Tirsdag ble det klart at Erik Hægstad blir sendt til OL i Tokyo for å representere Norge i terrengsykling og rundbane.
Nyheter om uttak til ritt er ikke alltid det mest spektakulære, men det er likevel verdt å dvele ved dette uttaket. Norge har nemlig ikke hatt en mannlig syklist på startstreken i rundbane-OL siden Sydney-OL i 2000. Da deltok både Rune Høydahl og Tom Larsen.
De fleste er kjent med vår egen terrengsykkeldronning Gunn Rita Dahle-Flesjå og hennes eventyrlige karriere og OL-gull fra 2004.
Spør du noen lenger sør på kontinentet vil det være større sannsynlighet for at de vet hvem GRDF er, enn Therese Johaug. I Beijing-OL i 2008 deltok både Gunn-Rita og Lene Byberg.
På herresiden har det derimot vært tørke i mange år. Grunnen til det skyldes mange faktorer. Terrengsykling er en liten sport i Norge, og selv om vi har hatt mange lovende talenter, har vi sett dem én etter én går til landeveien eller langrenn.
Selv om man unner talenter all mulig suksess, har det for terrengsykkelmiljøet vært lett å tenke «what could have been», om noen av disse både hatt lysten og de ytre forutsetningene for å fortsette med knastedekk i stedet.
Erik Resell (som har vunnet Birken to ganger i tillegg til sin karriere på landeveislaget Uno-X), Johannessen-tvillingene (de også nå landeveissyklister på Uno-X) og langrennsløperen Eirik Augdal er bare noen eksempler på dette.
Nåløyet i internasjonal terrengsykling er ekstremt lite. Det er mange som uten tvil kunne nådd langt om de fikk fortsette på den smale sti, men det har vi ikke fått oppleve.
I OL er nåløyet også ekstra trangt. For å få delta her må både Norge som nasjon kvalifisere seg og den aktuelle syklisten må vise til topp plasseringer i verdenscupritt eller internasjonale mesterskap.
Så hvordan har vi kommet hit nå?
Erik Hægstad er uten tvil et stort talent, men han har ikke bare kommet ut av ingenting. Det fortalte han også om i et portrettintervju med oss.
– Det bare balla på seg, jeg slutta aldri, sa han om karrieren så langt.
Han har ikke bare jobbet knallhardt fysisk, men også mentalt.
Treningsmiljøet på NTG Lillehammer som har oppfostret det ene supertalentet etter det andre, skal ha mye av æren.
MÅLRETTET TYPE: Det er ikke tilfeldigheter som gjør at Erik Hægstad har kommet så langt i sykling som han har. Foto: Snorre Veggan.
Landslagssjef Eddy Knudsen Storsæter likeså, som har stramme rammer for satsing, men likevel har klart å stable på beina en landslagssatsing som gir resultater.
Men først og fremst har Erik selv lagt ned en helt vanvittig treningsjobb. Så når Erik Hægstad sier han ikke ble spesielt overrasket over uttaket, er det ikke snakk om utakknemlighet – han har nemlig fortjent det.
Ved tidligere omstridte uttak til OL har Norge ikke sendt utøvere fordi «OL ikke er et sted å lære.»
Kontringsargumentet har vært at hvis andre unge utøvere aldri får se noen dra til OL, vil de heller ikke selv ha tro på at det er mulig.
Det kan være mulig å se begge de argumentene.
Norske terrengsyklister i OL
Sånn sett har Erik Hægstad skilt seg spesielt ut. Han har beviselig det som skal til for å hevde seg helt i toppen.
Veien tilbake fra den sensasjonelle prestasjonen i verdenscupen i 2019 har vært lang, men sist verdenscup viste han lovende takter. Han har for lengst bevist at han har noe på den startstreken i OL å gjøre med det norske flagget på brystet.
Det er også, paradoksalt nok, lettere å hevde seg i OL-rittet enn det er i et hvilket som helst verdenscupritt. I OL-rittet i terrengsykling er det kun 50 herrer som får starte, mot over 100 i vanlige verdenscupritt.
Dette betyr at flere av de gode syklistene fra store nasjoner som Sveits og Frankrike må finne seg i å sitte hjemme.
Erik Hægstad har vist at det er mulig å komme så langt, og dermed satt eksempel for alle lovende terrengsyklister i landet. Det er en seier allerede før startskuddet går.
Nå er det bare å krysse fingrene for at OL går som planlagt.
Gitt at OL-rittet blir noe av og at Hægstad kommer seg til start, vil han være den sjette norske terrengsyklisten som deltar i et OL.
