Tidenes roadtrip med stisykkel

Det er nå begrepet Norwegian flow blir etablert. Men det skal vi komme tilbake til. 

Dette skal være en slags oppskrift på hvordan du kan dra på en roadtrip du garantert ikke kommer til å glemme. Men la meg først forklare; Mick Ross er fra Australia. Han driver nettstedet Flow Mountain bike, og vi har møttes flere ganger på presselanseringer rundt omkring i verden. Presselanseringer er slikt vi sykkeljournalister drar på, gjerne på eksotiske steder, og prøver nye fete sykler på nye fete stier. 

Dette hadde skjedd flere ganger, og vi hadde snakket lenge om at vi burde få til et besøk i hverandres hjemland for å se hvordan syklingen vår er. Våren 2018 sendte han meg plutselig en melding på Messenger; So, are you going to Trysil too?

Det viste seg at sykkelprodusenten GT skulle lansere nye stisykler – i Trysil, Norge. Det ble begynnelsen på en uendelig lang dialog på Messenger. Mick fikk endelig muligheten til å komme hit, og han kunne sette av ekstra tid, så vi fikk syklet litt. 

Jeg ble nesten helt febrilsk i iveren over å planlegge hva vi skulle gjøre. For å sette meg selv i et litt selvhøytidelig lys, så lurer du kanskje nå på hvilke stier redaktøren i Terrengsykkel tar med en fyr fra andre siden av jordkloden på når han vil vise fram Norge? Vel, denne historien håper jeg kan gi en slags forklaring. Etter å ha laget en bok om stisykling i Norge, hvor jeg reiste rundt og syklet flere steder i landet (for å komme grinebitere, surmulere og bedrevitere i forkjøpet; nei, jeg har ikke vært overalt, men ganske mange steder), har jeg rimelig grei oversikt over hva som finnes. Derfor var det fristende å bare tilbringe tiden i Oslo og rundt hovedstaden. Vi har nok stier til å underholde en syklist i dagesvis. Men samtidig ville jeg vise Mick hva stisykling i Norge er for meg. Og hvorfor jeg mener det er verdens beste land å drive med sykling i. 

Når jeg nå tenker tilbake på uka med Mick i bilen, er det disse stedene og minnene jeg husker best.

Les også: Trysil dobler sykkelsatsingen

Oslo

Jeg møter Mick nede i sentrum på hotellet der han bor. Bare fordi det er så utrolig fett å se hvor bynær syklingen i Oslo er, begynner vi med å ta t-banen fra stortinget, opp til Frognerseteren. Turistene tar bilder av oss med syklene, mens vi tar bilder av utsikten. Fra Frognerseteren tar vi grusveier og stier ut til Vettakollen for å se på utsikten. Jeg har i alle år prøvd å forklare Mick hvordan norske stier er. Der han sykler hjemme i Newcastle, Australia, er det gjerne på tilrettelagte stier for sykling. Og gjerne av den sorten som flyter bra, uten alt for mye teknisk terreng. I den grad det er tekniske partier, kommer de gjerne i segmenter. Vi har ikke syklet mer enn 500 meter på første blåsti før Mick utbryter;

– Crikey, is this what you normally ride? 

Med en relativt fersk håndleddsoperasjon bak seg, er ikke norske stier nådige å sykle på, selv med feite dekk og mye vandring. Vi slipper oss ned i terrenget fra Vettakollen, og det er er nå begrepet «norwegian flow» oppstår. Nede ved Sognsvann tråkker vi de stipartiene mellom utfartsstedet og Ullevålsseter. Nabolaget mitt, testterrenget for mye av arbeidet i Terrengsykkel, og alt dette bare et par kilometer fra Oslo sentrum. Gjesten min gjentar flere ganger at det er helt ubegripelig å ha slikt terreng i så umiddelbar nærhet til en storby. Mick har fått en introduksjon til klassisk, norsk bymark-sykling. Vi setter oss i bilen og kjører til Trysil dagen etter.

FORDI: Landets hovedstad har kanskje det mest innholdsrike stinettverket i hele Norge 

TRIKS: Ta t-banen fra sentrum og opp til Frognerseteren, bare for å kjenne litt på hvor heldige byens innbyggere er. 

BESTE MINNE: Iskald øl i kveldssola ved Sognsvann. 

VERSTE MINNE: Antakeligvis Mick sin jetlag i møte med norske røtter.

Trysil

– Det pleier egentlig ikke å være så varmt, prøver jeg å forklare Mick. 

Og jeg prøver å forklare det til alle de andre journalistene som har samlet seg i Trysil også. Jeg prøver å forklare at sommeren 2018 kommer til å gå inn i historiebøkene (hvertfall min) som en av de varmeste i manns minne, og at dette kan da ikke være den nye normen. I solsteiken viser sykkelcomputeren min over 30 grader. 

Det er uansett stor sannsynlighet for at jeg hadde tatt med Mick til Trysil, uavhengig av at vi begge skulle dit på jobb. Ikke fordi at det er noe der han ikke har sett før, men mer for å vise han at vi faktisk har det som kalles flyt i Norge også. Både jeg og Mick har vært på alskens fjonge og berømte steder, og sånn sett er det ingenting «nytt» vi opplever i Trysil. Men for håndleddene til Mick er dette som balsam å regne etter å ha fått et brutalt møte med norske stier i Nordmarka. Hoppene i stien Redneck virker som mer kjent underlag for Mick, og nå er det min tur til å ligge på hjulet hans. Den euforiske hylinga som begynte i Oslo, tar ikke slutt i Trysil.

FORDI: Dette er et sted du ikke kommer unna i stisykkel-Norge, og fordi jeg aldri blir lei av Trysil. 

TRIKS: Gjør unna de bygde stiene enten tidlig på morgenen eller sent på dagen mens det ennå er lite trafikk med barnefamilier. Så kan du heller nyte de naturlige stiene når folk sykler i kø og vinglende småunger står i veien. 

BESTE MINNE: Endelig få prøvd stiene over Grimsåsen

VERSTE MINNE: Følelsen av å nesten gå alvorlig på snørra fordi det er så mye støv at jeg ikke ser hvor jeg sykler. 

Oppdal

Mennesker er vanedyr, og selv er jeg ikke noe unntak. For min egen del er det én tur jeg alltid prøver å få til minst én gang hver sesong. Med hytte rett ved Trollheimens porter på Oppdal, har stisykling inn til Jøldalshytta blitt en tradisjon. Bortimot hvert år siden 2004 har jeg gjort denne turen minst én gang i løpet av sykkelsesongen. Jeg forklarer alt dette til Mick når vi tråkker de første meterne på sti fra parkeringsplassen på Nerskogen. 

– Oh, so you mean «backcountry»?

Og det er da jeg endelig skjønner hva slags ord jeg burde brukt for å bedre beskrive på engelsk hvordan mye av syklinga jeg gjør, er. Trollheimen er litt rar. Den er storslagen og imponerende, på en litt sånn beskjeden måte. Særlig denne delen av fjellene. Det er kanskje denne storslagne utsikten som gjør at jeg ikke får med meg noe kratt som ligger over stien. Krattet lugger i forhjulet mitt, og jeg flyr. Vektløs, helt til jeg treffer bakken med et hult smell, og en rar følelse i brystet. Ved Jøldalshytta får jeg endelig bruk for de smertestillende tablettene jeg har syklet rundt med i førstehjelpssettet i månedsvis. 

Jeg er litt usikker på om jeg har dratt det for langt. Han sier ikke så mye – annet enn at han fortsatt er jet-lagged. Men halvveis nede i utforkjøringen tilbake til bilen kommer smilet tilbake hos Mick, og i bilen på vei hjem slutter han ikke å snakke om hvor utrolig det er å føle seg så i villmarken – og være så nære sivilisasjonen.

FORDI: Oppdal har den sjeldne ombinasjonen av sentrumsnær høyfjellssykling. 

TRIKS: Høyfjellet kan være kjølig, selv midt på sommeren. Pakk med ei vind/regnjakke.

BESTE MINNE: Ansiktsuttrykket til Mick da han fikk smake akevitt for første gang. Han har snakket om akevitt siden. 

VERSTE MINNE: Ribbeinsbrudd omtrent 200 meter inn i turen. Det gjorde resten av turen, og sommeren forøvrig ganske traurig.

Liahornet

Dagen etter er planen å kjøre tidlig fra Oppdal, men både akevitten og ribbeinsbruddet gjør at avreisen går senere enn planlagt. Vi putrer ut fra sauebygda på formiddagen, og mens vi triller ned Romsdalen, henger Mick ut av vinduet med kamera og bare gauler noen uforståelige lyder. Han har aldri sett maken. 

Skal jeg være helt ærlig med både meg selv og dere, så har jeg et litt ambivalent forhold til fjordsykling. Ja, utsikt er fett. Og det er noe helt eget med å dundre ned bratte fjellsider med et blått panorama av sjø i hele øvre del av synsfeltet. Det er ikke uten grunn at vi anbefaler dette i bladet vårt nå vi skal tipse deg om hva du bør oppleve i sommer. Og når jeg møter journalister på de nevnte presselanseringene, og sier at de bør komme til Norge, blir jeg alltid møtt med; Åh, I have zeen ze fjåds! Andz I wantz to go zu Låfåten! Hvorpå jeg prøver å forklare at ja, jo, fine fjell og alt det der, men det er jo for det meste ganske bratt. Og at det finnes mye vel så bra sykling lenger inn i landet. Men det vil de liksom ikke høre noe om. Og jeg kan skjønne det. Fjord er fint. Så fint, at når vi setter oss i bilen etter å ha gjort unna en av klassikerne på Sunnmøre, Liahornet, får jeg tilnavnet «The Fjord Lord» av Mick.

FORDI: Fordi fjordutsikt aldri slutter å imponere.

TRIKS: Kjøre innom Dalsnibba når du er på vei til Ringebu (se neste punkt). Gjerne i kveldssola. Utsikten kan ta pusten fra deg uansett når på døgnet du er der. 

BESTE MINNE: Å klare å nøye seg med å ikke dytte sykkelen helt til toppen. Man MÅ ikke alltid det. 

VERSTE MINNE: Hele tiden måtte passe seg for turister som veiver med selfie-sticks.

Ringebu

Det er noe spesielt med å våkne, dra gardinen til side, og skue rett inn i sjølveste Rondane. Jeg ville vise Mick Ringebu. Eller Ringebu Mick, for den del. Mest fordi stedet brant seg fast i både netthinne og hjerte etter en episk høsttur for et par år siden. Der møtte jeg Julia Hamre og Kjell Arne Høyesveen som velvillig viste meg et stieldorado som jeg hadde drømt om, men som jeg ikke visste var der. 

Kjell Arne og Julia tar seg også denne gangen tid til å vise oss bakgården sin. Mick begynner å kjenne at vi har vært på farten konstant i snart en uke, og mellom slagene tar vi ei pause på Værfast – den lille kafeen i Ringebu hvor du helt greit kan komme inn i svette sykkelklær. Kjell Arne disker opp med pizza, og kruttsterk kaffe for å gjøre oss klare til mer sykling. I skogene over Ringebu sentrum finnes stier som gir umiddelbare assosiasjoner til Nesbyen. 

Når vi står opp neste morgen driver skyene tungt innover fra nord, og de bærer nedbør med seg. Når vi suser ned langs E6 og Mjøsa klarer jeg ikke å la være å tenke at jeg timet det bra. Nesten helt perfekt. Mick er enig, og den siste kvelden i Oslo feirer vi.

FORDI: Du får gleden av å sykle på stier i et terreng som enn så lenge ikke er trafikkert, og med tidvis enormt fin utsikt og variasjon. 

TRIKS: Pizza, boller, eller annen digg mat på Værfast, hvor du ender sykkelturen. Du kan forøvrig spørre pent på samme sted om turtips, er du skikkelig heldig får du kanskje bli med på en guidet tur. Åh, og Akevittlåven på Spidsbergseter.

BESTE MINNE: Lukten av brennvarme bremseskiver på vei ned mot Ringebu, og Kjell Arnes pizza på Værfast. 

VERSTE MINNE: Bilkøen opp Trollstigen.

Dette trenger du

Kassebil: Ikke en forutsetning, og neppe det mest klimavennlige, spesielt ikke hvis du kjøper en kun til en roadtrip. Men praktisk, det er det. Når du stresser fra sted til sted er det befriende deilig å slippe å stable sykler, klær og utstyr som et tetristårn. Pælm ting inn i bilen og kom deg videre til neste sti. 

Kaffekopp: Abonnements-kaffekopp eller lignende drikkeapparatur fra kjede, eller annet kvalitetsprodukt. Rævva kaffe smaker spesielt rævva om du drikker den fra pappkrus. Ta med favorittkoppen, du kommer ikke til å angre. 

En bitter: Marka Bitter, for å være presis. Jeg hadde aldri smakt Bitter før, men dette ble første. Ikke var det spesielt godt i seg selv, men det var noe med å avslutte dagen med en liten knert. 

Rammer: Tidsrammer, sådan. Enten eksternt pålagt (Mick hadde en fastsatt returdato på flybilletten), eller selvpålagt. Om du gir deg selv maks 3 eller 5 dager, kan det være bra motivasjon for å få skvist inn så mye bra sykling som over hodet mulig. 

Rikholdig verktøykasse: Når du først har lagt ned en god del energi både i planlegging og gjennomføring, er det kjipt å måtte avbryte turen halvveis fordi du ikke hadde verktøy eller reservedeler til å fikse sykkelen. 

Ekstra girøre i sekken: En ting er å kunne fikse sykkelen når du kommer tilbake til bilen ved endt tur. Men står du på en fjelltopp på Sunnmøre med brukket girøre blir livet med en gang ganske mye mer komplisert. Dette bør være med på absolutt alle turer, men spesielt på en slik tur.