Samtidig er jeg jo av hankjønn, og da er jeg, som mannfolk flest, også litt opptatt av damer. Rumper, pupper og lår og sånt. Heldigvis har jeg en søt kjæreste som jeg bor sammen med, og som jeg kan konsentrere min maskuline oppmerksomhet om, hvis du skjønner hva jeg mener. Men så er det også sånn, da, at det fins veldig mange pene jenter her i verden. Derfor er det ikke til å komme fra at jeg innimellom må ("Host! Kremt!") snu meg etter andre damer som jeg ser der de svinser forbi meg på gata. Hvis du har kjæreste sjøl, så veit du sikkert at det er litt av en kunst å få til dette når man leier sin utvalgte på tur i byen en sommerlig ettermiddag med fint vær. Er dette en mild form for utroskap, tro? Det hender jo at jeg får en skarp og treffende kommentar på dette innimellom: "Jasså, var'a fin?", eller "Jeg så deg nok!"
Men porno - sånn ordentlig porno, altså - det ville nok blitt tatt ille opp, så det holder jeg meg unna. Ok, noen kjappe, stjålne blikk opp til øverste hylle på Narvesen når jeg går inn for å "Narve-nerde" litt, da. Ja, det betyr når jeg skal inn og se i de siste sykkelbladene, så klart. Men det er alt!
Som sykkelnerd har jeg jo så klart en skikkelig sykkel hjemme, i tillegg til en ganske ordentlig bysykkel. Jeg har brukt utrolig lang tid - mange vil sikkert si latterlig lang tid - på å tenke ut hvilke komponenter jeg skal ha på go'ramma, hva som passer sammen og som vil funke til mitt bruk, og så videre. Jeg er veldig fornøyd med resultatet, og sykkelen er ganske lekker, om jeg skal si det sjøl, og ikke minst; den funker som en drøm.
Jeg har ikke riktig funnet ut hva slags navn hun skal ha ennå. På samme måte som båtfolk og flyentusiaster, så må vel vi syklister også få gi navn til doningene våre? En kompis hadde lenge en Intense Tracer. Hun het så klart Tracy. Jeg var veldig betatt av Tracy, husker jeg, så jeg fikk meg kjøpebrud av samme slaget, bare litt slankere. Hun var nemlig litt fortung etter min smak, denne Tracy - hadde litt tung dempergaffel, altså. En annen kompis hadde en sykkel det sto TREKusa på. Vi spøkte litt med dette: Hva slags kjip sjømannsbrud var det han gynga rundt på, lo vi. Men han var fornøyd, han.
5 på gata
Når man er ute, risikerer man altså å støte på andre folk. Og blant disse "andre folk" fins det også en del som passerer på sykkel. Det er rart med det, at når jeg i øyekroken ser en tohjuling komme rullende, så kaster jeg meg rundt for å se nærmere, med spørsmålet "Åh, hva slags sykkel er dette, da?" helt framme i pannelappen. Ja, omtrent som når ei yppig berte svinser helt der ute i utkanten av synsfeltet. Jeg er jo vant til å se råskinnsykler, så jeg prøver å begrense meg til å kaste lange blikk etter fine rammer, gafler eller i det minste komponenter med et visst nostalgisk skinn over seg.
Oftest er jo syklene relativt unnselige, og slett ikke verdt å kaste huet rundt for. Men noen ganger blir det det jeg kaller en slags bingo: Det kan være en gammel Fat Chance, en ny fulldempa Scott eller en gammelråtass med noen latterlige Spinergy-hjul på. Alle disse kan få meg til å smile litt skeivt når jeg går aleine. På vei i hastig gange fra A til B kan jeg godt finne på å legge inn en intervall med slentring og spankulering, hvis jeg tilfeldigvis passerer et stort sykkelstativ i byen: "Kanskje det står en gammel dugandes stassykkel av en hardtail her, degradert til bysykkel?"
Ja, jeg tør påstå at jeg lett kan dra kjensel på bysykkelen til en sykkelentusiast. Den kan godt være en gammel haug av en sykkel, men som er forsynt med enkelte komponenter som langt fra er originale på sykkelen: Et par halvt utslitte 217-felger bygd på Syncros-nav, et par Onza-barends eller en gammel, turkis Ringlé Moby-setepinne, eller for den saks skyld bare et par klistremerker med de rette bokstavene på... Det er ikke mer som skal til før en sliten DBS endrer helt status i mine øyne: "Eieren av denne her har nok en hvass sykkel nr 1 som han bruker mye i skogen, tenker jeg, mens denne arver noen deler og brukes i byen".
Om jeg går og leier på dama igjen, så kan jeg avbryte henne midt i en setning og oppglødd si: "Håh, se på den'a! Den hadde en Indy SL-gaffel fra '97 - det får meg til å tenke på den hvite Kona'en jeg hadde...", eller "Jøss, den hadde jo White Industries-nav og Paul Components-gir!"; alt dette med lengsel og gode minner i et litt sløra blikk. Kjæresten min sier da selvsagt for eksempel: "Du bryr deg mer om sykler enn om meg, du... Følger du ikke med på det jeg sier, eller?" i en halvsnurt tone, og knipser meg tilbake til virkeligheten. Da hjelper det ikke å si at "jammen, jeg ønska meg virkelig sånne Magura-bremser, altså!" Det blir så feil, så feil. Men kan jeg noe for det? Jeg blir i hvert fall ikke noe bedre...
Kanskje det er en del av en tidlig og litt rar forgubbingsprosess, det å mimre over gamle sykkeldeler? Mens gamliser humrer når de hører Dean Martin eller Nora Brockstedt på radio, så drar jeg på smilebåndet når jeg ser en GT Zaskar fra 1994.
Hjerte- og nakkesmerter
Men hva så med min egen go'sykkel oppi alt dette? Har den evne til å føle litt sjalusi, sånn som kjæresten min åpenbart har evne til? Nei, heldigvis tror jeg ikke det. Da ville det blitt mye hjerrrtesmerrrte på min kjære Santa Cruz. Det hender jo rett som det er at jeg kjenner på bremsene og tafser på dempergaffelen til en kamerat eller prøveløfter på en annens sykkel i skogen. Å byttelåne tohjuling går jo for å være helt greit. Å byttelåne damer og ta dem med seg ut i skogen, det er bare akseptert i relativt enge kretser.
Men det er lov å kikke, er det ikke? Det er sunt å ha sterke interesser. Men noen ganger kan det bli litt mye, når hodet virrer hit og dit: Tohjuling her, fin rumpe der. Det beste hadde vært om alle de fine bertene i byen kunne få seg en bra sykkel hver. Da hadde det vært litt mer legitimt å snu seg i eninga, samtidig som man får sett på både litt og hvert i samme slengen. Eller forresten: Ville jeg klare å få med meg begge deler da, tro? Konstatere at det er en lyseblå '99-modell SID uten dekaler, samtidig som puppestørrelse og rumpefasthet vurderes og plasseres på skalaen fra 1 til 10?
Inntil videre får jeg kjøpe en nakkekrage som gir god støtte i tilfelle jeg skulle bli litt stiv i nakken. Sånn i tilfelle. Det er jo så mye fint å se på nå på sommerstid, atte.
