Denne kommentaren ble skrevet før Pioneren i Østmarka i Oslo ble en realitet i 2015. Den publiseres igjen til glede for nye lesere.
Utforløyper i alpinanlegg er et åpenbart eksempel på at planlagt konstruksjon har en rolle innen terrengsyklinga, men hva med å bygge løyper i vanlige skogholt?
Løyper som både går opp og ned. Løyper som kan sykles på tur i både høy og lav fart. Løyper som kan brukes til å rekruttere unge syklister og til å tiltrekke seg tilreisende. Er det noe poeng med slikt? Holder ikke de stiene vi allerede har tilgang på i skog og fjell?
Jeg trodde egentlig det.
Jeg følte det var unødvendig. Jeg har syklet konstruerte løyper i utlandet før.
Løyper med doseringer i svingene og hopp i utforkjøringene. Løyper med økologisk kaffebar ved parkeringsplassen og løyper gradert i de samme fargene som alpinløyper om vinteren.
Skikkelig moro som en avveksling har jeg tenkt.
Heldigvis trenger vi ikke å bruke krefter på å bygge stier i Norge, har jeg sagt. Vi har alle stiene vi trenger i skogen allerede.
Kanskje kunne det vært på sin plass med en publikumsvennlig rittløype vi kan arrangere VM-, verdenscup- og norgescupritt i, men til stisykling er de vanlige stiene mer enn bra nok.
Jeg tenkte dette egentlig helt til den andre svingen i Tungvektern. Løypa bygget på dugnad av guttene i Arendal Singletrack omvendte meg like fort som en bakhjulssladd på vått gress.
Å planlegge, og bygge en sti fra bunnen med tanke på terrengsykling gir mange muligheter, viser det seg.
På mange måter kan det hende at Arendal Singletrack har startet en ny tidsalder for norsk terrengsykling. Foran oss venter en fremtid med bærekraftige sykkelstier som tåler regn, og som lar deg sykle på slake terrasser opp til høye koller, snarere enn å ta sykkelen på skulderen.
Alt sammen uten at du føler at du sykler på noe unaturlig eller forlater naturen for å sykle i et anlegg.
Oppbygde sykkelstier skaper noen problemstillinger.
Vil turgåere i Marka be oss pelle oss tilbake til den spesialkonstruerte sykkelløypa når vi sykler en tur et annet sted?
Det vil de sikkert, men dette argumentet har ikke mer gyldighet enn et krav om at alle som går litt fort på ski kun skal få lov til å gå rundt og rundt i Holmenkollen.
En annen problemstilling er at det å bygge stier i seg selv fører til inngrep i en mark som allerede er ganske stappet med stier på kryss og tvers. Kan man bygge en helt ny sti uten å legge beslag på deler av eksisterende stier? I Arendal har de klart det. Det kan bli vanskeligere rundt de større byene.
Det er også verdt å merke seg at en sykkelløype bygget fra grunnen uansett også vil være åpen for fotgjengere.
Råsykling på denne stien vil for mange komme naturlig, men sjansen for kollisjon vil være tilstede. Syklister vil ikke ha rett til å la være å ta hensyn til andre i skogen selv om løypa i utgangspunkt er bygget for oss.
NOTS i Oslo har fått tilsvarende midler som Arendal Singletrack fikk for å bygge Tungvektern.
Nå er NOTS-Oslo på søken etter et område å bygge på. Forhåpentligvis klarer de i samarbeid med en eller flere sykkelklubber å bygge en løype som er like fin som den i Arendal uten at vi igjen havner i et vepsebol av konflikt.
At Gjensidigestiftelsen selv sier at de leter etter prosjekter å drysse penger over forteller meg at en hver sykkelklubb og kameratgjeng med terrengsykling som hobby bør søke.
Søk om penger til å bygge pumptrack på det lokale jordet. Søk om å få bygge stiløype med doserte svinger og utforløype med store hopp. Forutsigbare arenaer kan bare være positivt for terrengsyklingens utbredelse og rekruttering.
At vi uansett vil ha de naturlige stiene vi alltid har syklet på, gjør at vi ikke har noe å tape.
Vi står ovenfor siviløkonomenes hellige gral, en vinn-vinn-situasjon som kun kan gjøre terrengsyklingen enda bedre i tiden som kommer.
