Sykkelbransjen gråter som kjent sjeldent, og singlespeed-konseptet utviklet seg raskt. I tråd med den kommersialiseringen som allerede var etablert i bransjen dukket det snart opp en rekke aktører med dedikerte singlespeed-produkter. Kona var tidlig ute med en lekker cruiser, Surly kom på markedet med ei billig og solid ramme og Paul Components lanserte dedikerte navsett. I dag er singlespeed-verdenen like preget av utstyrshysteri som resten av terrengsykkelmiljøet, og man kan med letthet svi både ti- og tyve-tusen kroner på en dedikert singlespeed-jernhest.
Det som imidlertid er befriende er at man fortsatt kan rigge en singlespeed for noen hundrelapper, og få mengder av kjøreglede på kjøpet. For meg tok det hele form da det dukket opp en utrangert og ganske slitt Specialized Hardrock. På tross av lakkskader, rust og utslitte deler var det klart at dette kunne bli noe morsomt. En del kritiske elementer gjorde at denne egnet seg bedre enn en del andre vurderte rammer, og for å oppsummere det kort så var kriteriene som følger:
Lav standover (min personlige preferanse)
Horisontale/semi-horisontale dropouts - eller en mulighet for å fikse noe slikt
Ok lengde på topprøret
Ramme
Hardrock'en oppfyllte glatt kravet om lav standover (dette er et personlig kriterium, og overhodet ingen nødvendighet). 15,5" er lite - tilfeldigvis akkurat så lite som min trofaste Fat Yo'Eddy (som er primærsykkelen). Krav numero to hadde jeg flaks med. Som den observante leser allerede vil ha forstått så er det nødvendig å kunne stramme kjedet når man har en fast utveklsing. Horisontale dropouts gjør dette adskillig enklere. Spez'n hadde semi-horisontale dropouts som ved litt filing/saging ble omgjort til perfekte singlespeed-droputs. Dersom ramma har ordinære vertikale dropouts så må man ty til alternative løsninger (les: ”låst” bakgir/Surly Singleator). Lengden på topprøret var det verre med. Hardrock befinner seg i det nedre skiktet av Specialized's modellprogram, og i tråd med dette er de designet for en noe mer "tilbakelent" sittestilling enn modellene oppover i skiktene. Løsningen ble å finne frem en relativt lang stem (135mm), slik at sittestillingen ble noe i nærheten av det jeg er vant til fra Fat'n.
Mine kriterier var altså oppfyllt. Deretter gjensto komponentene og finishen. Ramma ble "choppa" ganske dramatisk, og alt unødvendig ble fjernet. Det betyr at girøre, unødvendige vaierstopper, bagasjefeste osv. måtte vike for baufila. Som det går frem av bildene så var ikke ramma i tipp topp stand, men det meste var lakkskader og overflaterust. Litt smergelpapir, og noen runder med grunning og lakkering gjorde susen. -Og på tross av Miriam (tidligere eiers) påstander om at den originale Lilla-fargen var flott, gikk jeg for en noe mer sober "blad-grønn". Vi kommer tilbake med en artikkel om DIY-lakkering snart.
Utstyr
En singlespeed skal i prinsippet være enkel, men for å gjøre opplevelsen så god som mulig så bør man vurdere å gå til innkjøp av et par/tre dedikerte komponenter dersom man ikke har dette liggende. Drivverket er selvfølgelig viktig, og her er det to ting som melder seg ganske raskt. Man trenger ei klinge foran uten ekstratenner eller vridde tenner, og man trenger et drev bak som oppfyller de samme kriteriene. Videre bør man nok vurdere en s.k. "riser-bar" eller downhill-styre (i mangel på gode norske ord). Utvekslingen på en singlespeed tar oftest utgangspunkt i 2 til 1 (gjerne i form av 32-16), og følgelig trenger man så mye moment som mulig. Derfor: en bred riser-bar er å foretrekke. Det resterende utstyret er delvis opprinnelige komponentene, og noe er gravd frem fra kjellerbod og pappesker. Det eneste som ble kjøpt var ut over styre og klinge var et sett med bremseklosser og nye vaiere. En lekker ku-mønstret sadel fra fizik dukket opp i julepresang, og satt den legendariske prikken over…
Spez Mark I
Resultatet ble ganske bra, og en liten prøvetur viste at det meste funket. Manitou I gaffelen fikk tidlig et ganske kraftig "boost" i vandringen - fra det originale 1,5" til 2,5". De mildt sagt udugelige PLU-putene som satt i originalt ble byttet ut med fjærer og MCU'er. Problemet var imidlertid at dette forårsaket ennå slakkere vinkler på The Spez - noe som førte til en ganske døll og lite inspirerende sykkel. Videre var løsningen med å benytte et drev fra en frikrans ikke helt vellykket. Uttallige stopp for å legge på kjede ble ganske enerverende, og Spez’en ble litt forsømt noen måneder.
Spez Mark II
Etter nesten et år (med alt for lite sykling), ble jeg etter hvert klar over hvor dårlig det egentlig fungerte med Manitou gaffelen. Dermed bar det ut på leting etter en 1” stiv gaffel – noe som ikke akkurat er normal handelsvare. Etter noen ukers leting kom jeg over én på et lokalt sykkelverksted. Riktignok ikke ny, og heller ikke opprinnelig for Aheadset-styrelager, men med langt nok styrerør til at det likevel fungerte prima. Med ett oppførte sykkelen seg slik den burde igjen, og da jeg kom på genistreken med drevet så var det hele komplett. Nå venter vi (jeg og Spez) bare på at det hvite, kalde pulveret som har dekket til stiene våre skal dra dit pepper’n gror.
