Fritt for å være sist

Men før jeg fortsetter sammenligningen: Et åpent spørsmål.

Hvorfor i all verden går det alltid minst femten blodsprengte minutter av de helt vanlige sykkelturene uten startnummer før en av oss våger å pese ut det absolutt alle tenker på:

 «Nei, (pust) skal vi (gisp) ta det litt (stønn) rolig snart, eller?»

Det skjer hver gang vi skal ut på leketur. Vi skal surre rundt i skogen bare for moro. Men straks vi ruller i gang, skjer det: Sakte men sikkert krabber marsjfarten oppover, og alle er med på å holde den oppe – uten å ville det.

Det bare blir slik.

Det blir full stim med skyhøy puls og blytunge bein. Melkesyra pipler. Alle synes det går altfor fort, men alle tror at alle de andre er i så mye bedre form – og biter tenna sammen for ikke å røpe seg som sofagriser.

Helt til én av oss endelig gir opp – og ber om en pust i bakken, til alles bunnløse lettelse. Og først da, etter pusten i bakken, er vi på en måte kalibrert og kan fortsette i korrekt, avslappet leketempo.

Finnes det noe som heter ufrivillig konkurranseinstinkt? Eller har dette syndromet et annet navn?

Finnes det en lege i salen? En psykiater, kanskje?

Hvorfor konkurrere?

Konkurranseinstinkt er en rar ting. Hvordan kan det for eksempel ha seg at hundrevis av mennesker kan samles, for eksempel klokka seks en onsdag ettermiddag, for å stille seg opp i en tett klynge og så – på signal – tråkke i vei som gærninger rundt i skogen i en time eller to, bare for å finne ut hvem som kan sykle fortest?

Kan det være fordi det er gøy?

Jeg har testet akkurat denne hypotesen noen ganger. Selv om jeg aldri har trent, selv om jeg ikke aner hvor min anaerobe terskel er, selv om jeg aldri har prøvd pulsklokke i hele mitt liv.

Likevel har jeg flere ganger møtt opp, betalt en lisens, fått utdelt en startnummerplate med tre strips, festet den til styret, syklet en oppvarmingsrunde, stilt meg klar til start, kjent den underlige kriblingen i magen når det er ett minutt igjen – og syklet som en gærning rundt i skogen i en time eller to.

En ting er sikkert: Jeg fant veldig fort ut at jeg ikke var den som syklet fortest.

Men var det gøy?

Nei. Det var ikke gøy. Det var bare litt gøy.

Det vil si: De første tjue minuttene var det absolutt ikke gøy, de siste tjue sekundene var det ganske gøy – men i sum holder det dessverre ikke. Det var noe stress.

Det er bare å beklage.

Heldigvis vet jeg hva jeg gjorde feil: Jeg prøvde å sykle fortest.

Så det skal jeg jammen slutte med.

Sant å si sluttet jeg med det på Birken i fjor. Jeg kom inn som nummer 1256 i min klasse på 5:37,7 – over to timer dårligere enn persen.

Og da ble det straks mye morsommere.

Gary Fisher kicks ass, dessverre

For seks år siden hadde jeg ikke skjønt såpass.

For seks år siden sto jeg derfor på en italiensk startstrek klokka halv sju om morgenen sammen med 670 tynnkledde tyskere, min gode venn Johan - og en amerikansk fyr som heter Gary Fisher.

Det var dagen for min største fiasko på sykkelsetet. Dette skulle bli dagen da jeg kom så sent i mål at hele målområdet var pakket sammen og tidtakerne ventet utålmodig i en minibuss på tomgang.

Men det visste jeg ingenting om nå.

Jeg visste bare at vi skulle sykle maratonritt over 70 kilometer. Vi skulle sykle sju mil med til sammen 2.575 høydemeters klatring. Sju mil med rett oppover og rett nedover og bare bittelitt rett bortover. Helt til vi skulle passere målstreken og puste lettet ut.

Kanskje vi til og med skulle tyne oss forbi gamle Gary i innspurten?

Rett der borte sto han og ventet på startskuddet. Med en Gary Fisher Cronus stålramme, med et lite fippskjegg og med en kone som het Belle Fisher.

Belle Fisher skulle også sykle maraton. Johan og jeg kikket bort på dem. Henne skulle vi i alle fall slå ned i støvlene.

Dessverre nådde vi ikke igjen Belle Fisher før etter nesten tre mil. Og etter tre mil svingte hun til venstre for å gå i mål som nummer 15 av de 19 damene i tremilsklassen.

Alle de andre bak oss gikk også i mål i tremilsklassen. Men vi fortsatte. Vi skimtet noen der foran oss i løypa. En av dem liknet litt på Gary Fisher.

Da vi snudde oss, så vi ingen.

Vi var sist, og det var fortsatt fire mil og 1.700 høydemeter igjen.

Pisslunken te, anyone?

Etter en halvtimes beinhard og kontinuerlig klatring i letteste gir, kom endelig den første matstasjonen. Vi var utkjørt. Vi hadde vondt i ryggen og krampe i beina, men den gamle mannen der oppe på 1.600 meter over havet ristet sørgmodig på hodet.

Alt var spist opp. Mannen slo ut med hendene.

Rosinene, sjokoladene, bananene. Sportsdrikkene. De tynnkledde tyskerne hadde tatt alt. Bare skall og tomme pappbegre lå igjen. Og en slant pisslunken te nederst i en gigantisk kjele. Vi takket nei. Hvem drikker pisslunken te i en sådan stund?

Mange, mange krampetrekninger senere skimtet vi til vår store overraskelse målområdet. I en landsby langt der nede i dalbunnen.

Vi fikk nye krefter, vi la inn tyngre gir, reiste oss fra setet og ga alt. Vi suste ned på slettene og trampet av alle krefter langs vinrankene for å fullføre med stil. La gå at vi var tapere, men vi skulle tape med verdighet.

Den lille landsbyen nærmet seg, vi holdt sprinten vedlike og dundret inn i hovedgata.

Men: Hvor var målseilet? Hvor var publikum? Hvor var det egentlig vi skulle? Det var folketomt. Vi sirklet febrilsk rundt hushjørnene. Que pasa? Che cosa c'è?

Så dukket han opp.

Mannen som skulle bli nummer 319 av 319 startende i herreklassen på 70 km. Mannen som skulle komme aller, aller sist i mål. En blid og diger tysker som hadde ligget bak oss hele tida. Han hadde punktert seks ganger og var tom for slanger og lapper.

Men han hadde løypekart.

- Bare to mil igjen nå, gutter, gliste den prustende tyskeren oppmuntrende.

- Ålreit, sa vi.

- Og mente selvsagt det stikk motsatte. Dette var slett ikke ålreit.

Vi nådde igjen tyskeren etter to minutter. Han hadde punktert for sjuende gang. Vi ga ham en slange og syklet fra ham.

Nå handlet det bare om å få det overstått. Nå handlet det bare om å late som om vi ikke enset løypesoperen på trial-motorsykkel som freste rundt i veiskråningene bak oss for å få tida til å gå. Nå handlet det bare om å komme seg hjem.

Vi kikket på klokka. Vi hadde vært ute i over åtte timer.

Resultatlista vi fikk dagen etter, så slik ut. Mer er det ikke å si om den saken.

Da vi endelig kom til mål, var det ikke noe mål der lenger. Arrangøren gadd ikke vente lenger, og hadde pakket ned og tatt kvelden. Mat, drikke, målseil og sponsorplakater.

Borte vekk.

Men tidtakerne var der. De satt i en minibuss på tomgang og ventet gretne og utålmodige på oss. Vi ventet på Frank fra Iserlohn, og nikket forståelsesfulle da han peset over mål.

Men allerede samme kveld var Johan og jeg enige.

Det var gøy. Det var faktisk til å le av. Og da er det jo verdt det.

Birkebeinerrittet i 2001:

Fem år senere sto jeg på startstreken på Rena.

Jeg skulle sykle Birkebeinerrittet for sjette (eller var det sjuende?) gang. Alle de andre gangene hadde jeg forsøkt å sykle til Lillehammer fortere enn svint. Så fort gikk det aldri. Min personlige rekord: 3 timer og 32 minutter, står der takket være medvind, finvær og griseflaks.

Men i fjor skulle jeg ikke engang forsøke å perse.

Jeg skulle bare ta bilder.

For første gang sto jeg på startstreken og visste med meg selv at i år - i år kommer jeg til å havne aller bakerst. Det føltes litt rart, helt til jeg så Skramstadsetra. Da gikk jeg av sykkelen, tok opp kameraet og kjente at det føltes helt fint. Det var rett og slett digg å få en pause.

Det gjaldt bare å overse blikkene fra de som suste forbi:

«Hvem er dette for en tulling? Hvem gidder å starte i aldersbestemt klasse for å ta japanske feriebilder fra Skramstadsetra? Tror han målet er rett rundt svingen? Idiot!»

Nede ved brua etter den første utforkjøringen på grusvei satt en stakkar med hull i slangen og ingen pumpe.

Han hadde sittet der et kvarter. Ingen gadd å stoppe.

Ingen som skal forsøke å perse, stopper for stakkarer uten pumpe. Slik er det bare. Men jeg skulle som kjent ikke forsøke å perse. Mannen fikk låne pumpe, og jeg fikk nok en pust i bakken. Og noen bilder.

Et par mil senere: Litt sliten. Litt lei av grus. Og vips: Stoppe. Gå av sykkelen. Strekke ut. Spise sjokolade. Brillefint!

Ritt er sosial moro!

La gå at jeg følte meg litt dum det kvarteret jeg tilbrakte i en souvenirbutikk på Sjusjøen for å lade batteriet på digitalkameraet.

Enhver som klikker rundt i en souvenirbutikk iført italienske sykkelsko og en stinkende gampetrøye og bruker et kvarter på å kikke på troll og strikkegensere mens sykkelen står utenfor butikkvinduet med startnummer på styret, bør tåle enkelte undrende blikk:

«Hvem i all verden er dette for en gjøk? Gjemmer han seg for dopingkontrollen? Er han nødt til å kjøpe en asjett med påmalt Sjusjøen-motiv for å bevise at han har syklet Birken?»

Det gjelder å heve seg over denslags.

Det gjelder å nyte de mange andre verdiene ved å delta i ritt: Det er sosialt, du treffer mange andre sykkelfriker og du kan fritt og uhemmet sikle på alle de feite syklene du vil. Det er alltid noe å se på underveis, og du kan til og med nyte og leke med det lille som er av stisykling.

Jeg kommer sikkert til å stille på Birken i år også. Men jeg kommer neppe til å prøve å perse.

Det var rett og slett mye morsommere å tape.