Og aller morsomst er det å sykle rolig forbi, legge seg foran og så dra opp tempoet, forsiktig, behersket, akkurat nok til at du hører pusten bli tyngre og tyngre bak deg, og så, når vi nærmer oss toppen, setter du inn nådestøtet, legger inn et par kjappe, snertne tråkk og drar i fra.
Men noe har skjedd. Kall det karma. Kall det hva du vil. De siste årene har det i stigende grad vært omvendt. Nå er det jeg som blir innhentet av folk i hverdagstøy når jeg er ute og sykler ikledd stram lycra fra topp til tå. Joda, jeg er blitt litt eldre og trener kanskje litt mindre enn før. Men likevel. Finnes det noe verre enn å bli innhentet av bestemødre og utrente menn iført hverdagstøy i bakkene? Hånflirer de ikke litt av meg i det de passerer?
Les også: Lider du av en XT-psykose?
Jeg hater elsykler. Og da har jeg ikke en gang nevnt elsykling på sti. Hvordan kom vi dit at tøffe terrengsyklister plutselig synes det er helt innafor med hjelpemotor i skogen? Sykling handler jo ikke bare om transport. Biologen i meg vil påstå at det selvsagt også handler om å vise oss fram for potensielle eller nåværende maker, litt sånn «se, så hard jeg er». Da nytter det så klart ikke med elsykkel. Hvor tøft er det å bli dyttet avgårde av en hjelpemotor?
Men så får jeg tenkt meg litt om. Miljøet. Klimaet, for svingende. En Tesla veier hundre ganger mer enn en elsykkel. Den bruker med andre ord bøttevis med energi som kunne vært brukt til noe mer fornuftig enn å dytte rundt på to tonn dødvekt.
Vi redder med andre ord ikke verden med å kjøre Tesla. Men vi redder den kanskje litt ved å velge sykkelen. Med eller uten elmotor. Så nå har jeg snudd. Jeg prøver i hvert fall. Hver gang jeg nå blir innhentet av en eller annen jeg normalt ville gruset noe så innmari om det ikke var for at de ble dyttet opp bakkene av en strøm av elektroner, så tenker jeg at fett, da er det én bil mindre på veien.
Det funker.
Nesten.
I hvert fall om du ikke flirer når du passerer meg.
