Tilbake til røttene i Kristiansand

Hu er som ei kravstor dame, tenker jeg. Jeg biter sammer tenna. Hnnnnngh! Ach! Faen! Hu har lyst på meg, jeg har lyst på henne, men det er komplisert. Akk, så komplisert. Jeg prøver å huske det samlivsterapeuten min på sykkelverkstedet snakket om for noen år siden. 

– Hold linja. Ikke stritt i mot. Flyt med. Finn deg et exitpoint på linja, og ta bremsingen senere. 

Forbanna bedreviter, tenkte jeg den gangen. Men jeg har lært. Jeg har blitt eldre, og vært borti mange vanskelige, sleipe og kranglete damer siden den tid. 

– Det er litt sånn syklinga rundt Kristiansand er, hører jeg foran meg. 

– M-hm, hvordan da, mumler jeg og biter nesten av meg tunga i full konsentrasjon.

Vi er i Bymarka i Kristiansand, og ryggen jeg snakker til, tilhører Øyvind Østvedt.

Utforveteranen er av den sjeldne rasen som ikke lar teknikken bli påvirket av alder, og jeg sliter med å holde følge. Bak meg har jeg Nick, som er innflytta til Norge fra New Zealand. Verken jeg eller Nick sier så mye.  Selv om sola gjør sitt beste for å holde illusjonen min om været på Sørlandet i livet, har det regnet kvelden før. Og jeg sklir.

Fffhump! Jeg har akkurat litt for lite moment over ei tverrstilt rot, og bakhjulet sklir til siden igjen. Akkurat. Konse nå. 

– Det er veldig mye opp og ned, og ikke noen særlig lange utforkjøringer, fortsetter Øyvind. 

– No shit, tenker jeg og justerer setehøyden med hendelen på styret for sikkert 500. gang.

Den klamme og trykkende lufta i skogen er nesten kvelende. Jeg pakker bort briller og jakke i sekken, og minner meg selv høylytt om å drikke.

Jeg har aldri vært i en regnskog før, men nå får jeg en eksotisk følelse av at jeg er det. Når vi kommer ut av skogen vokser gresset til knehøyde, og kiler meg på leggene. Det fuktige jordsmonnet surkler under hjulene, det blir blytungt å tråkke. Etter å ha sklidd rundt på røtter helt siden vi tok av fra Kristiansand Sykehus utenfor sentrum, håper jeg på en pause.  

Før jeg rekker å tenke tanken på å få en pause fra glatte røtter, blir mine stille bønner hørt, og et høydedrag åpenbarer seg. 

For første gang på lenge bikker vi akkurat over 100 meter over havet, og jeg får et slags overblikk. Over endeløse skoger, ingenting annet. I luftlinje er vi kanskje ikke mer enn tre kilometer fra sentrum, men det kunne ikke virket lenger unna. Hjulene treffer noe annet enn røtter. Svaberg. Takk Gud, sier jeg stille for meg selv, og gir meg selv en påminnelse om at blasfemi kanskje ikke er det man skal drive med når man sykler rundt i bibelbeltet. Men jeg lovpriser underlaget. 

Naturen har like strenge regler som den katolske kirken hadde på 1400-tallet, og blasfemi fører til avstraffelse. Høydedraget med det lett angripelige svaberget peker nedover, og den stålgrå granittfargen får et skjær av grønt. Flott. Alger, også nå. 

Jeg løfter blikket, slipper bremsene, og stoler på at det er et punkt lenger nede hvor jeg får senket farten. Et feilgrep her, og jeg vil antakeligvis sitte å skli på rævva nedover. 

Mestringsfølelsen blir større jo mer motstand man jobber med, og når vi dumper ned på stien rundt Bervannet, puster jeg lettet og fornøyd ut. Jeg vil nesten si at stien går på Bervannet. Høydeforskjellen mellom vannet og stien er lik null, og surklelydene er tilbake. Jeg løfter blikket for å prøve å glemme hvor tungt det er når vi vender sørover mot sentrum igjen ved enden av vannet. 

Jeg ser ned på GPS-en, og blar meg fram til høydeprofilen.

Paddeflatt.

Det stemmer overhodet ikke med min virkelighetsoppfatning.  Jeg har ikke rukket å kvitte meg med tanken, før setet på nytt må smelles ned, og vi braser ned ei bratt utforkjøring. Jeg klarer så vidt å få med meg at Øyvind legger kroppen over mot venstre for å svinge, og  gjør det samme selv. Svingen, har selvfølgelig ei rot, og jeg, jeg har selvfølgelig ikke like god svingteknikk som Øyvind. Det er en spesiell følelse, en blanding av vektløshet og redsel som griper meg når jeg plutselig får fullt frislipp sideveis. Forhjulet er en hårsbredd fra å havne ned i et tjern, og jeg kan puste lettet ut. 

Ikke engang der hvor stien er tilrettelagt, slipper jeg unna det glatte underlaget. Jeg humper meg opp en sleip trebro over demningen ved tjernet, og prøver nok en gang å ta igjen forspranget Øyvind har fått på meg ved cruxet. Det verker i både korsrygg og lår, all justeringen i fart tærer på kroppen. 

Mine bønner blir hørt igjen. Jeg hadde nesten gitt opp håpet om at det skulle finnes grusveier i skogene rundt Kristiansand. Øyvind proklamerte dette hardt i bilen da han hentet meg på Kjevik Lufthavn. Figurativt, tenkte jeg, litt grus er det da overalt. Men siden vi syklet fra sykehuset har jeg ikke sett en flekk. Før nå. Dette er ei annen dame. Lite attraktive kurver, men hun krangler ikke, bare er med på turen. Hjulene går uavbrutt fremover i flere sekunder, og jeg nyter hvert eneste ett av de. 

Øyvind har ikke klaga mye over røttene, han fremstår helt upåvirket, der han doser av gårde foran meg. 

– Dette er den morsomste svingen i hele Kristiansand, sier han nå, idet vi stopper i veikanten. 

– Det er ikke mange sekunder det varer, men det er sinnsykt bra, jeg lover. 

Min egen snakkesalighet har for lengst roet seg, og jeg er lei. Greit, hvis han sier det er sinnsykt bra så. 

– Vi må nesten gå bort å se på den først, sier han. 

– Javel, er den laget i gull? Tenker jeg i mitt stille, rotbefengte sinn. Kanskje den ikke har røtter?

– DETTE, er den feteste svingen, sier Øyvind stolt. Vi står oppå en bergknaus, og ser ned. 

– Jaha?

– Ja, du ser, her er det litt vanskelig å ha med seg farten inn fra grusveien, og så over den lille kulen der, men hvis du treffer svingen, så er det sykt bra. Bortsett fra den lille rota der da, selvfølgelig. 

Ei rot. Selvfølgelig er det ei rot der. På et av få partier med mye sti, i den skikkelig feite svingen, står ei forrædersk, skarp og glatt rot midt i stien. Restene av det som har vært et tre, kappet til høyden av et CD-cover. 

– Du må liksom prøve å treffe den rota med forhjulet sånn at det sklir på plass i svingen, forteller Øyvind entusiastisk og gestikulerer voldsomt med armene for å vise meg hva han mener. Jaja. Får prøve da. 

Forsøket mitt er ikke i nærheten en gang. Jeg aner ikke hva Øyvind mener med å treffe rota, så jeg prøver å kjøre svingen på vanlig vis. Det funker dårlig. Mitt eneste håp om å takle denne svingen er med kamera, så jeg stiller meg oppå bergknausen vi brukte som besiktigelsespunkt. Øyvind og Nick har kjørt svinger før, og lyden av grovknastede dekk som freser jord blir bare avbrutt av to kontante smell når forhjulene deres treffer rota. Pfamp, Pfamp!

Det er heldigvis ikke bare én sving som er bra. Det er opptil flere, og jeg får for første gang denne dagen en følelse av flyt. Det varer selvfølgelig ikke lenge, og vi dumper ut på grusveien igjen etter bare noen få minutter. 

– Nå er det bare noen kilometer igjen, peser Øyvind foran meg. 

– Med sti da, eller? Spør jeg forsiktig. 

– Jepp, sti. Det er en del røtter, her også, sier han med et medlidende toneleie når vi svinger av veien og inn på stien igjen. 

Jeg trekker pusten og stålsetter meg. 

Hvorfor i all verden skal jeg reise til Kristiansand for å sykle, tenker du sikkert nå. Mitt helt ærlige svar er at jeg aner ikke. Jeg hata det, og jeg elska det. 

Det er motstand i et hvert godt forhold, og tar du en tur til Kristiansand vil du garantert komme ut av det som en bedre syklist.

Kristiansand

Skogen- og stiene rundt Kristiansand kjennetegnes av at det er generelt ganske teknisk. Mye røtter og svaberg gjør at man må være på hugget, men har man en god dag er mestringsfølelsen enorm. Selv om det finnes mye bra i umiddelbar nærhet av byen, er det likevel først og fremst tre områder som er mest kjent: 

1. KJERRANE: Her må man beregne lengst transport, men belønningen er god. Herfra kan man også få varierte turer med grus, langs Hovedturløypa. 

2. BYMARKA: Mindre enn ti minutter fra bykjernen finner man blåstier og teknisk knot langt over hva enhver stisyklist kan tenke seg

3. JEGERSBERG: Området lengst øst for bykjernen byr på variert sykling, og er kanskje stedet hvor man finner de snilleste stiene for nybegynnere. Jegersberg var også arena for verdenscupen i terrengsykling i 1996, og sykler du her er sjansen stor for at du er innom deler av løypa.