Når rittsesongen er over setter jeg ikke bort sykkelen. Jeg går inn i boden og henter frem de breie dekkene. Dekkene som nesten ikke ruller på grus. Som bråker og suger på asfalt, men som sitter som lim på vått fjell og sleipe røtter. I et sterkt øyeblikk kan det hende jeg bytter styre også. Av med det lave og raske i fjærlett karbon. På med det breie som gir meg mer kontroll nedover.
Selv om jeg synes det er moro å konkurrere og kjenne kroppen jobbe opp mot maksimalt av det den klarer, er det befriende å la pulsklokka ligge og heller ta med litt ekstra kroner til kaker og kaffe. Ta av skylappene og ta inn omgivelsene. Slippe inn inntrykkene av en skog i høstfarger.
I skarp høstluft er det både moro og motiverende å holde det gående over bladdekte stier. Med sterke bein og lunger etter en lang sesong med målbevisst sykling blir det en høst i den lekne stisyklingens tegn.
Selvfølgelig kan det være greit å gjøre noe annet enn å sykle også. Kanskje er det på tide å gjenoppta kontakten med familien og ikke-syklende venner, men høsten er tiden for pose og sekk. Leken moro på tur i skogen. Utagerende moro på bar på kvelden. Kanskje er også tiden er inne for tålmodig rekruttering av nye syklister. Uten tanke på pulssoner, melkesyreterskel og Birken-seeding så har du god tid til å ta med venner på tur. Dele gleden over sykling i terrenget. Sammen med den samme gamle sykkelgjengen eller kanskje med en fersking i gamet. Varm kakao underveis eller etterpå kan være gulroten som skal til.
Denne artikkelen stod på trykk i Terrengsykkel #10 2007
