Begrepet terrengsykkel stammer fra den engelske varianten av ordet som er «mountain bike». Men for de aller, aller fleste syklister, hvertfall i Norge, er det ikke så mye mountains vi sykler.
Det er mest skog.
Ikke at dette betyr noe i den store sammenhengen, men grunnen til at jeg kommer på det her og nå, er at jeg snirkler meg mellom trærne på en førsteklasses smalsti i Trømborgfjella.
ØYHOPPING: Trømborgfjella er fullt av små vann og tjern, med stier som knytter dem sammen. Truls Erik Johnsen legger inn et show for fotografen på en kloppekryssing.
Hvis du ikke har hørt om Trømborgfjella, trenger du ikke å være flau. Jeg har plukket opp min sykkelkompis Truls, og sammen har vi kjørt i litt over en time fra Oslo, sør- og østover. Jo lenger bort fra Oslo vi kjører, jo flatere synes landskapet å bli, men små formasjoner ser vi foran oss hele tiden. En av dem er Trømborgfjella, og her skal vi møte Morten Vedahl. Han har «fjella» som bakgård.
«Men så er det ikke «fjella» i form av berg, granitt og spissetopper jeg sykler. Det er i Trømborgfjella, og det høyeste punktet i nærheten her er 325 meterover havet.»
TETT PÅ: Det er langt mellom toppene, men trangt mellom trærne. Morten Vedahl sneier ei furu.
Fjell betyr som regel fravær av trær. Men så er det ikke «fjella» i form av berg, granitt og spisse topper jeg sykler. Det er i Trømborgfjella, og det høyeste punktet i nærheten her er 325 meter over havet. Ikke mye fjell å se, med andre ord.
– 25 meter bort her, så kommer det en bratt 90-grader. Da kommer du ut på en klopp som kan være litt glatt, og så kommer det ei sånn kneik hvor det er lurt å ha et litt lett gir.
ØYER: Å ha en hytte på en slik øy for seg selv må være den ultimate drømmen.
Det Trømborgfjella mangler av fjell, tas igjen med skog og sti. Og hvis Morten hadde sagt at han kunne syklet her i blinde, ville jeg vært tilbøyelig til å tro på han, selv om vi bare har syklet sammen i femten minutter. Få ting får meg til å føle meg så heldig som når en lokalkjent viser vei, i stedet for å måtte stoppe hele tiden for å sjekke en GPS eller smarttelefon for å finne ut hvor jeg skal. Og kanskje spesielt når jeg er på et helt nytt sted, og stiene er så bra at jeg ikke har lyst til å stoppe. Og jeg vet at Truls som er med kan sette pris på det samme.
PUST: Til tross for at det ikke er mange høydemeter, er det null problem å slite seg ut på de raske stiene.
Se for deg dette, hvis du har referansene i orden:
Nordmarka i Oslo, bare litt mindre røtter og steiner.
Flyten fra Røros, bare med furutrær i stedet for Bjørk.
Svabergene fra Østmarka og Canvas Hotel, sprinklet utover det hele. Sydentemperatur og følelse, bare i Norge.
For det er tredje juli, klokka har bikka seks på kvelden, og det er så varmt at svetten renner fra hjelmen og ned i øynene.
– Her er det litt trangt, har du styre på 800 millimeter så går det kanskje sånn akkurat, hører jeg Morten rope foran meg.
GAMMELT OG NYTT: Gammel demning og ny trebro i skjønn forening ved en av de mange tjernene i Trømborgfjella.
«Utforkjøringene varer sjelden mer enn 15 sekunder, men føles som 15 minutter. »
Sånn akkurat, ja. Eller akkurat ikke. Styret mitt er bare 780 millimeter bredt, men jeg rekker akkurat å gjøre en iskald beregning og hugge i bremsene før begge lillefingrene mine blir blå. Morten loser oss både mellom smale passasjer, over små demninger og forbi hytter som ligger spredt i terrenget.
– Dette må jo være hengekøyehimmelen, utbryter jeg når vi stopper ved vannet Langard.
Det kryr av små holmer og perfekte teltplasser, og flere ungdommer har allerede begynt å rigge kveldens camp. Den pensjonerte fjellmaratonløperen i meg tenker at det må være rimelig perfekt å løpe lett og ledig på furunålsstiene også, men det holder jeg for meg selv. Stiene er for bra til å stoppe, så pausen vår blir kortvarig. Vi følger terrenget på små svabergrygger til nye vann. Det har blitt så mange av dem den første timen at jeg husker ikke navnene på alle, selv om Morten lister dem opp på rams for meg.
SVING HER: Vi nøt godt av å ha med oss lokalkjent guide. I skogene her er det lett å la seg rive med, og glemme hvilken sti man skal følge til høyre eller venstre.
Det er en type terreng hvor man definitivt får igjen for å være i god form, men hvor man heller blir ikke straffet for å være slapp. Jo mer jeg legger i pedalene, jo morsommere er stien. Utforkjøringene varer sjelden mer enn 15 sekunder, men føles som 15 minutter. I siste utforkjøring ned mot bilen angrer jeg på at hengekøya ikke er med, for jeg har begynt å bli glad i Trømborgfjella. Dingling ved et av de små vannene og sykling i morgen igjen hadde fristet nå. Men det får vente til neste gang jeg kommer på besøk.
Én ting er sikkert:
Man trenger ikke mountains for å ha det morsomt på terrengsykkel.
Fjella holder.
TRØMBORGFJELLA
Også bare kalt «Fjella», natur-og turområde mellom Mysen og Rakkestad. Høyden på området ligger cirka mellom 150 og 300 meter over havet. Området består for det meste av skog, og her går det både grusveier og turstier innover. Flere små vann ligger spredt utover, og mange velger å ta overnattinger ute i naturen her.
Det er flere naturreservater i området, så sjekk lokale forskrifter før du drar på tur.
Området er også et populært turmål for andre som liker å være ute i naturen, så husk Stivettreglene fra NOTS og vis hensyn.
Bra utgangspunkt for tur: Utfartsparkering ved Dynjan – søk opp «parkering dynjan» på Google Maps.
Ruter: Du finner merkede stier/turer både på mtbmap.no og Trailguide.net.
