Piggdekk til besvær

Hvorfor det har blitt en fanesak for meg å skyte ned illusjonen om at dette er så fett ved første mulighet, lurer du på? Jo, det skal du få høre nå. 

La meg bare si at i utgangspunktet stemmer det. 

Jeg er mye ute og sykler. 

Men tro meg, det kan man bli lei av. Mye av grunnen til det, er jo ikke syklingen i seg selv. Selv om jeg sikkert ikke tjener like mye som kollegene mine som skriver om finans eller fotograferer i krigssoner, hobbyen min er blitt en jobb og jeg kræsjer i trær fra tid til annen, så er jo sykling gøy. 

Det handler mer om alt det rundt. Det som må skje både før og etter. Og det skal det handle om nå.  

Piggdekk. Nærmere bestemt slangeløse piggdekk. Som ikke lar seg sette opp slangeløst. 

Det skjer det som ofte skjer. Jeg har en sykkel jeg skal teste. Men det er slutten av november. Det er kaldt, det er snø, og det er akkurat begynt å legge seg et lite forrædersk lag med frossent vann i marka, med et tynt snølag oppå. 

Sist jeg var ute gikk det bra uten piggdekk, men jeg tenkte at det neimen ikke hadde skadet om jeg hadde det heller. Så greit. Da blir det omlegging av dekk.

Det er bare to faktorer her som gjør det hele litt spennende. 

1. Det er piggdekk.

2. Sykkelen som de skal på, er satt opp slangeløst.

Mange synes det er noe herk å legge om til piggdekk. Selv synes jeg det som regel går ganske greit, men så har jeg også sikkert gjort det hundre ganger. Nei, det er slangeløsbiten av det som er noe herk. For av en eller annen grunn vil ikke alle piggdekk la seg sette opp slangeløst like lett.

Les også

Er det lov å kjenne på sin indre moralist? 

KOMMENTAR: Er det greit å kutte svinger på stien?

Til min store overraskelse, og forsåvidt glede, er det ikke guffe i dekkene på sykkelen fra før. Noen har tatt sjansen på å poffe dem opp uten. 

Greit nok det, mindre søl i hvertfall én del av prosessen. Det som derimot overrasker meg negativt, er at denne sykkelen har spesialfelgbånd i hardplast, laget for akkurat disse felgene. 

Ergo er backup-planen min, som er å sette opp med slanger, helt ute av bildet. Bare én ting å gjøre da. Bryte på. No turning back. 

Så står jeg der. 45 minutter senere. Vann og rosa latexvæske utover både betonggulvet, sykkelen og klærne mine. Men dekkene er hvertfall fulle av luft. Det siver litt fra sideveggene, men greit nok. Greit. Klar nå. Skal bare få med meg sirkeltrening etter jobb, og så tråkke hjem. 

– Går det bra med deg?

Min kollega Lorena snur seg omsorgsfullt i kontorstolen og ser på meg som om jeg nettopp har hatt et sammenbrudd. 

Når jeg kommer opp til pulten igjen er jeg så svett av jeg må ta av meg genseren og lua jeg går med for å dekke over det faktum at ikke heller Mann (37) synes det er helt uten komplekser å ha lite hår på hodet. 

Men nå siler svetten fra pannen. 

– Joda. Skulle bare bytte dekk. Jeg vil helst ikke snakke om det, sier jeg. 

Sirkeltreningen blir svett, den også. Kanskje er det aggresjonen fra det helsikkes piggdekkprosjektet som gjør at jeg tar meg ut litt ekstra. Etter å nesten ha lidd en smertefull død med syrefremkallende trancemusikk på alt for høyt volum i sirkel med kettlebells, gymmatter og manualer, skal jeg sykle hjem. Hva møter meg på verkstedet? 

Jo. et flatt framdekk. Bakhjulet har tilsynelatende, og merk deg ordet tilsynelatende her, holdt på luften. 

Les også

– Det er for kaldt!

Kulda har slått inn over landet, og av og til er det helt greit å la sykkelen stå. Mens du venter på litt mer levelig utetemperatur kan du jo alltids prøve noe annet. Dette er fire ting du kan gjøre når det er for kaldt til å sykle ute.

«HKGG», eller «Hva Kan Gå Galt», er en snart oppbrukt term blant meg og mine sykkelkompiser. 

Så jeg tenker som så: det er seks kilometer å sykle hjem. Bare oppoverbakke, men det er da en elsykkel. Det betyr at jeg kommer meg fortere hjem. Hva om jeg bare pumper opp begge dekkene maks, og tråkker på, så går jeg da ikke tom så fort? 

Genialt. 

Jeg tråkker på. 

Jeg kommer til Ullevål sykehus. Jada. Du har tippet rett for lenge siden. 

Begge dekkene er flate. Jeg er svett. Og sur. Nei, forbannet.

Jeg hadde en genial plan. Jeg skal ikke lure meg selv til å være genial igjen med det første,der jeg tråkker gatelangs. I sykkelsko. Med hjelm.

Som en annen idiot. 

Halvannen kilometer går jeg til nærmeste t-banestopp mens guffa surkler og skvulper langs dekkanten og jeg forbanner den som fant opp dette makkverket av et produkt som er slangeløse dekk. Eller «slangeløse dekk». 

Det koker fortsatt, mest av sinne, lite av fysisk aktivitet når jeg kommer hjem. 

Så mye at jeg snur i døra, hiver sykkelen i bilen, kjører på jobb, og bruker en liten time på å få av piggdekkene igjen, tørke rent både felger og dekk for guffe, klarer å søle enda mer guffe på klærne mine, og setter opp sykkelen med slanger igjen, og kjenner litt ekstra på gnagsårene på begge hælene som jeg fikk etter å ha gått gatelangs i sko som overhodet ikke er laget for å gå gatelangs med. 

Neste dag drar jeg ut for å teste igjen. 

Og det lille snølaget har nå heftet seg så mye til isen under at piggdekk er helt overflødig. 

Om forfatteren

Kristoffer H. Kippernes er journalist i Terrengsykkel.no. Utdannet fotograf, som har tatt bilder av- og skrevet om terrengsykling i snart 14 år, og har bred erfaring med testing av sykler og utstyr.