I sykkelbransjen opplever jeg at det er mange damer som ønsker en endring vedrørende kjønnsbalansen. Mannfolka også.
Det blir gjort tiltak for å legge til rette for oss damene, men i det siste har jeg følt at det er mye prat og lite action.
Jeg blir oppgitt når jeg ser at mange av oss ikke velger å ta mulighetene som ligger der, men heller sitter hjemme og klager på at forskjellene er så store.
Ja – jeg er fullstendig klar over at mange gjør sin egen greie og det er helt lov. Jeg er også klar over at det er mange som tar plass og setter i gang gode tiltak som for eksempel egne sykkelgrupper for damer hvor man planlegger felles turer, eller endurogrupper. Jeg synes dette er veldig bra for å bygge selvtillit samt skape et trygt miljø, men vi må ta den selvtilliten og tørre å inkludere oss i miljøene hvor gutta også er. Vi kan ikke segmentere oss i grupper som kun består av det ene eller det andre. Da kommer vi ingen vei.
Jeg jobber som prosjektleder i Fri Flyt, og er blant annet ansvarlig for landets største sykkelfestival. En av mine fanesaker er å jobbe for å senke terskelen for deltakelse blant kvinner, samt bygge selvtillit til å tørre å utforske mer og tørre å ta mer plass. Så kan det hende den jobben jeg gjør ikke er god nok, men da må vi engasjere oss gjennom dialog og konstruktive tilbakemeldinger som man kan bygge videre på. Vi må bli med på leken. Vi må tro på oss selv og stikke oss fram hvis vi ønsker en endring.
I alt for mange tilfeller opplever jeg at mannlige medsyklister blir gjort til “kjeltringer” - meg selv også før jeg forteller at jeg er kvinne selv, fordi vi angivelig ikke gir nok plass til damene. Det gjør faktisk vondt å se hvor lei seg mange av de blir - meg selv inkludert, fordi det eneste vi vil, er å bidra til et godt miljø hvor alle blir hørt, uavhengig av kjønn, nivå og grad av interesse. Men akkurat den jobben der, den er vanskelig.
Flere av oss gjør ulike tiltak for å jevne ut ulikhetene: vi applauderer de som tar kontakt og ønsker å bidra, vi sørger for å skrive «kvinner oppfordres til å søke» i stillingsannonser, vi gjør ulike arrangementmessige tiltak slik at terskelen for å delta senkes, vi lager egne arrangement som kun er forbeholdt kvinnelige syklister. Lista er lang og dette er bare en brøkdel.
Kort fortalt, så blir det gjort tiltak for å jevne ut kjønnsbalansen og vi kan selvfølgelig bli bedre. Det må gjøres mer. Men endringene skjer ikke automatisk og det er veldig vanskelig for mannfolka – og for meg, å vite hva damene vil. Det vet alle som er i, eller har vært i et parforhold. Løsningen da er å kommunisere.
En tydelig forskjell som jeg føler det kan være relativt enkelt å gjøre noe med, er at det er en mye større prosentandel menn som tørr å ta plass, enn det er damer.
Jeg hører ofte at vi må lage plass for damer - ja jeg sier det jo selv også. Men på et tidspunkt - som resulterte i denne kommentaren, så blir man lei. Fordi jeg og flere andre prøver så godt vi kan for å legge til rette, få tak i masse damer som kan bidra fordi vi VET at dere eksisterer dere ute. Problemet er bare at vi ikke vet hvem dere alle er, og da trenger jeg at du tar kontakt og sier “hei her her jeg!”, i stedet for vente på at noen på en eller annen måte skal finne deg.
Eksempelvis: Når jeg legger ut en stillingsannonse så skriver jeg ikke “kun mannlige søkere”. Likevel får jeg KUN mannlige henvendelser. DETTE er forskjellen og essensen jeg ønsker å få fram. Tørr å ta det første steget! Tørr å ta plass, tørr å få nei, tørr å feile. Gi litt faen. Du har masse bra å komme med. Det er mange som heier på oss og vi heier på hverandre.
..og så kan det hende at det noen ganger ikke er bra nok, men det gjelder ofte i like mange tilfeller for mannfolka som for damene. Ingen vil vel bli valgt bare fordi de har 2 X-kromosomer?
Men gutta sender e-poster, de spør, de maser, de graver, de er på, de satser, hopper. Og det er mange av dem. Vi gjør det vi og. Men vi er for få. Vi må bli flere. Vi må tørre. Gi litt faen. Folk heier på oss og vil ha oss der. Da må vi tørre å ta den plassen.
Jeg er en av de som tørr å ta plass. Bare se her! Ja - det er skummelt. Men jeg gir litt faen. Og det går stort sett veldig bra.
Ja, jeg har selvfølgelig opplevd litt grynting på nesa og blitt sett litt rart på – spesielt når jeg forteller at det er jeg som er sjefen. Spesielt da. Jeg har opplevd at alle mine mannlige kollegaer blir hilst på og tatt med i diskusjoner, mens jeg har stått som en skygge på siden. Trikset da er å bare kaste seg inn i det, og så lærer man masse på veien. Jeg har kjempet hardt for den plassen jeg har nå og valgt å se bort ifra de veldig få kjipe hendelsene. Summa summarum så har det egentlig vært ganske gøy – og det er det fortsatt.
Det er mange områder i miljøet hvor det trengs en endring, men jeg tror mye av starten på løsningen ligger i å tørre å ta plass. Sånn blir det en forskjell. Til slutt. Det er masse muligheter der for den som har interesse av å ta plass. Samtidig må vi også akseptere at ikke alle vil ta plass – og det er greit det også.
Så etter at du har lest denne kommentaren så ønsker jeg meg to ting:
1 - uavhengig av kjønn. Tørr å engasjer deg.
2 - Er du kvinne / jente - tørr å ta kontakt med noen som du synes at du har noe å bidra med til. Jeg lover deg – det kommer mest sannsynlig til å bli kjempegøy. Hvis du har lyst da selvfølgelig.
Tonje Sameien
Alder: 29
Yrke: Prosjektleder Fri Flyt, avdeling Terrengsykkel. Ansvarlig for Terrengsykkelrittet, Utflukt og Terrengsykkelcamp.
Bakgrunn: Bachelor i Friluftlivsveiledning ved Høyskolen i Sogn og Fjordane. Utdannet level 2 mtb-guide via NMIG.
