Vintertreningen var godt i gang, formen og motivasjonen på topp.
På nyåret kom noen tunge treningsøkter, og i midten av januar fikk Hægstad diagnosen mononucleose.
Les portrettintervjuet med Erik Hægstad
Når fikk du vite at det var mononucleose, eller kyssesyken på godt norsk?
– Det er litt over en uke siden jeg fikk svaret på prøvene som viste at det er kyssesyken. Men jeg hadde tatt det rolig en uke før det også.
Hvordan merket du det?
– Det begynte helga 11.-12. januar. Da følte jeg meg unormalt trøtt og sliten. De første dagene trente jeg nesten som normalt, og jeg fungerte greit på trening, men utenom øktene var jeg helt død. Så fikk jeg utslett i ansiktet på kvelden, jeg hadde vondt i hodet, jeg frøs veldig før jeg la meg om kvelden, men svettet mye om natta. Hver for seg var det ikke kanskje ikke så alvorlig, men til sammen ble det ganske mye. Da jeg gikk til legen etter et par dager fikk jeg treningsforbud med det samme. Etter det fikk jeg en skikkelig runde med halsvondt, så ille at jeg hadde problemer med å svelge og få i meg mat noen dager. Men det ga seg heldigvis nå i helga, og jeg føler meg mye bedre nå.
Hva tenkte du da du fikk høre at det var kyssesyken?
– Jeg ble litt nedfor. Jeg har jo sett Petter Fagerhaug (som fikk kyssesyken i fjor vår, journ.anm.) slite lenge nå, og jeg har tenkt mange ganger at det skal jeg holde meg langt unna. Så plutselig sitter jeg her sjøl med det samme. Men jeg prøver å ikke grave meg ned. Man blir frisk igjen. Men siden det er et virus, så finnes det ingen medisiner man kan ta. Man må bare ta tida til hjelp.
Hvordan har du det nå?
– Den første uka og fram til sist helg gikk det egentlig greit å holde seg i ro, for da var jeg så sliten at jeg måtte sove en del på dagtid, og jeg orket ikke en gang å gå opp en trapp. Nå som jeg føler meg så mye bedre, er det mer utfordrende å holde seg i ro. Jeg skal ta nye prøver på tirsdag, så jeg håper at jeg kan få lov til å begynne å røre litt på meg igjen etter det.
Saken fortsetter under
Skjermdump fra Erik Hægstads instagramkonto
Hvordan er prognosene framover nå?
– Jeg fant heldigvis fort ut hva det var, så jeg har ikke trent lenge med viruset i kroppen. Jeg har veldig god oppfølging, både fra legen min på Olympiatoppen og fra trenere. Nå har det skjedd ganske mye bare på de siste dagene, og jeg begynner å føle meg mer normal igjen, så jeg har et håp om at jeg skal komme tilbake i trening om ikke så lenge.
Hvor lenge blir du borte fra trening?
– Det er umulig å si sikkert. Det kommer an på to ting: Når prøvene verdier som viser at viruset er ute av kroppen, og min form. Nå er det to uker og to dager siden jeg sluttet med all trening, og det er det lengste jeg har gått uten trening noen gang etter at jeg begynte å trene systematisk. I fjor vinter var jeg uten trening i 11 dager i januar.
Hva tenker du om sesongen med det treningsavbrekket du får på grunn av sjukdommen?
– Jeg må jo være optimist. Om jeg ikke får trent på tre-fire uker, så er ikke det noen krise. Jeg la et veldig godt grunnlag i høst, og jeg var i veldig god form da jeg ble sjuk, så jeg håper jeg skal komme raskt tilbake til det nivået jeg var på. Men jeg kommer ikke til å begynne å røre på meg før jeg får beskjed av legen om at det er greit. Det er jo heldigvis lenge til de viktige rittene kommer. Det er ikke EM eller verdenscupritt før i mai, og det er enda lenger til OL.
