ganske teknisk. På en annen side, kan man si at vi like gjerne bare kunne laget nye spor rundt hvert eneste crux der også. Men det gjorde vi ikke.
Er det sinne jeg kjenner på? Er det raseri? Kanskje litt mest av begge deler, men det er mest irritasjon. Irritasjonen over at det lages nye spor er én ting.
SNARVEI: Man sparer kanskje et halvt sekund, men stien ser ikke bra ut når mange nok gjør det. Foto: Kristoffer H. Kippernes.
Men nei, den verste irritasjonen er at det er min egen opplevelse som forringes. Det krever noe av deg som syklist å komme rundt den svingen. Å bare slippe seg rett fram og over, kan hvem som helst gjøre.
Og noe av det aller verste, er at jeg kjenner at jeg blir en moralistisk raring som skal mene noe om hva stisykling skal være for andre. Det jeg har funnet glede i med stisyklingen selv, er at det kan utøves på så mange måter. Og med en hel generasjon som nå vokser opp, eller begynner med stisykling hvor den grunnleggende kjennskapen de har er de supre tilrettelagte stiene på destinasjoner som Trysil og Nilsbyen, er det ikke rart at mange dras mot flyt og fart.
Men når det kommer til det å lage nye spor og kutte svinger, kjenner jeg at jeg møter veggen.
Fullstendig.
Noen mener den beste måten er å slenge ut surmaga kommentarer slik jeg gjør her og nå.
Noen mener den beste måten er å stoppe på neste tur og bygge en haug av kvist og stein og sperre den nye linja.
Noen mener den beste måten er å stoppe folk i gjerningsøyeblikket og gi dem huden full.
Selv håper jeg at alle er så heldig som jeg var en gang; jeg dro på tur med noen som var tålmodige og fant glede i å mestre flere av stisyklingens aspekter enn å bare holde i styret i ei rett linje ned skogen.
Da tror jeg alle ville blitt litt gladere.
Ikke bare surmagede terrengsykkelveteraner med god teknikk.
