Det å sykle den samme stien hver gang du er ute i skogen blir nesten som å gå sjette klasse om igjen gang på gang. Selv om du etter hvert får null feil på prøvene, er du ikke nødvendigvis så mye bedre enn de som er med for første gang og bommer her og der.

Den som går videre og hele tida prøver nye stier, har i det minste muligheten til å lære noe nytt– selv om det noen ganger ender med stryk. Eller et hogstfelt.

Eller et fremmed hus klokka halv ett om natta, der du må banke på og låne telefon for å si fra at du ikke er død.

Dette var et slikt tilfelle, og jeg skjønte det mens det pågikk. For noen ganger har ikke etterpåklokskapen tid til å vente til etterpå. Noen ganger kommer den og tar deg på fersk gjerning og dunker deg hardt i hodet med rykende ferske fakta helt til du legger deg fullstendig flat og roper unnskyld.

Slik var det nå.

Ledet ut i fristelse

Klokka var nærmere midnatt, det var sent i september, det var stup mørkt, og vi visste sånn omtrent hvor vi var:

Vi var midt i ei bratt steinur.Nedenfor var det et vann.Ovenfor var det mose og lyng.Et par mil sørover var Oslo.Rett der borte sto Johan og brummet.

Og akkurat her, på en usedvanlig glatt stein, sto jeg med sykkelen på skulderen og kjente noe dunke meg hardt i hodet. Etterpåklokskapen var på plass, og vi var bare så vidt i gang:

Hvis jeg bare hadde latt være å foreslå at vi skulle prøve å ta oss hjem via den ukjente og usedvanlig lovende stien som fortsatte der veien sluttet, da hadde vi vært hjemme forlengst.

Hvis jeg bare hadde sagt ja til Johans forslag om å snu og ta den kjente ruta hjem siden vi allerede hadde vært ute hele dagen, da hadde vi sittet nydusjet og varme i sofaen med en kald øl.

Hvis jeg bare hadde klart å motstå den smale, forlokkende stripa med hardtrampet jord og gress som buktet seg mellom trærne, da hadde vi ikke stått her som to kronidioter og hutret.

Men slik var det.

Somling på veien hjem

Vi hadde syklet Nordmarka rundt siden formiddagen, vi hadde kommet over en ukjent traktorvei på vei hjem tidlig på kvelden, vi hadde fulgt den til enden, sett stien som fortsatte, kikket på kartet og vurdert muligheten for å ta en alternativ rute hjemover.

Den lille stien så nemlig ut til å være en morsom godbit å avslutte dagen med. Den så i tillegg ut til å ende på en vei innerst i Sørkedalen, og jeg formelig hoppet av iver. Nye stier er alltid moro.

Johan kikket mysende ut i lufta. Han husket sist gang jeg formelig hoppet av iver. Han husket hvordan han tre timer seinere småbannende bakset seg gjennom de siste kilometrene med sti etter mørkets frambrudd - fordi stien var mye, mye lengre og mye, mye kjipere enn jeg hadde forsikret.

Men akkurat denne stien så bare altfor fin ut til å bli liggende der alene. Så vi tok den. Og det var først da vi ble tvunget til å vasse at vi begynte å ane uråd.

Stien fulgte egentlig vannkanten et lite stykke. Det gjorde den for så vidt fortsatt, bortsett fra at demningen i enden av sjøen hadde sørget for at vannkanten nå var på feil side av stien. Som igjen lå på feil side av vannskorpa. Undersiden, liksom.

Så vi putta skoa i ryggsekken og vasset. Helt til vi møtte en loddrett fjellvegg som det ble for dypt å vasse forbi. Da klatret vi opp kløfta for å ta oss ned på den andre siden.

Akkurat det der tok litt tid.

Det tok nøyaktig den tida det tar for dagslyset å gå over til skumring. Vel, faktisk så kom skumringen litt før vi hadde rukket å komme ned på den andre siden. Som dessuten viste seg å være mye brattere og glattere enn vi trodde.

Så der sto vi, på vei ned en bratt steinur i stupmørket og forsøkte å lyse på kartet med urskiva på Johans Timex Indiglo-klokke.

Lommelykt? Niks. Mobiltelefon? Niks. Ekstra sjokolade? Selvsagt!

Det kunne vært deg

Hver eneste sti du kan, har du en gang stukket inn på for første gang, uten å vite hva du fikk. Hver eneste stein og rot, hver eneste klatring og utforkjøring, hver eneste sving, kul og dump måtte du ta på sparket, i løpet av et brøkdels sekund måtte du bestemme deg for taktikken: Du måtte velge linjer, velge gir, velge fart gjennom hver meter av moroa.

Kanskje fikset du det bra. Kanskje gikk du på trynet.

Uansett tar du den før eller senere en gang til. Og enda en gang. Og for hver gang husker du bedre og bedre hvordan du skal angripe de forskjellige hindringene.

En gang kommer du deg kanskje gjennom alt sammen uten å måtte bite i gresset og plante en fot i bakken. Du begynner å bli god. Du begynner å kunne det. Du begynner å føle deg bedre enn de som sykler stien sammen med deg, uten å ha prøvd den før.

Kongen av Kongeparken

Jeg har vært der. Akkurat som jeg i senpuberteten tok berg- og dalbanen i Kongeparken førti ganger på en helg, for så å imponere damene med uberørt hvilepuls på tur nummer førtién, har jeg syklet den samme stien så mange ganger at nesten alt etter hvert ble lett.

Det ser imponerende ut for de som jeg tar med på tur, men er på en måte juks. Hver eneste steinhelle, hver eneste kneik og rot, hvert eneste hopp har jeg programmert inn den optimale ruta for.

Men den som vil se hva jeg egentlig er god for, bør hive meg ned en sti jeg aldri før har sett. En prøve blir ikke helt det samme når du har kikket i fasiten på forhånd.

Nuvel.Så mye for teorien.

Men når sant skal sies, har jeg av og til en følelse av at nye stier først og fremst gir meg førsteklasses trening i følgende disipliner:

Hogstfeltvassing.Krattbaksing.Fjellklatring.Myrhopping.Småbanning.Sykkelsleping.

Likevel klarer jeg sjelden å holde meg når en ny sti dukker opp i øyekroken. Fordi jeg noen ganger finner gull: Stier som funker, stier som ender opp et sted, stier som ber om å bli kjørt fra ende til annen og bare gir meg lyst til å ta den én gang til.

Og nå: Happy ending

Det ble ikke noe gull på Johan og meg, der vi stavret oss langs Langlivatnet på jakt etter sivilisasjonen den kvelden i september.

Klokka var nesten halv ett da jeg plutselig kjente et hardt dump under foten, i det jeg snublet gjennom et bjørkekratt.

Det var en vei! Fantastisk!

Vanligvis er det nedtur å komme ut på en vei etter mange timer på sti. Nå var det en kjempeopptur. Småkjefting og kalde føtter var glemt. Nå gjaldt det bare å komme seg til nærmeste hus.

Der vi banket på, lånte telefonen og ringte hjem til en kjæreste som var rimelig skjelven. Hun hadde bestemt seg for å ringe politiet klokka ett.

Turen hjem tok en time. En fåmælt, lang, kjedelig og iskald time på asfalt. Noe som leder oss direkte til moralen i denne historien:

Asfalt suger.Sti ruler.Nesten uansett.Research-bistand: Johan Løberg Tofte, Faceplant CK.