Test av Orbea Laufey H10

Lang senkepinne får setet ut av veien, ned bratte utforkjøringer og opp høye kanter. Laufey har kraftig baktriangel. Du kan lande kort på mange store hopp før noe gir seg. Ramma føles stiv som et spett, både når vi trår til og når vi skrangler ned uryddige utforkjøringer med et visst overmot. 

Laufey minner oss på hvorfor terrengsykling alltid har vært moro og hvor gøy det er uten demping bak. Kontakten med bakhjulet og underlaget er direkte. Hver millimeter vi flytter tyngdepunktet over sykkelen påvirker grep og fraspark. Her kan vi ikke bare ha god fart inn i en steinrøysklatring og holde farten oppe ved å trampe på pedalene. Vi må lure, lirke, trå, nøkke og flyte. Mestringsfølelsen når alt stemmer er verdt såre håndledd og slitne ryggmuskler.

Orbea gjør det meste rett med Laufey. Om noe så er den litt krevende å løfte i front grunnet slak styrevinkel og sentrert tyngdepunkt. Trykker vi ned setet og legger kroppen bak for et realt bunnyhop er likevel Laufey helt med. Den er kontrollert i lufta og lander tungt, men støtt der vi sikter. I slagete svinger lar vi kroppen ta slagene så dekkene kan bite seg fast. Det lave overrøret gir god plass til latinsk kroppsspråk på søken etter feste og kontroll. De store dekkene tåler lavt trykk. 

Orbea Laufey oppfyller kravene vi stiller til en kul stihardtail i 2020. Den er solid, enkel, kvikk, selvtillitskapende og rimelig. Den høye vekten er et lite minus, men sykkelen bærer kiloene med stil. 

Er du på utkikk etter en stisykkel, uten bakdemper og uten å blåse hele studielånet eller hele måneds-lønna, er Orbea Laufey et godt alternativ.