Eivind Eidslott

IMG_0098_2

Eivind Eidslott (38) vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har blant annet startet Fri Flyt og skrevet om ski- og friluftsliv for UTE, Fjell og Vidde, Dagbladet og Dagens Næringsliv. Han har også gitt ut bøkene«Skiguide til Norge»,«Besseggen»,«Fjellbarna»og«Livet med Marikken». Nå er han aktuell med boka «Helt ute - et skåblikk på fjellfolk, skiturer, turistforeningshytter og løping generelt».

Boka utgis av Fri Flyt og kan kjøpes her

Heltute-omslag-151014

Se for deg eierne av treningssentrene tenne en sigar i kveld. En dyr sigar fra Havana. Til ære for ditt og mitt kredittkort. I dag lover hundretusenvis av mennesker at vi skal trene mer i 2015.

Annonse

Vi sitter der, foran flatskjermene, og gremmes ved tanken på hvor lite trening det egentlig ble i året som gikk. I overimorgen, tirsdag 2. januar, går vi i flokk til nærmeste tredemølle.



LES OGSÅ: En hodelykthistorie

Jeg hadde i mange år strittet i mot. Når venner og kolleger snakket om aerobic og benkpress og fellesskap og de gode vibrasjonene og overskuddet, glem for all del ikke å gjenta ordet overskudd fem ganger mens du smiler med hvite tenner, ja, da talte de for døve ører. Jeg tviholdt på imaget som fjellets mann, med rim i barten og jord under neglene. Samtalene med mine treningssentervenner kunne ofte utarte. Litt som dette:



– Tenk å stå innendørs og svette i klam karbondioksid mens dere hører på trance-musikk. Bare tanken er uutholdelig.



- Men du får jo ikke trent rygg eller mage eller kondisjon i det hele tatt, Eivind.



- Jo.

- Nei.



- Jo.

En vakker januardag i det herrens år 2004 klarte jeg ikke mer. Jeg snek meg fra gatehjørne til gatehjørne i retning SATS. I resepsjonen ble jeg møtt av en blendende vakker kvinne som ba meg om å skrive under på en rekke papirer. Da jeg var ferdig med å selge sjela mi, fikk jeg en håndduk med logo i presang, og bare gå ned trappa der borte så kommer du til garderoben, om ti minutter begynner en spinningtime for nybegynnere, det kan være en myk start, og lykke til.



Stemningen i spinningsalen var nervøs. Vi var flere amatører, og vi skulte på de som med verdensvant blikk satte fra seg drikkeflasker og regulerte høyden på sykkelsetet som om det var en religiøs handling. Og der kom spinninginstruktøren, ca 22 år og med lårmuskulatur på linje med Johan Olav Koss, og hun smilte og fortalte noe til kvinnene på første rad som gjorde at alle på første rad måtte le, og så ba hun oss alle om å ta det med ro i begynnelsen, og dette blir gøy, og er dere klare? De erfarne brølte «ja» i et selvsikkert, ekskluderende fellesskap. Vi nybegynnere holdt kjeft.
 

Det ble et mareritt. Jeg skulle bevise at sporadiske toppturer i Hurrungane gir fenomenal kondisjon, og ga full gass på den tyngste tråkk-innstillingen. Etter ti minutter ropte spinninginstruktøren at vi snart var ferdige med oppvarmingen. Jeg var allerede helt ferdig. Kaputt.

 Jeg har aldri turt å vise meg der igjen.
Men kanskje vi sees i overimorgen?

Les også: Fredag