Det sitter så himla langt inne.
Det er jo ikke synd på meg.
Jeg må bare si det høyt til meg selv flere ganger.
Men når jeg jobber med det, kan jeg ikke la være.
Jeg har liksom alltid en grunn til å dra ut.
Aldri en unnskyldning for å IKKE dra ut.
Fordi som sykkeljournalist er det alltid noe som må testes.
Men lengst inne sitter det å minne meg selv på at jeg sjelden eller aldri angrer på at jeg drar ut.
Fronten av VG sier snøkaos.
Men det er jo langs veiene.
Over 100 skademeldinger på kjøretøy bare de siste timene.
Det svir bare enda mer at for under et døgn siden, var forholdene perfekte.
Så bra som barfrost kan bli.
Jeg treffer ikke mange.
Og det er heller ikke så rart, for hvem i alle dager er det som gidder å dra ut når det er sånn.
Men jeg treffer en mor, og en datter.
De står der i tussmørket og tar en selfie.
Jeg pleier å hilse på folk, men akkurat nå lar jeg være, for jeg orker ikke passiaren.
– Hva i all verden får han ut av det der, tenker de sikkert.
Vel.
Jeg har en teori, da.
Kaoset gjør at det går sakte.
Selv med elsykkelen, er det så vidt jeg har framdrift.
Jeg spinner, sklir, og må sette føttene i bakken hver femte meter.
Det gir tid til å se.
Se mine egne spor, som jeg sjelden eller aldri ser.
Og ikke minst.
Tilbake ved parkeringen på Sognvann treffer jeg et par andre som er minst like ivrige som meg.
Hvem av oss som har det mest eller minst egna redskapet når er jeg helt ærlig litt i tvil om.
Men hvem bryr seg vel om litt riper i skia, når den første snøen kommer.
På selve parkeringsplassen på Sognsvann finner jeg kanskje det minst egna redskapet av alle, akkurat nå.
Vedkommende som dro den med hit, vil jeg nok tro angra på det.
Jeg derimot?
Jeg angrer ingenting.
Om forfatteren:
Kristoffer H. Kippernes er journalist i Terrengsykkel.no. Utdannet fotograf, som har tatt bilder av- og skrevet om terrengsykling i snart 14 år, og har bred erfaring med testing av sykler og utstyr.
