Fordi jeg ikke tør å løfte forhjulet opp på den.
I flere år har den dustete granittklumpen irritert meg, ydmyket meg og fått meg til å innse at jeg - når alt kommer til alt - er en udugelig pyse på to hjul. Men i dag bestemte jeg meg for å ta hevn.
Dette skrives etter en solvarm vårdag, en dag der jeg bestemte meg for å gruse den tilsynelatende umulige kanten.
Planen var uten forbehold: Jeg skulle klinke til, dunke på og la den tause, kalde festbremsen få smake tysk dekk-gummi på sitt aller seigeste, før jeg med et bredt seiersglis skulle rulle kattemykt videre nedover min faste stamløype over det enorme svaberg-området, vel vitende om at det siste utagbare hinderet nå var uskadeliggjort, en gang for alle.
Men som vanlig gikk det i dass.
Som vanlig rullet jeg konsentrert inn mot den håpløst plasserte kanten. Som vanlig visualiserte jeg framhjulets langsomme, myke løft opp mot det kritiske punktet.
Som vanlig var svaet tørt og grepet optimalt, og som vanlig flyttet jeg vekta bakover og gjorde meg klar til støt.
Og, som vanlig, måtte jeg selvsagt også visualisere bakhjulets ukontrollerte akselerasjon mens forhjulet er i lufta, dets kraftige smell inn i den loddrette veggen, den definitive slutten på all framdrift samt, sist men ikke minst, lyden av ballene mine som tungt og nådeløst moses mot toppen av styreframspringet mitt.
Dette siste, ufrivillige leddet i min mentale planlegging førte - som vanlig - til at samtlige bremsefingre slo full alarm og ferden stanset akkurat der triumfen skulle ha begynt.
Tjue tonn svensk granitt flirte meg taust opp i trynet: Niks gammern, du er ikke det spøtt bedre enn du var i fjor på denne tida!
Tjue tonn svensk granitt flirte meg taust opp i trynet: Niks gammern, du er ikke det spøtt bedre enn du var i fjor på denne tida!
Men dagen var ikke over: Bare noen minutter senere fikk jeg verdens beste trøst av en rullestein et par hundre meter lengre nede på svaet. Den lot meg få klart overtak i en ordentlig vrien passering uten tilløp, og lot meg komme ned på den andre siden med lottovinnertryne.
Jeg så ingen grunn til å dvele ved det faktum at ni av ti BMX-fjortiser sikkert hadde klart det samme med en hånd på ryggen, niks, jeg bokførte straks prestasjonen som en glitrende attest på at jeg høyst sannsynlig er den overlegent beste tekniske terrengsyklisten av samtlige norske 34-årige tobarnspappaer med diesel-Caravelle, høyt hårfeste og høyt studielån.
Selv om jeg trengte hele ni forsøk på å komme over... Men jajah. Pyttpytt!
Men ok. Hallo? Gråstein, lissom?
Sikkert moro nok det, men hva er greia? Finnes det ikke masse flotte stier like i nærheten?
Hvorfor drive og knote på steingrunn når det er fullt mulig å drive skikkelig terrengsykling bare et... ehh... steinkast unna?
Jo, det tenkte jeg også på for noen timer siden. Og jeg funderer fortsatt på det her jeg sitter og skriver.
Jeg ser for meg minuttet da jeg la fra meg sykkelen tidligere i dag, da jeg satte meg ned på en glattskurt steinflate og fisket opp litt snop fra jakkelomma etter en times surfing og spretting på svabergene.
Klokka var blitt ni om morgenen (jepp, tidlig oppe gitt), himmelen var blå og jeg var akkurat like lykkelig som jeg kan bli av en real langtur på supre stier.
Hvorfor er dette så stas? Jeg tror jeg har et forslag:
Tenk et øyeblikk på stiene du pleier å sykle i skogen. Hva tenker du på når du nærmer deg noe vrient?
Du tenker selvsagt på hvilken linje du skal velge, på hvor mye fart du trenger, men du tenker sannsynligvis også på hvordan grepet er, kan det være litt sleipt ytterst på kanten der, for eksempel?
Er den rota så tørr og trygg som den ser ut som? Ligger den steinen fast eller løst? Kommer bakhjulet til å spinne helt øverst i midten?
Er det dumt å legge seg ute på den skrå flaten, siden det regnet i går kveld?
Du kan velge en helt riktig linje, men du vet sjelden sikkert om du klarer å følge den - fordi du ikke er heeelt sikker på om dekkene dine klarer å klore seg fast.
På svabergene sitter de som klistra.
Det fine med svaberg er rett og slett at de gir deg et så latterlig godt grep. Dermed slipper jeg å tenke på om jeg har feste, jeg vet at det bare handler om min egen evne til å treffe blink på linjevalg, balanse, koordinasjon og vektfordeling.
Den ru overflaten på mine favorittsva lar meg stoppe på en femøring
Den ru overflaten på mine favorittsva lar meg stoppe på en femøring; jeg kan trygt slippe meg ned sykt bratte heng og enkelt stoppe midtveis for å vurdere utgangen.
Jeg kan klinke til med hårete linjevalg, vel vitende om at de helt avgjørende knastene på framdekket ikke vil glippe sideveis.
Jeg kan trasse meg opp de bratteste bakkene jeg kan tenkes å klare, bakhjulet griper så lenge jeg orker å skyve pedalene rundt.
Mitt desiderte favorittsvaberg er her på Nord-Koster, det er et omlag fire hundre meter langt område, rundt to hundre meter bredt på det meste. Her finner jeg klart definerte utfordringer i alle vanskelighetsgrader. Her kan jeg komme tilbake år etter år og sjekke om jeg får til det som jeg fikk til i fjor - eller enda bedre, om jeg får til det jeg ikke fikk til i fjor.
Svabergsykling tidlig på våren er - siden jeg tilfeldigvis pleier å være her ute hver vår - blitt et slags rituale for meg.
Et rituale som gir meg et temmelig godt svar på om jeg er en bedre eller dårligere syklist enn jeg var på samme tid i fjor. Og som muligens gjør meg et lite hakk hvassere når det blir vrangt og vrient ute i skogen senere i år.
For ordens skyld: Dette trenger slett ikke å handle om svaberg.
I flere år hadde jeg tørre bassenger, fontener og trappetrinn på Rådhusplassen i Oslo som vårlig sjekkpunkt før snøen gikk i marka. Dette kan like gjerne handle om betongkanter, benker og trappeavsatser i byen, poenget er at utfordringene er akkurat like som de var i fjor.
Så lenge hindrene er harde, enkle og udiskutable, så lenge du ikke kan skylde på sleipere røtter eller dårligere grep enn vanlig, eller på den uventede gjørma som tvang deg inn i et dårlig sporvalg.
Svabergene er mitt eget lille laboratorium for teknisk ferdighetsutvikling, akkurat som Rådhusplassen var for meg før. Hver eneste gang jeg kommer hit, handler tilværelsen kun om de små, dustete problemstillingene som jeg elsker å dyrke. Her er jeg alene, her kan jeg uhemmet leve ut nerdefaktene mine, her er det ingen som flirer når jeg tryner, og her kan jeg leve som om det aller viktigste i livet handler om å komme seg opp her, ned der og over den greia der borte.
Slik som i dag.
På vei mot den forhatte steinen som jeg aldri før har tatt.
Jeg syklet forbi den på vei opp, gransket den nøye.
Den ligger på et berg som skråner slakt nedover, og den er kanskje 50 cm høy - noe som slett ikke er noen umulighet når man bare har øvd seg lenge nok. Problemet her er følgende: Tilløpet skråner plutselig mye mer nedover den siste halvannen meteren før kanten.
Som om noen har skåret inn en nedoverbakke der. Det betyr at forhjulet mitt må et godt stykke ned i denne nedoverbakken før det skal løftes opp. Det betyr også - og det er mye verre - at bakhjulet mitt vil befinne seg like forbi toppen av nedoverbakken straks forhjulet er løftet opp.
Det betyr i korthet at bakhjulet vil øke farta svært brått og plutselig mens jeg skal planlegge en myk landing av forhjulet på toppen av steinblokka.
Og, som sagt innledningsvis, dette betød også i dag at jeg feiga ut så det ljomet.
Det lot seg bare ikke gjøre
Det lot seg bare ikke gjøre. Det var pinlig, rett og slett pinlig - selv om ingen så det og ingen uansett hadde brydd seg.
Det er ikke et umulig move. Slett ikke.
Jeg tror hele trikset handler om et lett, forsiktig press på bakbremsen i det fronten løftes - for å unngå brå akselerasjon. Det er bare det at jeg ikke har nok gøts. Hva om jeg bremser for mye?
Eller for lite? Klukk, klukk, rett og slett. Kyllingdrakt, ja takk.
Men som sagt: Det gikk bedre lengre nede, det er mye som tyder på at dette ikke skyldes alderdomssvekkelse, det er akkurat nå mye som tyder på at jeg neste år vil være nøyaktig så lei av yppingen fra steinblokka, at jeg gir blanke i den skremmende høye balleknusings-faktoren og klinker til.
Jeg mener: Jeg har jo allerede fått to supre barn. Hva skal jeg med flere? Det er jo mye viktigere å klare å komme seg over ei lita steinblokk i den svenske skjærgården på tråsykkel, er det ikke?
Selvsagt er det dét.
ETTERSKRIFT: Denne underteksten skrives dagen etter at artikkelen over ble skrevet ferdig:
Egentlig skulle jeg ikke ut til svabergene mer før hjemreise, men jeg måtte bare ut én gang til.
Det er denne artikkelens skyld.
Ved å skrive teksten om steinblokka i går kveld, skapte jeg et utrolig press på meg selv. Det ble uutholdelig. Det var ikke til å leve med.
Dermed raste jeg ut til bergene i morges, dro kjapt og hissig gjennom ruta oppover mot det vanskeligste punktet, rullet bistert inn foran hatobjektet, kom ned i gropa, dro opp fronten - og hva skjedde?
Hvis det hadde vært noen andre i området nå i dag, hadde de sett en fyr som enkelt og greit løftet seg opp forbi en steinkant på sykkel - og i samme sekund brølte et langtrukkent «jaaaaaahhh» så det lød ekko fra klippene.
De ville stoppet opp og betraktet ham med mistro. Fyren fikk nemlig et manisk lykkelig drag i kroppen, han løp tilbake med sykkelen og gjorde det samme én gang til, nå uten roping, og enda en gang til.
Deretter gjorde han noen tåpelige jubel-fakter, før han rullet sakte nedover svaene og forsvant bak knausen der han dukket opp like før. Det liknet litt på han fyren som pleier å leke med to smårollinger oppe på fotballbanen hver dag, ville de tenkt.
Men han er jo normal, er han ikke? Det er vel ikke normalt at voksne, ansvarlige menn driver med sånn merkelig oppførsel på tråsykkel, er det vel?
Ville de tenkt. Og tatt feil.
For selvsagt er det dét.
