Stisykling på sentrumsnær vidde

- Fint, sier Ulf Myrmel, lufthavnsjef og Lakselvpatriot.

- Jævlig fint, sier Dan Kristian Sandmo, utflyttet Lakselvværing. Vi står på en sandrygg og ser ut over Leavdnjajohka, eller Lakselva som tettstedet har navnet fra. Vi har nettopp lagt bak oss noen kilometer smal sti etter å ha startet ut fra Ulfs hus, like utenfor det som kan kalles sentrum av Lakselv. Med litt over totusen innbyggere og et sentrum som er unnagjort på under en kilometer med E6, gjør ikke Lakselv det store avtrykket på oversiktskart, men er allikevel et av de sentrale punktene i Finnmark. Og selv om bygda lar seg fort passere i bil, har stien vi nettopp har sust gjennom allerede vist meg at det kan være verdt å ta et opphold her.

Som navnet antyder, Leavdnjajohka på samisk,Lemmijoki på kvensk og Lakselv på norsk, er elva sentral for tettstedet. Som en av landets rikeste lakseelver har den gitt livsgrunnlag i tusener av år, først som kilde til mat, nå til næring. Det er mye penger i godt laksefiske, og om du ønsker å kople litt laksefiske på stisyklingen i Lakselv kan du lett betale 50 000 kroner for noen dager på luksuslodge, inkludert fiskekort, som ellers er notorisk kronglete å få hold på.

- Vi tar det veldig rolig herfra og ut.

Stien vi sykler går konstant fra høyre til venstre, opp og ned, og det er etter hvert temmelig tett buskas på sidene. Det kan stå en svær, illsint brite på laksefiskeferie rett rundt hver sving for alt jeg vet, og Ulf befaler at vi legger farten ned til spasértempo før vi fortsetter nordover mot elvens utløp. Greit nok, tenker jeg. Min preferanse for bredt styre er lite kompatibel med tilgjengelig areal mellom overnevnte buskas, og jeg allerede har hektet meg fast to ganger, med tilhørende flaksing og panikkteknikk for å komme på rett kjøl igjen.

Kanskje det morsomste innslaget på denne turen er et lite sandtak, brattere enn komfortabelt, og løst nok til å forby brems. Ulf viser seg som lokalkjent, og gjør kort prosess, før Dan viser seg som kompetent tekniker på sykkelen, med ikke-justerbar setepinne på full høyde uten at han plages av den grunn. Jeg viser meg med et trykkfall i teknikk, låser bakhjulet og vingler meg ned på et slags sideveis vis mens jeg tenker på at nærmeste sykehus er ni timer unna. Men jeg kommer meg ned, og vi ruller tilbake til utgangspunktet.

Bygda er kanskje ikke stor, men heldigvis er det viktigste ivaretatt, og vi får i oss både velsmakende burger og kaffe. Ulf forsøker seg på at Lakselv tidligere hadde over 70 000 innbyggere, innrømmer at det var under krigen og at de fleste var tyske soldater som ikke gjorde noe for Lakselvs urbane kvaliteter, for til slutt å håne Dan for at han har flyttet fra Lakselv til Tromsø. De danner så en felles front mot meg, siden jeg prater med østlandsdialekt, og vi gjør oss ferdige med lunsjen før neste tur.

- Det går alltid opp, også når det går nedover. Dan beskriver terrenget vi ferdes i temmelig presist. Det er kupert. Ikke rullende og bølgende, men fullt av opp-og nedkneiker som gjør at lårene får lite hvile selv om kartet sier at det skal rulle jevnt og trutt nedover. Det lurer mange skjulte høydemetre med plusstall mellom kotene.

Vi har kjørt et lite stykke ut fra Lakselv, og syklet jevnt og trutt oppover til Lavttevárri, et utsiktspunkt utover Porsangerfjorden. Bonusen med at det alltid går oppover er at det også alltid går nedover, så å si, og selv om vi har tatt unna noen høydemeter, har det også vært mange morsomme nedoverbiter. Underlaget er upåklagelig, med masse svaberg og finslipt grus avsatt fra isbreers marsj, og det går ikke mer enn et minutt mellom hvert whohoo ytret av en eller alle.

Mens et problem i den norske fjellheimen ofte er at stiene blir rette, kjedelige linjer gjennom landskapet, ser denne stien – gledelig nok - ut til å være lagt ned av et engasjert julebord på tampen av kvelden. Rett frem går den aldri, og selv om svingene ikke er skulpturerte doseringer, føles de temmelig bra anpasset terrengsykling. Sikksakkingen går i ganske jevne kurver, og flytfølelsen holder seg lenge. At det har gått mest opp er vanskelig å ense, og vi kan slippe opp for det som skal vise seg som en overraskende lang utforkjøring.

Heldigvis har sommeren vært tørr, i alle fall de siste ukene. Vi krysser mange små myrhull, som jeg først ser for meg, klok av kløe og skade fra tidligere Finnmarksturer, som forhjulsslukende myggeldoradoer. Etter en regnværsperiode ville kanskje min forventning blitt innfridd, men nå er de bærende torvflater med grep som likner barfrost, og vi passerer over dem uten å gi Finnmarksmyggen en tanke. Den er simpelthen ikke til stede.

Å kalle ting sentrumsnært blir kanskje litt sært med tanke på at Porsanger kommune er intet mindre enn gedigen, om enn ikke i antall innbyggere. Men der vi er på vei opp den tredje og for nå siste turen, opp til Leavdnjavárri, uten å på noe tidspunkt ha beveget oss lenger fra sentrum enn noen kilometer på landevei, er det allikevel lett å se terrengsykkelpotensialet i Lakselv.

Leavdnjavárri kan kalles en topptur, og den med mest tekniske knoteinnslag. Men også her gjelder Dans regel. Oppoverturen punkteres jevnlig av morsomme nedoverkneiker. Solen har gått ned, og vi belønnes med en fargerik solnedgang som brer seg over hele himmelen. Nedoverkneikene på veien oppover er nå oppoverkneiker på vei nedover, men fortsatt artige. Og i bunnen av bakken er det lett å enes med finnmarkingenes noe kortfattede slutning tidligere.

Lakselv er jævlig fint.