Kunsten å tryne på sykkel

Se for deg scenen: Du har gått på trynet i en trikkeskinne eller en asfaltkant. Det har sagt knas og kræsj og klirr. Du har sklidd langs bakken i et knallhardt mageplask og kjenner hvordan den sviende varmen dirrer i knær og albuer.

Så blir det stille. Sykkelen ligger der med snurrende hjul, folk stopper opp på fortauet og kikker nysgjerrig ned på deg.

Den naturlige reaksjonen

Det er nå det er tid for å reise seg langsomt opp, akke og oie seg skikkelig, stå krumbøyd et øyeblikk med henda på knærne og banne høyt av smerte. Kikke på istykkerrevne klær og grøssende fastslå størrelsen på skrubbsårene.

Det er nå man føler for å stavre langsomt bort til den havarerte sykkelen, løfte den sakte opp og mysende inspisere skaden. Det er logisk å stønne høyt av skuffelse ved synet av den brukne bremsehendelen, eller småkjefte bittert over det nye forhjulet som så altfor tidlig er klart for Tacoland.

Så sleper du sykkelen ut av veien, setter deg ned på fortauskanten og bedriver generell jamring til det verste har gitt seg.

Men vent! Det er ikke slik vi gjør det her til lands. Ikke i tettbygde strøk!

Ikke når noen ser på.

Sjenanse og verdighet

Når noen ser på, er det først og fremst tid for å komme seg vekk fort som pokker, koste hva det koste vil.

Da er det utrolig nok tid for å sprette opp i en fei, trosse smertene og småflire med en lett hoderisting, konsentrere seg intenst for å minimere hinkingen mens man kjapper seg bort til sykkelen, kaster seg på setet uten et blikk på skadene - og tråkker avgårde i et febrilsk tempo mens man forsøker å få det til å se helt naturlig og avslappet ut.

Og man må selvsagt aldri, aldri se seg tilbake. Avreagere får man gjøre senere.

Avreagere får man gjøre senere.

Det skjedde i Pilestredet nylig. En venn av meg så det på nært hold. En jobbsyklist kom i pent driv, og måtte ta en unnamanøver. Og så: Knas, kræsj og klirr! Han traff ingen, bortsett fra gatas harde asfalt. Det så vondt ut. Skikkelig vondt.

Men mannen spratt tilbake i pedalene i løpet av sekunder. Han kastet seg på sykkelen og trampet energisk videre. Sykkelen var vrak. Den var nesten ikke kjørbar. Men mannen måtte bort.

Krønsj, krønsj, krønsj, krønsj, sa det.

Han forsvant ned Pilestredet og ble borte bak svingen. Den gjennomtrengende lyden av et skeivt hjul som tvinges rundt mellom bremseklossene gnisset mot tilskuerne. Krønsj, krønsj. Og snart var det stille igjen, og alle fortsatte som før.

Jeg vedder på at han ikke kom langt ned i veien før han ga opp. Før han skar inn en sidegate, kastet seg inn i et gjemt smug og gjennomførte den eneste naturlige rutinen: Akking, oiing og banning. Grøssing, stønning og småkjefting. Og litt jamring til slutt.

Det er slik det gjøres i skogen.

Naturlige tryn

For skogssyklister faller det naturlig å gå på snørra med jevne mellomrom.

For meg er terrengsykling en sosial ting, ikke minst når det går på trynet. Da omdannes resten av følget straks til en entusiastisk havarikommisjon.

De forsikrer seg om at alt er passe vel med piloten og lar ham akke og oie seg ferdig - før de ivrig rekonstruerer hendelsen, analyserer åstedet og utpeker de skyldige: Diagonaltgående røtter. Glatte steiner. Forræderske gresstuster.

Det er selvfølgelig alltid underlagets feil. Aldri min. Det er nesten så det er verdt en smell.

Men det tok en stund før jeg skjønte at det ikke en gang behøver å gjøre særlig vondt. Den første tida gjorde jeg alt jeg kunne for ikke å tryne. Det ble jeg selvsagt ikke mye flinkere av. Først da jeg slo følge med en knalldyktig syklist, forsto jeg at tryning har mye for seg.

En varm høstsøndag, på stien mellom Kobberhaughytta og Kikutstua, slo en fremmed fyr følge med oss nybegynnerne. Han var ti år eldre enn oss. Han hadde titansykkel og leggbeskyttere.

Og kone og barn hjemme. Vi nikket i respekt. Helt til vi kom fram til den halvmeterhøye, loddrette steinkanten.

Den vi aldri hadde klart å sykle ned.

Vi ferskingene stoppet opp. Vi ville at den fremmede fyren skulle ta den først. Han tråkket kjekt fram - og gikk rett på trynet.

Kom liksom ikke langt nok bakpå, fikk ikke nok fart over kanten, slik at forhjulet ble stående der det traff flatmark - slik at vår helt deiset over styret og rullet rundt i lyngen. Vi knegget fornøyd. Så mye for titanramme og leggbeskyttere!

Fjols!

Men den fremmede fyren var ikke brydd. Han reiste seg opp, børstet av seg barnåler, trakk sykkelen tilbake over kanten og gjorde seg klar til nytt forsøk. «Jaja. Det gjør jo ikke vondt», fastslo fyren.

Og tok kanten en gang til, litt raskere denne gang, og feilfritt.

Styret mellom knærne

Denne lille episoden ble en viktig lekse: Tryning hører med, og det gjør ikke så vondt som man tror. Det kan selvsagt gjøre skikkelig vondt - halve redaksjonen i terrengsykkel.no har pasientjournaler som beviser dét - men som oftest går det bra.

Det er sjelden mer enn en halvmeter bort til den myke lyngen ved siden av stien. Og rekker du ikke dit før det smeller, er det bare å putte styret ned mellom knærne og stikke.

Jeg er ingen modig fyr i skogen. Sannsynligvis er jeg en pingle. Jeg har kompiser som tør mer og gjør mer, kompiser som er født tøffere enn meg. Men jeg er ganske flink til å tryne. Det hjelper mye. Da er det ikke fullt så farlig å prøve noe som jeg ikke aner om jeg får til.

Før var dette en krisesituasjon.

For eksempel en bratt, steinete nedoverbakke. Store steiner. Vanskelige steiner. Sånne som får meg til å grue meg. Sånne som du må stoppe opp foran, før du slipper deg rolig og behersket ned.

Mange ganger går det slik: Jeg ruller rolig ned i røysa, peker forhjulet pent inn mot linja jeg har tro på, men vips: Jeg bommer litt, mister troen, spenner musklene og får stive armer - og straks butter forhjulet smækk i feil stein. Og opp kommer bakhjulet.

Før var dette en krisesituasjon.

En krisesituasjon som jeg forsøkte å løse helt til jeg gikk i bakken. Jeg sleit og dro og bakset i styre og pedaler for å unngå det uunngåelige, helt til jeg smalt kroppen i steinene og rullet avgårde sammen med sykkelen. Sånt gjør vondt.

Så lærte jeg at det bare er å hoppe av. Istedet for å frykte smellen, er det bare å hoppe i det: Så snart du skjønner at det bærer galt av sted, putter du styret ned mellom knærne, hopper bukk over det, lander på beina og løper i sikkerhet. Tro meg: Har du først gjort det én gang, er det lett som snus. Det er faktisk nesten gøy.

Tilskuernes makt

Målet er selvsagt å unngå å gå på trynet. Målet er å rulle lett og uanstrengt ned de bratte og steinete kneikene, å kjenne at du finter ut det store og vanskelige med noe så naivt som en tråsykkel. Og den sikreste metoden jeg har for å klare det, er å gjøre det med tilskuere. Noen som jeg ikke kjenner.

Rett og slett noen tilfeldig forbipasserende fotgjengere som ser på, og som vil gjøre det fryktelig pinlig å gå på snørra akkurat nå. Akkurat som i Pilestredet. Bare med én viktig forskjell:

De fleste fotgjengerne mener det er helt naturlig å bevege seg på sykkel ned Pilestredet. De færreste fotgjengere mener det er helt naturlig å bevege seg på sykkel ned bratte og steinete nedoverbakker langt til skogs.

Kjenner du deg igjen her? Du har nettopp sluppet deg ut i renna, klar for en møysommelig ferd ned gjennom steinura.

Så oppdager du dem: Familien på skogstur. Skeptisk far. Undrende mor. Måpende barn.

De stopper opp på sin vei oppover, for å følge deg på din vei nedover. Og du ser tankeboblene deres: «Makan! Sykle her! Voksne mannen! Midt i denne steinura! Det er jo latterlig!».

Går du på trynet nå, får de rett. Klarer du deg, lærer de noe nytt.

Og under slikt press klarer jeg det utroligste. Noen av de mest spektakulære partiene jeg har kjørt, har jeg fikset foran øya på skeptiske tilskuere.

Ikke pokker om de skal få rett i at det var latterlig å kjøre ned her!

I slike situasjoner hjelper det ingen ting å trøste seg med at tryning hører med. I slike situasjoner skal det simpelthen ikke trynes.

Ikke når noen ser på.