Les også: Hva gjør Terrengsykkel-redaksjonen i coronakrisen? 
Jeg innrømmer det. Jeg kan være barnslig primitiv noen ganger og finne glede i ting jeg antakelig ikke burde finne glede i.

Sånn som å sykle i helt vanlig tøy, en helt ordinær dag, kanskje fordi jeg har vært på postbutikken, eller er på vei hjem fra toget, eller noe annet, men uansett: Jeg sykler i vanlig hverdagstøy. En gang i blant (ikke så ofte som jeg skulle ønske), når jeg er på vei hjem slik, hender det rett som det er at jeg innhenter noen som er ute og trener på sykkel kledd i stram lycra fra topp til tå. Da våkner det noe primitivt i meg, noe barnslig, pinlig primitivt, for det er jo litt gøy da, å ta igjen folk i stram lycra fra topp til tå når du selv har på deg helt vanlig hverdagsklær.