Jeg innrømmer det: Jeg synes biler er kjempestas. Bensinpriser. Eksos. Veibygging. Svevestøv. Materialisme. Det får ikke hjelpe: Ingenting er som å koble av i en velassortert bruktbilhall en regnfull fridag. Men jeg må innrømme at det er først de siste par åra at jeg virkelig har fått øynene opp for selveste drømmebilen for syklister:Toyota Hiace!

Jeg har en t-skjorte som det står «Hiace Forever» på. Jeg har trykket den selv. Ikke mange forstår hvorfor. Men la meg nå forklare.

Det begynte en høstdag for to og et halvt år siden: Min høyst elskede, eks-røde Toyota Corona Mark II fra 1977 ble solgt for 900 kroner. Fortsatt i prima bruksskick, etter 380.000 trofaste kilometer.

Med Thule sykkelstativ på taket hadde den hjulpet meg gjennom hele Europa, som et levende bevis på bensindrevet liv etter døden.

Da Hemsedal Fat Tire Festival skulle forberedes, rynket ikke Mark II på nesa over å kjøre med baksetet fullt av jord og plank. Den var i det godes tjeneste.Så gjorde jeg tabben.

Jeg kjøpte Saab 9000.

Så sto jeg der da. Men grønn metallic lakk. Lyse seter i plysj. Fin bil. Og lurte på hvordan jeg skulle få inn gjørmete sykkelutstyr etter en tur. Hvordan jeg skulle unngå å ruinere interiøret hver gang jeg satte meg inn etter en real skogstur i regnvær. Prøvde å passe på så sykkelen ikke ripet lakken når jeg lente den inntil skjermen.

Det var latterlig.Bilen var totalt verdiløs.

Det var antakelig derfor underbevisstheten dro min høyre hånd til værs på en bilauksjon noen måneder seinere. I løpet av to minutter satt jeg plutselig der som mannen med det lett overrumplete ansiktet på andre rad, nybakt eier av en brun, femseters kassebil i ukjent tilstand, betal i kassen, det ble tretten tusen fem hundre kroner uten garanti, vær så god neste bil inn, takk. Ulp.Den het Toyota Model F.

Og den ble en umiddelbar suksess. F-en lastet lett inn to sykler i bagasjen, uten noen form for demontering. Baksetet var så romslig at to mann komfortabelt kunne skifte til sykkelsko mens den tredje lappet slange mellom dem. Og den var så billig at en bulk her og en ripe der bare var sjarmerende.

Dette var andre boller.

Men den var ikke perfekt, med en bakende lettere enn et Chris King-hjul. Den fikk sladd på våt asfalt og kjørte seg gjerne fast på sommertid. Det hjelper lite å ha sykler baki når det er tretti mil hjem.

Det var da jeg gjorde varpet:En diger Toyota Hiace.

Ti år gammel. Med firehjulstrekk. Og seks seter. Og et bagasjerom som svelger like mange sykler pluss bagasje uten et kny.

Ahh, hvilken bil. En ny verden åpnet seg: Til fjells med fem kompiser på sykkeltur? Null problem: Sykler og sekker inn bak, gutta foran. Tut og kjør. Med firehjulstrekk, differensialsperre, krabbegir og seksten tommers hjul kommer vi akkurat dit vi vil.

For det er dette biler er til for: De er rømningsverktøy for alle som er glad i å være ute, til fjells eller langt til skogs. For alle som jobber hver ukedag og trenger hurtigspoling ut til naturopplevelsene. Vi bor midt i byen, og lar den stort sett stå i fred der helt til helga kommer.Da fyller vi opp Hiacen og rømmer.

Det er bare én dum ting.En veldig, veldig dum ting.

Jeg regnet den ut nok en gang etter en kjapp stopp på Statoiltidligere i dag. Det koster nemlig å kjøre rundt med bilen smekk fullav sykler og turutstyr. Det koster 1.45 liter bensin per mil, for åvære nøyaktig.

Auda.

Kanskje vi har for tunge sykler?