Det skal innrømmes at vi i Terrengsykkel-redaksjonen humret over ironien i at grus, som var et slags skjellsord blant de som mente Birken og lignende var kjedelig, plutselig ble relansert som en ny het trend under navnet «gravel».
Etapperitt og turer på grus og stier med opplevelsespreg ble raskt avfeid som noe for hipstere, og vi har lenge messet at selv på grusvei er det best med store dekk.
Lenge tenkte vi at halvdemperen var den mest allsidige sykkelen du kunne finne.
Den var perfekt både til jobbsykling, trening og til Birken, og dominerte salget av terrengsykler i Norge fullstendig.
Men gradvis har det skjedd en forandring.
Når du har oppdaget stisykling er ikke terrengsykkel på grus så veldig spennende. Blir du hekta på stisykling ender du fort med å kjøpe en fulldemper som gjør de lange grusbakkene enda tyngre, og grusen blir kun omtalt som «transport» for å komme seg til det du virkelig søker av opplevelser.
Konseptet med terrengsykkelritt som ble avgjort på grusen, men hvor innlagte stipartier og steinrøyser skulle gjøre det til et ekte terrengritt, virker i dag unødvendig og utdatert. Framtida ser ut til å være rendyrking av enten sti eller grus.
Det første er vi godt i gang med, gjennom stifestivaler som Uflukt og ritt som Terrengsykkelrittet, Offroad Valdres, Furusjøen rundt og nye Sykkelener'n bare for å nevne noe. Rendyrking av grus har vi for så vidt også sett, terrengpartiene er borte fra Birken.
Men det er ikke like gjennomført, her er det fortsatt ryggsekk og terrengsykkel med flatt styre som gjelder. Birken håper å snu nedgangen i deltakelse, men det er vanskelig å se at det skal komme et stort oppsving.
Som med alt annet er vi i Terrengsykkel opptatt av å sette oss skikkelig inn i ting, og vi har selv dratt på overnattingsturer i marka i flanellskjorte og med oppakning – og vi har tatt lange grusturer med landeveissykler for å slippe trafikkens kjas og mas.
Fordelene er mange.
Grussykling er landevei på sitt beste. Spesielt rundt de store byene hvor landeveissykling ofte er forbundet med å sitte med konstant frykt for uvørne og sinte bilister som ikke tar hensyn.
Å sykle på grusveier er også artigere på en bukkestyresykkel. Det gir opplevelsen av landeveissykling på litt røff vei. Vår test som du kan lese tyder på at det også faktisk går fortere.
Mye har vært sagt og skrevet om rittdød og hva som er årsaken til at flere av de store norske grusrittene enten har måtte legge ned eller legge om kursen. Årsakene er ofte flere medvirkende faktorer. Vi har skrevet om hvordan rittet Sykkelenern på Oppdal har valgt å skifte fokus fra rendyrket grusritt, til opplevelse på sti.
At mange ritt har valgt å rendyrke stiene og de tekniske utfordringene i sykling, bør være like selvfølgelig som at andre ritt kan rendyrke grusopplevelsen.
Flere ritt kunne vært vekket opp fra de døde, og eksisterende ritt kan få nytt liv. Rene grusritt vil passe fint for de mange nyfrelste landeveissyklistene som ikke er klare for rulletrening og ritt i trafikken med alt det innebærer. Det kommer helt nye arrangementer for disse, men de etablerte rittene har det beste utgangspunktet.
Vi har fått blandede reaksjoner på fokuset vårt på sykler med bukkestyre. I all hovedsak er det våre venner i Landevei som skriver om dette, men du har nok sett slike sykler dukke opp på dette nettstedet også.
For oss er denne sjangeren like selvfølgelig som pumptrack, sti eller utfor.
Selv om vi kanskje fremfor noen har vært opptatt av å understreke at grusritt i praksis har vært landeveissykling, kan vi ikke gjøre annet enn å inkludere bukkestyrene i vår kjærlighetserklæring til sporten.
